 |
| Vigmostad & Bjørke, 2017 |
men at det skal være sånn? at det skal føles som om jeg har ei sol inni meg? det er rart, og jeg opplever det så sjeldent med bøker nå for tida, dessverre, jeg får et sånn utenforblikk, jeg blir sjeldent forelska, men det kjennes virkelig sånn ut nå,
og jeg satt på toget i dag og fortalte den kanadiske medpassasjeren min om ungdomsboka jeg hadde begynt å lese, om gutten som ikke kan gjenkjenne ansikter og jenta som var så feit at hun måtte skjæres ut av huset, men som nå er på vei inn i et mer vanlig liv, kanskje, og de to blir kjent,
og hun sa: Are they in love? og jeg svarte I don't know...yet og så etter en stund sa jeg I hope so,
og så kom jeg hjem og leste og leste og kjente hvordan det bare ble varmere og varmere og jeg ble mer og mer glad i dem, og det ble farligere og farligere,
og dette er utrolig skummelt, for jeg vet jo at du som leser dette ikke nødvendigvis vil føle det på samme måte når du leser den nye boka til Jennifer Niven,
men kanskje litt, bare litt, og i så fall er det verdt å ta den opp.
Å, denne følelsen vil jeg spare på. Lenge.
Jeg vil være mer som Libby. Danse piruetter som om jeg aldri har gjort noe annet. Sprade rundt i en lilla bikini med "jeg er ønsket" på magen. Med sprittusj.
Våge å møte hver dag og være sterk, uten å bli hard.
(Og for nesten akkurat to år siden leste jeg ei anna bok, også på toget...)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar