To Arner

Arne Svingen
(pressebilde)

Arne Berggren
(pressebilde)

Jeg har nettopp lest to bøker av forfattere med fornavnet Arne (og denne gangen skal jeg klare å holde dem fra hverandre).

Kagge, 2011

Den første, Ute av tiden av Arne Berggren, er første bok i serien Dauinger. Denne spøkelses-romanen skal visstnok komme på TV snart. Det blir spennende å se hvordan det blir gjort.
Hva kan jeg si om boka? - Ideen er interessant. En mann reiser rundt i Norge etter at kona døde og hjelper dauinger (spøkelser) over til den andre siden, mens sønnen må sitte inne i bilen og ikke får vite hva som skjer. En dag får gutten nok av hemmelighetskremmerier, og når et spøkelse (ei pen jente med navnet Rita) kaller på ham må han bare følge med...

Gjennomføringa er jeg mer usikker på. Jeg følte boka var blodfattig (ikke ment bokstavelig, selv om det naturlig nok er lite blod her), språket var ofte litt merkelig høytidelig (bruker gutter på tretten uttrykket "blid og sjarmerende"?) og det var - SPOILER - lett å gjette seg til hva som kom til å skje. I tillegg klarte jeg virkelig ikke å tro på premisset om at faren har klart å holde aktivitetene sine hemmelige for sønnen så lenge, og at de reiser fra sted til sted uten at gutten får gå på skole, bli kjent med jevnaldrende og så videre. Boka slutter åpent og spennende, jeg håper på en bedre fortsettelse. Astrid Terese har skrevet en noe mer positiv anmeldelse.
Alyson Nöel har forresten kommet med en ny serie om spøkelser, spin-off etter De udødelige, som heller ikke har fått de mest overstrømmende kritikkene (så hvorfor nevner jeg den?)

Gyldendal, 2012

Først og fremst taper Ute av tiden i sammenligning med den andre boka jeg nettopp leste: Sangen om en brukket nese av Arne Svingen. Jeg nevner plusspunkter i fleng:

• boka handler om virkelig vanskelige hjemmeforhold, men med en hovedperson som klarer å se det positive i ting og ikke gi opp (kan minne om Litt av en plan av samme forfatter)
• roller i bevegelse. Mobberen er ingen typisk rå bølle, et mobbeoffer klatrer på rangstigen på grunn av nyoppdagede evner (uten å dytte andre ned), en heroinmisbruker blir hovedpersonens gode venn
• språket er virkelig godt, lett og lyst og dypt på samme tid. Mulig at Bart er litt ordrik og språklig moden for sin alder, men det glemmer jeg. Det føles naturlig i forhold til karakteren.   
• fullt av gode setninger som jeg får lyst til å sitere, for eksempel "Mamma er myk som en hodepute, og leiligheten er litt mindre enn et slott." (s. 24) og "Noen ganger må jeg nemlig trekke pusten før jeg går hjem også" (s. 23)
• det handler også om SANG! Bart er kjempeflink til å synge klassisk. Ikke vanlig for en gutte-hovedperson. En god sangstemme er ikke noe gutter flest ville skryte av, og nettopp derfor er det så flott at den kvaliteten blir løfta fram! Og Bart har et idol, walisiske Bryn Terfel, som du kan se og høre her, og som får en rolle i boka.

Ett minus: boka framstår ikke umiddelbart tiltrekkende for målgruppa. Tittelen er for kunstnerisk og omslaget har ei brunaktig og ikke veldig proff tegning. Jeg venta lenge før jeg lånte den med meg hjem. Men jeg vil gjerne jobbe for at den skal bli lest! Og kanskje den kan bli så populær at den kommer i ny utgave? Kanskje i serien "Arne Svingens beste"...