But though Death searched for the third brother for many years, he was never able to find him. It was only when he had attained a great age that the youngest brother finally took off the Cloak of Invisibility and gave it to his son. And then he greeted Death as an old friend, and went with him gladly, and, equals, they departed this life.
The Tale of the Three Brothers (The Tales of Beedle the Bard, J.K. Rowling)
Ikke alltid er døden så velkommen som i slutten av dette Harry Potter-eventyret. Av og til kommer den brått og brutalt, eller snikende og grusom. Og uovervinnelig.
Jeg har nettopp sett filmen United 93, om flyet som ikke nådde fram til målet sitt 11. september 2001 (hva det var vet jeg ikke) men krasjet i Pennsylvania. Alle om bord omkom. Filmen er lagd i sanntid; den er dramatisk uten å være overlesset på Hollywood-måten, og så realistisk lagd at jeg tok meg i å tenke "dette skjer nå! Nå styrter flyet, nå dør de!".
Her kan du se traileren.
Før filmen var ferdig produsert fikk skuespillerne møte familien til personene de skulle spille. Familiene hadde ulike måter å takle sorgen på, men de viste uten unntak kjærlighet og takknemlighet i forhold til skuespillerne som de egentlig ikke kjente. Filmen ble en måte å arbeide seg igjennom sorgen på, og å få nye venner.
I tillegg har jeg lest Idas dans av Gunnhild Corwin, en mors fortelling om datterens - og hennes egen - 14 måneder lange kamp mot leukemi. Ida var bare 18, full av liv, med et brennende ønske om å bli profesjonell danser. Det gikk ikke sånn. Ei følelsesladd bok om ei sterk jente.
Så en kan vel si at jeg har fått nok død i dag. Men jeg tror vi trenger å tenke igjennom dette, alle sammen: Døden kommer til meg, til deg. Den kan komme i morgen eller om femti år. Brått og uventa eller langsomt. Livet og døden henger sammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar