Grøssende thriller: Harpiks

Aschehoug, 2017

Spenningsromanen Harpiks av Ane Riel tar for seg en liten, dysfunksjonell familie på landsbygda i Danmark.

Jeg skriver dysfunksjonell, for det er merkelappen folk flest som har ting på stell ville sette på dem, men helt fra starten er det familiemedlemmenes egen verden vi møter innenfra, så de framstår som gode mennesker som bare ikke klarer livet. Særlig faren går stadig lengre i samlemani og intens angst og gjør sitt til at farmor må ryddes av veien, mor eser ut av senga og jenta må fø familien ved stjeling. Huset og tomta forfaller ut over alle grenser.

Men Liv, som jenta heter, forteller alt fra sin og dels farens synsvinkel. De har sin egen logikk, sin egen måte å se verden på. En skjønner det og blir glad i dem samtidig som en grøsser over hvordan de lever. Særlig mot slutten, når en utenforstående kommer inn og refererer. Og blir innblandet mot sin vilje i det forferdelige.

Dette er ingen whodunnit-krim, men en thriller. Som akkurat det er den en nytelse å lese.
Men altså veldig ubehagelig.  
Boka vant Glassnøkkelen, prisen for beste nordiske spenningsroman, i fjor.