Jippi! (Nynorsk spenning)

Men nokre soger kan ikkje gløymast eller haldast fast berre på ein plass. Dei kan rett nok ta til i det små, kanskje berre med ei lita hending i ein liten landsby langsmed elva, men så veks dei seg større og større. Ingen kan vita kvar slike soger tar vegen. Dei kan leva i fleire hundre år og reisa til fjerne kystar og framande land, heilt til dei nesten ikkje liknar seg sjølv lenger. Men uansett kor langt dei drar, og kor lenge dei lever, så kjenner alle dei.
Om soga om Drakeguten er ei slik historie?
Vi får sjå. Ho startar iallfall smått nok.



I fjor kom Landet under isen av Lars Mæhle. Ei tjukk fantasybok som jeg blogga om her og som vant årets Upris (forkortelse for Ungdomsprisen). Likte den kjempegodt, men jeg vet at ikke alle er glade i mursteiner. (Er det spennende nok, så kommer en seg igjennom. Bare tenk på Harry Potter!)
Uansett. Det kommer få nynorske spenningsbøker. Fantasy har det vært veldig lite av. Og så kommer det to så gode utgivelser på to år!

Med en gang jeg begynte å lese Drakeguten av Asbjørn Rydland fikk jeg en sitrende følelse. Følelsen av å ha noe stort i hendene. Noe med god kvalitet, originalitet og driv og spenning. Jeg ble fenga. Og boka holdt på meg helt til slutten.
Den kan minne littegrann om Skammar-serien til Lene Kaaberbøl. Men den er også noe for seg selv.
Forfatteren har drevet med laiv rollespill. Det blir det visstnok fantasi og fortellerglede av.
Denne anbefales altså!