Å være redd

I voksen alder har jeg heldigvis ikke vært redd så ofte.

Jeg har en viss avsmak for det å få småkutt og andre sår som det blør av, da kan jeg bli svimmel - noe som har resultert i et par arr i ansiktet og på en fot (beinbrudd). Litt av samme grunn har jeg en ganske så stor respekt for skarpe kniver og ser ikke lenger på dem enn jeg absolutt må.
Jeg er også redd for å svelge for mye vann når jeg bader og å ikke vite hvor bunnen er.
Men det er veldig sjeldent at jeg trenger å forholde meg til disse små-redslene.

Én vinterkveld stoppet jeg opp i et veikryss som jeg hadde spesielle og såre minner fra, fra flere år tilbake. Da kjente jeg hvordan munnen ble tørr, hjertet banket ekstra hardt og fort, og det knøt seg i magen. Bakgrunnen for opplevelsen hadde sorg i seg, men det var helt klart et element av redsel i det. Redselen for å ikke være god nok, ha gjort noe veldig feil. Kunne jeg gå så langt som å kalle det angst?
Men bare noen sekunder. Ikke gjentatte angstanfall gjennom flere år. Så jeg er heldig, har jeg nå skjønt.

---

Angst er temaet for ei av de siste bøkene jeg leste i 2019: Noen ganger er jeg redd av Jannecke Weeden, med undertittel: historier om angst.

Før jeg starter på omtalen av boka: her er definisjonen på uttrykket angst i Store norske leksikon:

Angst er en følelse av uro, anspenthet og nagende forventning om at noe farlig kan hende, eller en overdreven fryktreaksjon på en hendelse (...) Angst kan være uspesifikk («frittflytende») ved at man ikke har en konkret formening om hva man er redd for, og kalles da generalisert angst dersom tilstanden er vedvarende, eller panikklidelse dersom angsten opptrer anfallsvis. Ved fobier er angsten rettet mot bestemte situasjoner eller objekter.

Pilar forlag, 2019

Jannecke Weeden har vært plaget med ulike typer angst i flere tiår. Da hun skrev denne boka, hadde hun gått gjennom et samlivsbrudd og fått en ryggskade - med angst på toppen. Hun mistet (eller forlot?) også jobben sin som programleder. Noen ganger er jeg redd hadde et todelt formål, skriver hun i forordet:
1) å vise at "vanlige folk" (i betydningen "med jobb og familie") kan ha psykiske lidelser, og
2) å kanskje få litt hjelp selv.

Deler av boka blir dagboksnotater hvor Weeden forteller om sine egne opplevelser med angsten - både fobier (som en ny angst for ulike transportmidler), generalisert angstlidelse og panikkanfall. Hun håper underveis på at ting skal gå bedre, men "nissen på lasset" vil ikke flytte, og mot slutten konstaterer hun at hun bare må lære å leve med denne skapningen, denne tilstanden.

Men det kan kanskje likevel være en lettelse å vite at en ikke er alene. Og store deler av boka er viet andres fortellinger - "vanlige folk" som gjerne har et tilsynelatende perfekt liv med et høyt tempo og høy status. Så dukker angsten opp og får alt til å knyte seg.

En fellesnevner for flere av informantene er at de har yrker med stort ansvar og/eller høye prestasjonskrav, for eksempel innen musikk, næringsliv eller media (som Weeden selv). Jeg syns jeg ser tydelig hvordan angsten har sammenheng med stresset i denne livsstilen. En av disse informantene er artisten Vinni, som fikk reaksjoner av å være i rampelyset. En annen er programlederen Stian, som Weeden faktisk gjennomfører en programserie sammen med (med en felles erfaring med angst som var til trøst).

Jeg savner litt betraktninger rundt dette stresset og prestasjonsjaget og hva det kan ha å si for angst. Jeg savner også fortellinger fra informanter som har mer "uvanlige" eller "uperfekte" liv (noe som statistisk sett er vanligere enn det å ha høyprestasjons- eller høystatusliv).
Likevel, det er flott at en får innsyn i vonde følelser, opplevelser og lidelser som kan ligge bak den perfekte fasaden. At de vi ser opp til fordi de ser ut til å få alt til, også sliter.

En av informantene opplever at ektefellen er utro, kanskje den mest gjenkjennbare historien for store deler av befolkningen.
Her blir jeg likevel litt betenkt: informanten er forfatterens egen venninne, så her virker ikke anonymiteten godt nok; jeg ville fjernet opplysningen om kjennskapet eller latt historien være. Angsten er også en del av et større reaksjonsbilde hos venninnen, så er det relevant?

En annen opplever intens angst under to graviditeter, uten noen følelsesmessig eller tankemessig forklaring, men med store følger for nattesøvn og generell helse.

Og nettopp dette at angsten har en fysisk side - både på årsakssiden (av og til) og på symptomsiden - er noe Weeden er opptatt av. Det å ha angst kan ikke sidestilles med det å ha vrangforestillinger, selv om begge deler gjerne sorterer under uttrykket psykiske lidelser (les mer om det på Store norske leksikon). Så kan en argumentere med at begge lidelsene har med prosesser eller tilstander i hjernen å gjøre, men likevel - utslaget er veldig ulikt.
Forfatteren problematiserer også bruken av spesifikke angstdiagnoser som kan være vanskelige å kjenne seg igjen i.

Weeden intervjuer én pårørende til en med panikkangst - et veldig fint innslag. For hvordan lever en egentlig med en som har angst som kan slå ut når som helst? En kan jo ikke egentlig kurere eller trøste. En kan ikke fjerne angsten, men må uansett forholde seg til det den fører til.
I ett kapittel legger forfatteren fram tre ulike reaksjonsmåter i møte med andres angstanfall og kommenterer hvordan disse kan oppleves for den som har angst. I korte trekk: prøv å vise forståelse, selv om dette kan være litt plagsomt for den angstridde der og da.

Det er også prisverdig at Weeden har åpnet for innspill fra sine følgere på Instagram, hvor noen faktisk har angst og forteller om dette. Det er med på å normalisere psykiske lidelser, skaper et slags fellesskap i problemene, og hjelper den enkelte til å snakke om det.

Selv om jeg sitter igjen med noen spørsmål og innsigelser, var dette alt i alt en positiv og informativ leseropplevelse. Anbefales.

Til slutt et sitat jeg likte godt, side 109:

Jeg håper at nye muligheter dukker opp på en helt vanlig tirsdag.