1. Pippi, snart tretten av Grete Randsborg Jenseg. Dette var ei bok som jeg ikke vet om jeg likte. Det første jeg reagerte på var veldig poetiske bilder som blandet seg inn over alt.
Han smilte tilbake! Det var det største smilet jeg noen gang hadde sett. Det fylte hele ansiktet hans. Så rant det over, fløt mot meg, strakte seg og nådde fram, la seg som en ekkel grøt inntil og rundt. "Vi to," sa smilet.
Er dette a) bokstavelig talt (grøss - nei!), b) en hallusinasjon (galskap - sannsynligvis ikke) eller c) et språklig bilde? (sannsynligvis!) Jeg vet ikke om en barneleser vil skjønne dette. Det er selvfølgelig forskjell på lesere. Denne boka er vel beregnet på mellomtrinnet, tenker jeg.
Hovedpersonen Pippi, ny på ungdomsskolen, har en "morellstein" i halsen, en slags angst er det kanskje. Hun blir fort redd. For eksempel for Tommy med smilet, som til vanlig er ganske følsom og snarsint. Dessverre vil han være venner med henne. Så blir de ekstra godt kjent på en klassetur, og Pippi skjønner at de har noe til felles. De passer ikke inn. De forstår hverandre og begynner å beskytte hverandre.
Pippi har også støtte i 1) Erling, mammas allergiske kjæreste og 2) vennene på en chattekanal, der hun kan være anonym og lage seg nye identiteter.
Tror du at boka ender med at alle skjønner hvor fine mennesker Pippi og Tommy er? At alt blir rosenrødt? Nei, det blir det slett ikke. Og det gjorde meg litt deppa.
2. Jeg vil være meg av Hilde Hylleskaar.
Bare jeg vet at jeg lever på grensen mellom livet og døden. Dette skal jeg tenke mye på, for jeg vil finne ut hvorfor livet mitt er som det er. Jeg skal ta vare på meg selv. Jeg er sikker på at det finnes noe viktig et sted, som venter på at jeg skal komme dit. Det vil gjøre meg lykkelig.
Dette er dagboka til Lydia, 16 år. Hun har av en litt uklar grunn flyttet fra foreldrene i Trondheim til besteforeldrene i Bergen og begynner på en ny skole der.
Som Pippi passer hun ikke inn. Hun blir lett deprimert, overanalyserer andres reaksjoner, har selv ikke kontroll over tankene sine - eller følelsene, alt etter som - og får av og til merkelige innfall, som å bryte seg inn i en villa og spille piano. Hun flagrer av sted, rett og slett.
Jeg grep meg i å lete etter en diagnose på Lydia. Og så ble jeg flau. For hva er det å være normal? Og hvor tilpassa og balansert og sosialt intelligent må en være for å leve sammen med andre?
Barnebokkritikk har en fin anmeldelse av Hylleskaars bok.
Så var det grøsserbøkene:
3. Dødens skole av Jan Tore Noreng. En robot-grøsser fra skolemiljøet. Kan minne litt om Arne Svingens Dødsmyra (der de voksne plutselig oppfører seg som barn. Jamfør også Buffy-episoden Band Candy:)), eller Det fantastiske fallet av samme forfatter (der hovedpersonen finner merkelige vesener som er lagd av en gal vitenskapsmann). Her er det rett og slett lærere som er roboter og som har vært på skolen i flere tiår etter at de skulle vært pensjonert. Lærerne er lagd som et innsparingstiltak fra kommunens side, og de gjør dermed det de alltid har gjort. Og de er programmerte til å drepe alle som måtte komme til å avsløre dem! Dermed er hovedpersonen Rikard ille ute. Boka er fantasifull - og grøssete nok for meg - men jeg likte ikke stilen helt.
4. Parken av Anan Singh og Natalie Normann. Hører til i serien Den svarte lesehesten (Aschehoug); det betyr at den skal være spennende og lett å lese. Og det syns jeg den var.
Amanda bor alene med bestemoren (jamfør forrige blogginnlegg!) etter at foreldrene forsvant i et jordskjelv i India. Hun har fått et smykke av barnepiken sin, Nita, og det beskytter henne. For eksempel er hun trygg når et statue-monster følger etter henne fra en sokkel i parken, lager merker i veggen og gjør henne redd. Og når jentene i klassen mobber henne spiller smykket dem et puss. Men så roper hun til psykologen sin Olav at hun håper monsteret vil komme etter ham, og litt senere forsvinner han...
A propos India. Jeg har begynt på ei bok fra 2010 om Pakistan og terrorisme. Passer veldig godt i disse bin Laden-dager!
2 kommentarer:
Jeg har også lest en del av Grete Randsborg Jenseg og har ikke blitt imponert. Skjønner hva du mener med den der kavispoesigreia som jeg vil kalle det. Ble ellers ganske overraska over at Hylleskar fikk så god kritikk. Og Dødens skole likte jeg heller ikke. Slutten var ganske håpløs!
Det er Jenseg som har skrevet Kristin og Sadiq, er det ikke? Syns å huske at jeg likte den men syntes Sadiq var vel overbærende til ekskjæreste/one night stand å være...
Legg inn en kommentar