God mot nordavinden

Font, 2010

Jeg kan ikke huske sist gang jeg gikk fluksens inn i bibliotekets søkebase på nett for å lete etter fortsettelsen på ei bok jeg nettopp var ferdig med.
Men nå har jeg funnet ut at vi har fortsettelsen av Mot nordavinden av Daniel Glattauer. Skal jeg bryte meg inn i biblioteklokalet i morgen selv om vi egentlig har stengt på Kristi Himmelfartsdag?

Det er lenge siden jeg har ledd høyt av ei bok. Og lest med iver og glød, innbitt og spent på neste side. Eller, her: neste post.
Sånn kan det gå når en leser private eposter mellom to mennesker som egentlig ikke kjenner hverandre, men som etter hvert blir de viktigste personene i den andres hverdag.

Emma (Emmi) og Leo har aldri møtt hverandre (egentlig - jeg vil ikke røpe mer!), og derfor føler de at de kan være hundre prosent ærlige med hverandre. Overøse den andre med følelsesutbrudd, med satiriske kommentarer, ømme (litt fulle) setninger over ei flaske vin.
Jeg kan skjønne hvordan det virker. Jeg har aldri selv startet noen brevveksling etter feilsendt epost, men jeg har chattet og vet hvordan en lett oppfører og uttrykker seg annerledes på nettet enn i virkeligheten.

Uansett, hvis noen lurer: Glattauers bok er utrolig bra etter min mening! Jeg får vurdere et innbrudd i morra. For slutten er så brutalt avsluttende at jeg må vite hvordan det begynner igjen.

Étt men: hvorfor er ikke hele tittelen, Gut gegen Nordwind, oversatt? Altså til God mot nordavinden? Er det ikke fyndig nok? "God" er faktisk viktig. Nemlig.