Jeg har parallell-lest de siste dagene. Jeg holdt på med The Blade Itself (mer om den senere), men så kom det en pakke fra Amazon med
1) Angel: After the fall bind 1. Tegneserie, den offisielle fortsettelsen av tv-serien Angel (som jeg er ferdig med på dvd), tilsvarer sesong 8 av Buffy. Spennende, litt mye monstre, men hva kan en forvente?:)
2) River Marked, sjette bok i Mercy Thompson-serien av Patricia Briggs (også skrevet om her). Denne gangen må Mercy kjempe mot en ekkel mytologisk havskapning, og vi (og hun) får vite mer om den indianske bakgrunnen hennes. Hovedhandlinga skjer på en campingplass langs Columbia-elva, og jeg savner TriCities med Mercys varulv-, fae- og vampyrkjenninger. Savner rett og slett den urbane fantasyen. Også litt forvirrende med den indianske mytologien (hvem var egentlig Mercys far?) Ellers bra!
Ifølge Wikipedia kommer det ei bok til.
 |
| Orion, 2007 |
Jeg hadde lest om boka på forhånd og skjønt at den er litt blodig. I tillegg står det "deligthfully twisted and evil" på framsida av utgaven min (sitat The Guardian). Jeg er tradisjonelt ikke veldig interessert i det ondskapsfulle annet enn som makter som skal kjempes ned av de gode. Hva da når hovedpersonene, heltene, har klart usympatiske trekk?
Men - etter hvert som jeg begynte å lese ble jeg både beroliget og fascinert. Beroliget fordi ondskapen verken var absolutt eller uforklart. Fascinert fordi jeg fant noe nytt og fordi Abercrombie skriver godt.
Jeg fikk blant annet den lengste beskrivelsen jeg noen gang har lest av et smerteanfall. Inkvisitøren Glokta skal gå ned ei trapp og må bygge opp mot på forhånd (noe jeg virkelig kan sympatisere med!) Like etterpå får en se hvordan han torturerer opplysninger ut av en mistenkt, og det er ikke nevneverdig sympatisk. Men Gloktas tilsynelatende ukompliserte forhold til tortur blir forklart (ikke unnskyldt). Han hadde alt - styrke, rikdom, anseelse, jentetekke - og er nå etter grusom behandling i fangenskap en 35 år ung/gammel tannløs mann som trenger hjelp til å bade og som folk både forakter og frykter.
Glokta er engasjert av sterke menn som har viktige posisjoner i samfunnet og som gjør hva som helst for å beholde dem. Han tar dette med en utrolig fatning og ironi på andres og egne vegne; han er en menneskekjenner som kan se meningen bak ordene og de onde intensjonene bak de sukrede kommentarene. Men han har en tendens til å behandle folk som skyldige til det motsatte er bevist. Til og med gamle venner.
I det hele er fordommer et viktig tema i romanen, det skaper spenning og konflikt. Adelen - én representant er den unge, arrogante Jezal - forakter mennesker som fortjener respekt for innsats og ikke arv, for eksempel major West. Enda lenger ned på rangstigen står de primitive "barbarene", blant annet den tidligere leiesoldaten Logen (men først får vi møte ham i hans rette element, der bordmanerer og klesdrakt ikke er nevnt og heller ikke viktige). Krigerkvinnen Maljinn hater alle lyshuder (de rosa).
Så viser det seg at disse personene må samarbeide! Den eldgamle magikeren Bayaz (humoristisk og skummel som Gandalf) samler dem. Et ikke så ukjent plott i fantasyverdenen (jamfør Ringens brorskap). (En tur i det skumle House of the Maker kan minne om Moria-fjellene.)
Etter min mening var det alt som skjedde med hver enkelt av personene fram til de møttes som var mest interessant. Parallelle historier med fektekamp, flukt og raider, umulig kjærlighet, magi. Mot slutten ble det mye krigsplanlegging og surmuling. Selv om boka var veldig god er jeg ikke sikker på om jeg vil lese neste. Noen som har en tanke om det?
Ellers har boka en del grovt språk, men jeg som ikke-engelsk leser takler det helt fint:) (Jamfør denne sjarmerende briten.)
I neste innlegg: hva skjedde med boka jeg vurderte å bryte meg inn på biblioteket for å lese? (haha) Og kan jeg finne ei feriebok?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar