Barnebøker om våren

Det er virkelig vår (enn så lenge), og mens jeg sitter inne og nyter sola gjennom vinduet har jeg ei bunke med barnebøker som jeg vil skrive noen ord om. De er ganske forskjellige i både lengde, stil og tematikk. 

Kagge forlag, 2017

Broren min er en superhelt av David Solomons.

Gutta fra tegneseriebutikken var de første som klarte å si noe. I likhet med meg hadde de hele livet drømt om at noe sånt som dette skulle skje. De var så opprømte at de nesten begynte å le. 
"Så dere det?"
"Det var helt utrolig!"
"Hvem er han?"
Jeg la hånden over munnen og hostet. 
"Stjernefyren". 
"Jeg tror han kalles Stjernefyren," sa en av dem. 
"Stjernefyren? Kult", sa en annen. 
"Synd at han ikke har kappe," sa en tredje. Jeg bet tennene sammen. 

Tenk deg å være ekspert (nerd, faktisk) på superhelt-tegneserier, og så gå glipp av sjansen til å selv bli superhelt, bare fordi du måtte på do noen minutter! Og så er det storebror som får de overnaturlige evnene, han som ikke aner noen ting om hvordan en skal være superhelt! Luke er mildt sagt oppgitt, men også nysgjerrig på hvem storebrorens Nemesis kan være. Legg til en snusfornuftig jentehelt med sjarmerende evne til å blande fremmedord (perspektiv blir perspirering), en stormannsgal butikkeier og en astereoide på vei mot jorda, så er historien passe godt og spennende krydret. Vil nok passe både til høytlesning og til egenlesing for barn som våger seg på 300 sider!

Cappelen Damm, 2016

Skogpiken Skjerv av Kim Leine

Da Skjerv har lagt seg og ligger og trykker seg inntil Nor som snorksover, og Godiva har spilt sangene sine på dreieliren, hører hun foreldrene snakke sammen med lave kveldsstemmer.
Hun er en sterk pike, sier Freik med den rustne hviskestemmen sin.
Jeg tror hun kommer til å klare seg.
Skjerv hører ikke hva Godiva sier, for stemmen hennes er myk og usynlig, men faren sier: Ja, ja, det er jo det jeg sier.
Så hører Skjerv at moren gråter. Skjerv holder hendene for ørene. Skjerv vil ikke høre på voksne folk som gråter. Det er feil. Det er som om et svart hull åpner seg opp. Hun klarer ikke å ha det inni seg. 

Formatet til Skogpiken Skjerv - større enn ei gjennomsnittlig barnebok - gjør at den bare roper på å bli tatt med til høytlesning på sengekanten. Men hvem som helst som liker eventyr kan egentlig lese den, ganske langt opp i alder. Bare vit at den er ganske trist. Av og til er skogjenta Skjerv helt alene, selv når foreldrene er der rent fysisk. Hun tar mye mer ansvar enn ei lita jente burde trenge. Overlever gjennom kalde og dystre vintre. Og drar ut på spennende eventyr, ikke fordi hun vil men fordi hun må.
Språket er ganske poetisk, med gjentagelser som et merkbart virkemiddel. Fortellermåten er særegen og personlig; Leine har lagd en forteller som kaller seg for Gud og som vet alt, og som leder leseren inn i hvert kapittel. Miljøet er litt vanskelig å tid- og stedfeste, som ellers i eventyr, men kan ligne på middelaldermiljø.
Og sjangeren, ja, hva skal en si om den? Det ble diskusjon på ei Facebook-side for bibliotekfolk. Vi vil jo gjerne vite hvilken hylle vi skal sette den på. Her er det nesten helt umulig. Den sprenger både sjangermessige og tematiske grenser, særlig mot slutten når eventyret gjør en fullstendig overraskende vri. Jeg kan ikke si mer uten å røpe for mye. Men fins det hyller for "gode historier", hører den iallfall til der!

Aschehoug, 2016

Helmer og Matilda: aksjon bestevenn av Mina Lystad

Mamma og pappa går ut i gangen for å vise han veien ut. Men før Lars Kristian Løvensprett går ut etter dem, stopper han foran Helmer. 
De er alene i stua. 
- Flaks for meg at voksne alltid tror mer på andre voksne enn på små barn som deg, sier han lavt.
Han smiler lurt igjen. 
- Du og jeg sees kanskje igjen en gang, men det gjør heldigvis ikke jeg og kjøteren din! 

Lettlest og søt fortelling om Helmer og bestevennen hans, som er en hund. Matilda elsker å springe rundt løs, og Helmer har latt henne gjøre det i parken. Men hun bjeffer så gjerne på folk, og denne gangen på helt feil person: en ufyselig rulleskimann. Han lyver til Helmers foreldre og får Matilda sendt til kennel. Med hjelp av mot og list og litt dans får Helmer og korpsjenta Eline ordnet opp i ting igjen. 

Cappelen Damm, 2017

Det jeg vet om deg av Meg Rosoff

Jeg lurer på når et barn blir en person. Skjer alt på en gang, eller langsomt, trinn for trinn? Finnes det en alder, en uke, et øyeblikk, hvor alle universets hemmeligheter blir avslørt og voksenheten senker seg som en sky fra himmelen og endrer hjernen for alltid? Vil barne-meg bare fordufte en dag og aldri komme tilbake? 

Denne boka er ganske annerledes enn Rosoffs Slik har jeg det nå, som jeg leste i februar. Realistisk nåtidsfortelling. Fra baksideteksten får vi en idé om at hovedpersonen har en overnaturlig evne, at hun vet alt om folk når hun ser dem. Jeg leser det ikke slik når jeg blir kjent med Mila, for meg virker det som om hun bare er en ekstra oppvakt og intuitiv tolvåring. (Det er helt ok, men jeg lurer litt.)
Hun er uansett en britisk tolvåring som reiser til USA med faren for å finne farens kamerat Matthew, som har forsvunnet sporløst. Underveis har hun kontakt med bestevenninnen sin i England og etter hvert med Matthews hemmelige sønn.
Det var flere fine passasjer i boka. Jeg likte særlig beskrivelsen av det nære forholdet mellom Mila og faren. Likevel, jeg syns at løsningen på gåten var litt skuffende. Selv om den var realistisk. Det er nok reisen mot løsningen som også er viktigst.

Andre "roadmovier" for ungdom som kan ligne litt: John Greens Hvem er du, Alaska?, Selma og Louise av Camilla Otterlei og Mygglandet av David Arnold.