Oppsamling av spenning - del 1 (fortsettelser)

Trass i litteraturmål nr 7 har jeg nå hatt flere spenningsbøker liggende ved pc-en lenge, nervøst ventende på omtale. "Er ikke jeg så spennende at du bare MÅ fortelle andre om meg?" sier de.
Vel, her kommer de første.

Simon and Chuster, 2011

1. Silence av Becca Fitzpatrick. Ble nettopp ferdig med tredje actionfylte bok om menneskejenta Nora og den falne engelen Jev/ Patch. De to første bøkene blogget jeg om her, og slo Twilight-alarm før jeg klarte å vri meg unna og lovprise originaliteten i mytologien og den gode spenningsdriven.

Og ja, det hender at jeg fremdeles tenker på Bella og Edward (og Jacob) når jeg leser Silence. Det som blant annet demper Twilight-alarmen er at Nora er ei tøffere jente enn Bella. Bella kjemper også for det hun tror på, men hun er litt for ofte ei "jomfru i nød". - Men jeg skal ikke gjenta det jeg skrev i forrige innlegg.

I denne tredje boka har Nora fått hukommelsestap. Faktisk har hun glemt alt som har skjedd de siste 5 månedene - det betyr hendelsene fra de to første bøkene. Intuisjonen hennes gjør at hun reagerer når hun hører et spesielt navn, men hun har ingen opplysninger å knytte følelsene til - for eksempel de sterke følelsene for den nå mystiske fremmede Jev. Hank Millar, som (her bør du ha lest de to første bøkene!) er hennes biologiske far, kidnappet henne og står bak hukommelsestapet, er nå "bare" den uforskammet ungt utseende rikmannen (og Mercies far) som har begynt å date moren hennes.
Dette gjør at leseren vet mer enn Nora store deler av boka, og det kan en bli utålmodig av, men det skaper også en viss spenning - vil hemmelighetene bli avslørt tidsnok? Det viser seg at Patch har inngått en avtale med Hank, og krigen mellom nephilimene og de falne englene er ikke langt unna.
- Det er noe som ikke stemmer med omslagsbildet, den som leser boka vil skjønne hva jeg mener. Ellers: ei god fortelling som en lett blir dratt inn i!

2. Så har jeg lest bok nummer 2 i den dystopiske Uglies-serien av Scott Westerfeld, og denne heter - surprise! - Pretties. Her skrev jeg litt om bok 1. Tally Youngblood har kommet til Penby og fått operasjonen hun har lengtet etter hele livet - det vil si, bortsett fra de siste månedene, da hun bodde sammen med styggingene i Røyk. Men de er glemt, iallfall delvis. Sammen med skjønnhetsoperasjonen har hun fått en hjerneskade som påvirker hukommelsen hennes (hullete), språket hennes (mildt sagt dårlig) og den generelle innstillingen til livet og andre mennesker (sykelig skjønnhetsmani). Men fortiden kommer snart tilbake til henne - delvis i form av spørsmålene til Zane, en av peningene som har spesialisert seg på "sprudlende", det vil si, actionfylte og delvis ulovlige, aktiviteter. Shay, Tallys venninne som var sammen med henne i Røyk, har også blitt en pening, og de bor på samme rom.

Det er her jeg syns noe skurrer. Burde ikke myndighetene fjerne alle Tallys minner om den opprørske perioden, gjøre henne fullstendig pen og holde henne borte fra fristelser? Det viser seg at de har en baktanke med det - men i det minste fortellerteknisk syns jeg det ville vært en god ide. Tallys vei tilbake til sannheten går rett og slett for raskt. Like raskt som hun og vennene hadde håpet på. Og hun blir en opprørsleder.

Likevel - ei spennende bok, kanskje enda mer spennende og mer ekstrem enn den første. Tally oppdager nye deler av framtidsverdenen, blant annet et sosialt eksperiment med steinalder-lignende mennesker som aldri har fått noen operasjon men har blitt foret med mytologiske, skrudde ideer på andre måter.
Jeg har også lest Divergent, som kan minne litt om denne serien, og som har ligget i ventepåblogginnlegg-bunka i evigheter. Men dette innlegget er viet til fortsettelser, og i det siste tilfellet, avslutninger:

3. Maria-eksperimentet av Kjetil Johnsen i den norske science fiction-serien Den 4. parallell. De første tre skrev jeg om her.
Maria har kommet tilbake til sin verden etter å ha reist mellom parallellene og rundt i tid. Hun har følelsen av å være hjemme, men en viktig ting stemmer ikke: ingen snakker om at hun har vært borte. Ingen kommenterer den manglende lillefingeren hennes. Det må være en sammensvergelse. Og snart skjønner hun at hun fremdeles er i fare, sammen med resten av familien - de må rømme. Helt til de skjønner at det fins noe ingen kan rømme fra...

Takk, Kjetil Johnsen, for

• et enkelt handlingsreferat i begynnelsen, det er sjeldent stoff i serier i dag!
• et gjensyn med de kjære, kjente personene og møte med noen nye; alle med sine særegenheter
• en utrolig bra spenningsoppbygging: korte kapitler, skiftende synsvinkel (men med personens navn pent satt opp før teksten begynner), et stort mysterium, og heseblesende actionelementer som rett og slett hører hjemme i en storfilm. Til og med (SPOILER) utenomjordiske elementer får du plass til, og det passer helt greit i sammenhengen.
  Hører du? Jeg venter på filmen, Johnsen.
• en flott avslutning på denne faktisk norske serien, med en passe åpen slutt.