Brevvenner

Aschehoug, 2018

Like etter nyttår lånte jeg med meg hjem ei bok som ga meg piffen jeg trengte til å rydde litt hjemme. I De beste tingene i livet er ikke ting forteller Liv Loftesnes og mannen Yngvar Andersen om hvordan de kom fram til at de var nødt til å gjennomføre en gedigen opprydding. I boka kommer de med konkrete tips til andre som trenger det. Regelen deres er:

Ting skal være til nytte eller glede. Hvis ikke er det på tide å ta farvel. 

Mitt problem er ikke at tingene mine vokser meg ut av huset (som hos Liv og Yngvar), men at jeg er en nostalgisk og litt snill "arkivar" som gjerne tar vare på ting fordi de dokumenterer deler av livet mitt. Kanskje jeg ikke trenger å spare på absolutt alt likevel?

Bokhyller ble ryddet i og bøker fjernet (stort sett gitt bort). Pynteting og særlig ubrukt julepynt var det på tide å gi et nytt liv hos andre.

Men så har du det mer personlige: kort og brev. Det er prosjektet for tiden. Her har jeg veldig samvittighetsfullt samlet på alt (så å si) jeg har fått helt fra barneårene, både fra familie og venner. Jeg har visst kastet brev fra en dansk utvekslingselev fordi vi var så ekstremt forskjellige, og det har jeg angret på som voksen. Men ellers er bunkene bevart; de eldste er tatt med fra jenterommet i Lyngdal. 
I dag har jeg lest gjennom brevene fra to finske brevvenninner som jeg hadde på ungdomsskolen og på videregående.

De er så forskjellige.

Den ene (jeg kaller henne "U") skriver sirlig, vakkert, jevnt med linjal under, og i korte setninger i et litt barnlig språk. (Omtrent det samme språket jeg selv sannsynligvis brukte i svarbrevene, for jeg har alltid likt å skrive kortfattet og hadde et lite utviklet ordforråd trass i språkinteressen.) Temaene er stort sett ganske uskyldige og typiske for tenåringsjenter. Brevarkene, ofte små og typiske brevpapir, er pyntet med klistremerker og vakre bilder. Sjeldent mer enn ett ark om gangen.

Den andre, "T", er forsåvidt tre år eldre enn "U" når korrespondansen vår begynner, men likevel vil jeg tro at forskjellen ville vært tydelig også tidligere. Denne jenta skriver på helt blanke, linjerte A4-ark, og hun skriver både tett og mye, to fulle ark. Helt ut mot margen i liten skrift; det er tydelig at hun har mye på hjertet og god trening i brevskriving. Faktisk har hun 25 brevvenner fra hele verden! Så jeg er en av mange.
Og det er tydelig at "T" har mange tanker om det meste: idrett, språk, musikk, film, politikk, religion, samfunnsutvikling. Hun reiser på sommerskole til Italia. Hun skriver dikt og fortellinger som hun sender til blader. Hun er rett og slett dypt seriøs i alt hun gjør. Når jeg leser det, tenker jeg at jeg kunne likt å bli kjent med henne i dag.

Etter hvert kretser også "T"s brev mer rundt jordnære ting: skole, framtidsplaner, vennskap, forelskelse. Jeg sitter og lurer på om det er en reell omsnuingsprosess inni brevvenninna mi eller en tilpasning til brevene jeg selv sendte. Jeg var nok ikke klar for å skrive så omfattende om så mange ulike og dels voksne tema. Eller nedvurderer jeg min egen tenåring?

Uansett, med "T"s bunke i fanget fikk jeg følelsen av å sitte med en liten bok, en blanding av en brevroman og en essaysamling. Jeg får så lyst til å vite hvordan det gikk.

"T"s brev havner helt klart i spare på-permen.

Har du hatt brevvenner, og har du i så fall spart på brevene?