Sci-fi-klassikere, det var på tide

I det siste har det blitt endel science fiction på meg, både i skrift og på skjerm. Det begynte med at jeg så en britisk dokumentarserie på NRK (anbefales!) og ble hekta/ fant ut at jeg hadde noen huller i kunnskapen min om denne sjangeren.
Så jeg lånte Tidsmaskinen fra 1895; den er lest, og i dag så jeg kultfilmen 2001: A Space Odyssey fra 1968 av Stanley Kubrick. (Filmen er visst delvis basert på noveller av Arthur C. Clarke, som har skrevet en romanversjon av filmen.)

Wow. Altså.
Ganske dystre historier, begge to. Men verdt å kjenne til!

Gyldendal, 1974

The Time Machine var gjennombruddsromanen til briten H.G. Wells og ett av de viktigste verkene i science fiction-sjangeren; det har inspirert mange andre historier.
Før jeg åpnet denne boka, som kom i norsk utgave i Lanterne-serien i 1974 (oversatt av Nils Nordberg), glemte jeg at teksten faktisk er over hundre år gammel. Men det ble fort ganske tydelig på grunn av den omstendelige fortellermåten hvor nettopp fortellersituasjonen er rammen rundt alt.

Den oppdagelsesreisende (her tidsreisende) er en bikarakter i starten; han har samlet en gruppe menn som han underviser og prøver å overbevise om tidsreisenes mulighet. Siden møter jeg-personen opp igjen hos tidsreiseren; denne kommer forsinket til møtet og i en forferdelig forfatning - og starter sin fantastiske historie om den vellykkede tidsreisen. Boka avrundes så med en kommentar om hvordan det gikk siden og hva jeg-personen tenker om fortellingen.
Oppbygningen står i sterk kontrast til spenningsbøker i dag, hvor flesteparten fortelles direkte til leser fra synsvinkelen til en eller flere personer som er midt i handlingen, og uten rammefortelling. Gjerne rett på noe dramatisk (in medias res). Det kunne vært interessant å se hvordan en ville redigert Wells bok i dag!

Uansett, det som skjer med tidsreiseren er at han reiser langt, langt fram i tid, 800 000 år. Menneskene lever fremdeles, men de er fullstendig forandret. De har blitt til to arter; en fredelig og barnslig (eloiene) og en dyrisk, voldelig (morlokkene). Tidsreiseren utvikler snart en teori om at eloiene for lenge siden var en overklasse som fikk alt opp i hendene, noe som har sløvet intelligensen deres i ekstrem grad. Morlokkene har vært en underklasse (bokstavelig talt, de lever under jorden) som ble tvunget til å arbeide for at overklassen skal ha det bra. Nå har maktforholdet begynt å endre seg, og i ly av mørket tar "morlokkene" enkeltindivider av eloiene til fange og spiser dem.
Wells' budskap ser ut til å være: pass dere, overklasse, så dere ikke blir sløve og tror dere har rett til å få alt uten arbeid.

--

1968. Filmen på IMDB

2001: a Space Odyssey (på norsk 2001: En romodysse). Ja, hva skal en si om den?
Helt fra starten er musikken/ lydsporet fremtredende. Dels atonal og vond instrumentalmusikk (eller vokalmusikk; jeg har aldri visst at korsang kunne være så dyster!), dels lystig wienervals. Og så kjenningsmelodien: duuu - duuu - duuu - du du! (Sunrise-innledningen fra Also Sprach Zarathustra av Strauss, her kan du høre den på YouTube).
I tillegg kommer effekter som lyden av pusting i en astronautdrakt. Eller bare stillhet.
Og så har vi det visuelle. I starten ganske realistisk miljø, tydelig og litt uelegant klipping mellom scener, så mer stilrent, fiffige kameravinkler for å vise vektløshet; mot slutten animert, psykedelisk og insisterende.

Men hva med selve plottet, fortellinga?
Etter en innledning med fullstendig mørke, bare musikk - og så bilder fra verdensrommet - begynner filmen med en liten gruppe menneskeaper - for lenge, lenge siden - som finner ut at de kan bruke bein fra et kadaver til våpen - og reiser seg på to. Dette skjer etter at de har kommet i nærkontakt med en mystisk svart monolitt; den blir sentral utover i filmen. Et overnaturlig element som her spiller en nøkkelrolle i evolusjonen.

Så hopper vi langt inn i fremtiden (2001), og romreiser har blitt vanlige. En representant for de amerikanske myndighetene reiser til månen for å oppmuntre arbeiderne i utposten Clavius til å holde sitt egentlige oppdrag hemmelig. Dette har med den samme monolitten å gjøre, og jeg skal ikke røpe hva som så skjer.

Den siste historien, som foregår noen måneder senere i romskipet Discovery One på vei til Jupiter, er nok den mest kjente og også den delen som iallfall jeg ble mest engasjert i. To unge astronauter, Dave og Frank, har bare den intelligente datamaskinen HAL 9000 som selskap i romskipet; tre andre astronauter ligger i kunstig søvn og skal vekkes når de nærmer seg Jupiter. Etter hvert får Dave og Frank mistanker om at HAL har sin egen agenda. Det stemmer...
Avslutningen, hva skal en si om den? Jeg måtte spole over minutter med intens lyd og lys - og så er vi i en slags drømmesekvens, absurd. (Det hjalp å lese synopsisen fra IMBD etterpå, men obs! Full av spoilere.)

Som vi vet ble ikke 2001 året for romturisme. Det er ikke sikkert vi heller vil oppleve det. Men datamaskiner som blir farlig intelligente? Det ligger nærmere...
(Og i dag kan vi på en enkel måte føre samtaler via videotelefon, som Kubrick forutså.)

Jeg har fått lese og se noen interessante historier, men det ble også ganske mørkt  - så hodet mitt er litt fullt akkurat nå, og jeg kjenner at det er på tide å besøke realismen igjen.