onsdag 26. april 2017

Tjenerinnens beretning


Aschehoug, 1987
Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood kom i 1987, men er nå høyaktuell med en TV-serie som begynner akkurat i dag (The Handmaid's Tale).

Jeg går bort til vinduet og setter meg på vindusbenken, som er for smal til å sitte godt på. På benken ligger en hard liten pute med korsstingsbrodert trekk: TRO, med store bokstaver, omgitt av en liljekrans (...) I minutter, ti-minutter, kan jeg sitte og la blikket gli over bokstavene. TRO. Det er det eneste de har gitt meg å lese. Hvis jeg ble grepet i det, ville det telle?
 
Boka forteller om et patriarkalsk, teokratisk (gudestyrt) overvåkningssamfunn, Gilead. Gilead er et område i tidligere USA - ikke helt framtid, kanskje heller alternativ nåtid, for tiden før overvåkningssamfunnet kunne faktisk vært tiden før årtusenskiftet. Og nettopp glimtene fra den gjenkjennelige fortiden (disse kommer et stykke uti boken) gjør det ekstra vondt og gripende å lese. Omveltningen startet med at kvinner ikke lengre fikk jobbe. De mistet tilgangen til pengene sine. Og så...

Hovedpersonen Offred har fått navn etter mannen hun skal tjene, en høytstående person i Gilead. Som tjenerinne er hennes eneste oppgave å spre bena en gang i måneden og håpe på at hun blir gravid med Førerens (husets herres) barn. Hun bor på et rom hvor det tidligere bodde en tjenerinne som nå er død. I kulissene lurer en sjalu, ufruktbar hustru og en kjekk sjåfør som kanskje kan være nøkkelen til Offreds frihet. Eller er han spion? Og hva med Føreren, hvorfor vil han  bruke mer tid med Offred på ulovlige måter? Poenget er alle egentlig kan være noe annet enn de gir seg ut for.

Omveltninger som i Tjenerinnens beretning skjer rundt om i verden. Parallelt med denne boka leste jeg i Orientekspressen av Torbjørn Færøvik, og beskrivelsen av Romania under Ceaușescu har skremmende paralleller!

Det er bare ekstra virkningsfullt når handlinga er lagt til et moderne vestlig land.

Siste nytt er at hovedskuespilleren i TV-serien ikke vil kalle historien for feministisk. Jeg lurer på hva som da kan kalles en feministisk historie? Men det er klart, noen vil skygge unna hvis en serie får denne merkelappen...
Og hele verdenen lider under de nye ordningene og de strikte reglene som innføres. Som i diktaturer flest er det klare restriksjoner på informasjonsflyt og brutale straffer for overtredelser.

Boka er full av mulige sitater å fordype seg i, samtidig som en skynder seg videre for å se hvordan det går, og slutten... ja. Den er genial, syns jeg.

Her kan du se traileren til serien.

Ingen kommentarer: