Gone: Pesten

Schibsted, 2011

"Ikke engang Sam klarer å ta livet av de krypene," sa Edilio. "Han prøvde, men det gikk ikke. Jeg kan ikke la dem skade flere mennesker."
"Nei, nettopp," sa Roscoe. Han nikket, og kjeven hans var så stiv at det knaket i tennene hans.
"Beklager virkelig," sa Edilio. Han stilte opp platen mot vinduet og lot den hvile mot den smale vinduskarmen.
"Si til alle jeg har vært slem mot, at jeg er lei for det," sa Roscoe. Stemmen hans var dempet nå.
"Du har aldri vært slem mot noen. Du var en grei fyr." Edilio krympet seg. For sent gikk det opp for ham at han hadde snakket i fortid. Han slo raskt inn den første spikeren.

På film kjenner jeg en intens avsky for splattereffekter og grøsserinnslag som mutanter, misfostre og parasitter som eter seg ut av kroppen på mennesker. Og det er det endel av i Gone-serien, også i denne fjerde boka. Den er mørk, grotesk og intens.
Hva er det som likevel får meg til å lese videre, halse på og ikke klare å legge boka vekk før den siste av de 500 sidene er lest?

En klar faktor er spenninga. Ungene i Rebus-verdenen (blogget om også her og her) opplever stadig nye utfordringer, overnaturlige og nesten umulige utfordringer. Skurkene vil aldri dø, Mørket er intakt, nye sykdommer og ekle skapninger dukker opp og gjør rett og slett livet til Sam, Astrid og de andre til et helvete på jord. Det kan føles litt slitsomt, og jeg får følelsen av å ha lest ting før - men jeg må vite hvordan det går med dem. Som før blir synsvinkelen delt mellom mange, og det gjør sitt til å skape spenning. Det samme gjør de spesielle superhelt-kreftene som en må være innstilt på å godta for å ha glede av boka.
Det som nok drar meg mest er den menneskelige faktoren. De sterke følelsene. Ungene - som etter hvert blir ungdommer - har nære bånd til hverandre, de blir avhengige av hverandre på godt og ondt. Spesielt Astrid blir satt på prøve. Skal hun lytte til sin egen kropp i forholdet til Sam eller tviholde på sine strenge moralske krav? Skal hun fortsette å beskytte broren Lille-Pete, som er den egentlige årsaken til all elendigheten i Perdido Beach? Kan hun fremdeles tro på en god kraft i verden? Hun får lite taletid (synsvinkel) i denne boka, men scenene med henne er sentrale.
Vi får også vite litt mer om Mørkets (gaiafagens) bakgrunn og intensjoner.

Slutten vil jeg selvfølgelig ikke røpe, men jeg kan si så mye som at det fins et lite håp om et nytt liv - i flere betydninger av ordet.
Det kommer to bøker til, den femte på engelsk i april.