Å være dødelig

Mime forlag, 2016

Håp er ikke en plan, men det er likevel planen vår. 

                                                  (Å være dødelig, side 189)

Før jeg tok bibliotekarutdanningen, prøvde jeg ett år på sykepleiestudiet. Første praksisperiode, våren 1998, var jeg på et sykehjem.
Dette var - for min del - en effektiv vaksine mot videre ideer om sykepleieyrket.
Jeg var vant til å se eldre folk. Men her var de så sårbare, hjelpeløse og avhengige av andre. Avhengige av en timeplan som de ikke hadde noen innvirkning på, felles tider for oppvåkning, stell, mat og legging. Og alle rutinene gikk så fort og ble så upersonlige at det gikk på verdigheten løs. Det virket på mange måter som en fabrikk. Hadde en rukket å gjøre det en skulle, ferdigstille pasientene en hadde ansvar for, hadde en gjort en god jobb på den vakten...
Flere av pasientene, også min primærpasient, kom til å leve sine siste dager på dette stedet som var så upersonlig og trist. Det var til å bli dypt deprimert av.

---

Sist uke kjøpte jeg boka Å være dødelig på Mammutsalget. Det tok ikke lange tida fra jeg åpnet den til jeg kjente at dette, dette er viktig. Dette er riktig.

Gawande, en amerikansk lege med indisk familiebakgrunn, skriver om det at vi alle skal dø, men at så altfor få fokuserer på hvordan vi skal møte døden på en god måte. At flere av oss blir eldre, uten at aldring har blitt noe naturlig av den grunn. Og at legevitenskapen har gjort mye vondt i kampen sin for å fikse alvorlige tilstander - leger tør ikke å tape eller godta at det fins ting de ikke kan (eller bør) gjøre noe med.


Én ting er eldre mennesker som får stadig flere kroppslige plager og ikke lengre kan klare seg selv. Hvordan skal de beholde følelsen av verdighet og selvstendighet og samtidig ha tilgang på nødvendig hjelp? Hvordan kan de slippe det Gawande kaller de tre grusomhetene: hjelpeløshet, ensomhet og kjedsomhet?
Et tankekors: de amerikanske pleiehjemmene ble ikke lagd for å gjøre livet bedre for eldre pasienter, men for å minske sykehuskøene som vokste da behandlingsmulighetene utenfor hjemmet ble flere. (Jeg vet ikke hvordan det var i Norge.)

Forfatteren stiller ikke bare spørsmål ved de tradisjonelle pleiehjemmene, han viser også til alternativer som har dukket opp i USA - bofellesskap hvor de eldre har muligheter for pleie og akutt hjelp, men uten at det går ut over selvråderett og muligheten for å kjenne seg hjemme. Og noen steder gjør de aktivt ting for å live opp tilværelsen for beboerne: innfører dyr og levende planter, har jevnlig kontakt med skolebarn. De får rett og slett en grunn til å leve videre.

En annen ting boka beskriver er alvorlige syke, yngre mennesker - for eksempel kreftsyke. De som - slik tenker en gjerne - hadde fortjent mange flere år, men står på dødens rand, ofte med et falskt håp om bedring. Hvordan skal de kunne godta eller i det minste oppfatte at det ikke er håp, så de kan forberede seg på siste del av livet?
Først: kan legene være så ærlige om dårlige prognoser at pasientene skjønner hvor alvorlig det er? Så: blir de så ensidig opptatt av å behandle det fysiske, gjennom runder med operasjoner og cellegift og (på det mest alvorlige) kunstig pust/ernæring osv. at den syke ikke får tid til å virkelig forberede seg, ta farvel med de nærmeste, ordne det som skal ordnes?
Jeg for min del - og sikkert mange med meg - ser på det som det verste en kan oppleve på det siste: å være alvorlig syk, men ikke få sjansen til å ta farvel med livet fordi noen sløver meg ned i forsøket på å forlenge det.
(Gawande nevner også aktiv dødshjelp/ eutanasi, som han mener bare har "livets rett" om en har fokusert på pasientens ønsker, en god avslutning av livet og lindring i forkant: palliativ behandling.)

Iblandet alle de illustrerende historiene (både tragiske og oppmuntrende) får vi også historien om Gawandes egen far, også en lege, som fikk muligheten til å bestemme over sine siste dager i den grad det var mulig - døden ble dermed så god som mulig.

Boka mi har nå både understrekinger og eselører, og jeg gråt flere skvetter underveis. Evig aktuelt tema, verdt å lese. Faktabok på sitt beste, både informativ og personlig. Anbefales varmt.