Hvordan gikk det med toglesinga?

Damm, 2008

Jeg ble ferdig med Ringen er sluttet av Raymond Khoury i dag. Og jeg har en innrømmelse å komme med:

Jeg hadde en dårlig magefølelse allerede da jeg stod med boka i hånda på butikken. Temaet virket interessant, men språket for kompakt og snirklete.
Det viste seg å holde stikk.

Boka er på den ene siden actiondrevet til de grader at du ser filmbildene flyte forbi med kuler og hopping fra hustak og så videre, på den andre akademisk til de grader at du føler du leser ei avhandling. Av og til iallfall. I tillegg stusset jeg ofte over oversettelsen (uvanlig til meg å være). Den var nå og da ufrivillig komisk høytidelig, og også uforståelig:

... og delte ut smerte og lidelse med en pinefull likegyldighet, ble stoppet med - for å bruke et uttrykk som nå hadde fått en helt ny betydning for henne - ekstrem forutinntatthet.

Forutinntatthet har med fordommer å gjøre, og jeg skjønner ikke hva det ordet har i sammenhengen å gjøre. - Men så vet jeg ikke hvordan originalteksten er. Kanskje det ville vært bedre å lese den?

Jeg ble likevel oppslukt av boka i partier. Oppslukinga var bare ujevn. (Jeg understreker at dette er billedlig ment!) Ujevnheten er trist, for plottet er bra og personene interessante. Vi får også møte noen løse kanoner/utro tjenere som en ikke avslører med en gang:)

Det jeg FIKK med meg av positive ting fra Khourys bok var det viktige spørsmålet: er det egentlig nødvendig og ønskelig at menneskene dør?
Jeg mener klart at vi trenger å bli gamle og dø (ikke bare pga fare for overbefolkning), men forfatteren argumenterer veldig imot, både gjennom det hovedpersonene sier og et brennende etterord. Han peker på at vi en dag kanskje kan finne selveste Livseliksiren, og den må jo være en bra ting, eller hva? Han kaller sine meningsmotstandere for "dødstilhengere"; arrogant, syns nå jeg!

Hva tenker du?