Laudate omnes gentes

Det betyr "syng lovsang, hele jorden".
Alle sammen synger sammen.

Romanen Mirakel av Renate Nedregård handler om flere ting, men det slo meg etterpå at den setter to ting opp mot hverandre, to situasjoner som en kristen person og spesielt en med "nådegaver" (spesielle evner, men ikke magiske!) vil kjenne seg igjen i: det å være alene, eventuelt Den ene, og det å være med i fellesskapet, eventuelt en i den grå mengden.

Rakel var en av de mange. Riktignok solist, og en god en, men ikke offentlig kjent; bare sett på som ett fullverdig medlem av den store Tensing-gjengen. Der følte hun seg hjemme, selv om hun gikk med en liten drøm om å være noe spesielt, en folk visste hvem var og som de beundret.
Så ble hun oppdaget av Idol-skaperne og headhuntet til en audition. Og nå, fem år etterpå, er hun Miracle - Den Ene - og tar det for gitt at hun blir behandlet som ei dronning.
Helt til hun får invitasjon til å være med på jubileumskonserten for Tensing i Bergen. Hun skal være det store trekkplasteret.
Problemet er at hun på de fem årene har beveget seg langt bort fra den hun var. Og hun vil ikke tilbake. Eller?

Døren står åpen. På vidt gap. Utenfor står et norsk flagg, stukket ned i en blomsterpotte. Lukter det vafler? Det er ingen her inne. Jeg vet ikke hvorfor jeg fryser. Jeg står helt stille med armene i kors innenfor døren. Fremme ved alteret står det en lysglobe. Det er det man gjør i kirker, tenner lys, er det ikke? Jeg prøver å innbille meg at dette er fremmed for meg, som om kirken er en kuriositet, en turistattraksjon, men alt her inne er allerede under huden på meg. Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd kirken! Hellig. Hjemme. Er dette ånd? Som en hånd som legger seg rundt meg. Du er hjemme nå, hvisker hånden. Og viser meg veien til alterringen, hvor tanken ikke rekker å protestere før knærne har bøyd seg og funnet en kjent plass. Avstand, dette er ikke lenger mitt liv.
Men i det stille, nesten mørke kirkerommet, på kne ved alteret, kommer sangen til meg. Og jeg hvisker den, synger jeg? Stille eller høyt?

Det er følelsesmessig sterkt. Originalt oppbygd, med fortid og nåtid i hvert sitt kapittel innledet med henholdsvis bibelvers og rosablogginnlegg. Originalt tema også. Det fins riktignok andre bøker om jenter som blir dratt med i stjernestrømmen: Karisma (Arne Svingen), Seriøst fra Sassy (Maggi Gibson) og Audrey, vent! (Robin Benway). Og et evig aktuelt tema i romaner er voksne mennesker som tar et oppgjør med - eller møter igjen - barndommen sin.
Men Tensing møter popbransjen? - Velkommen!
(Og jeg har også vært ved den blå steinen i Bergen!)

Hvis jeg skal peke på noe negativt: Jeg klarer ikke å tro på at Rakel som 16-åring og Miracle som 21-åring er én og samme person. Jeg har skjønt at popverdenen er full av fart og vanskelig å holde følge med, men her har ei sosialt engasjert og fellesskapssøkende jente blitt til... ikke akkurat Lindsay Lohan, men på veien dit.
Og den aktive rollen den kjekke dirigenten i Tensing-koret har i det hele er også en smule merkelig.

Likevel: ei bok jeg likte!