Baksjå: mars

Hvordan var mars? 

Korona.
Nedstenging og avlysing av ditt og datt.
Og: nytt vloggeprosjekt!

Lesing i mars

Selv om jeg brukte mye tid på opptak og redigering av videoer, og selv om jeg hadde en rastløshet i meg som gjorde lesekonsentrasjonen vanskelig, ble det 15 bøker. Halvparten av disse hørte til i samme serie, en spenningsserie for ungdom som jeg vlogget om her. Jeg skriver ikke mer om denne, selv om det sikkert kunne vært gjort! Masse dramatikk og karakterer en blir glad i på godt og vondt.
Flere av bøkene jeg leste handlet om familieforhold, særlig foreldre og barn. 

Fakta

Tell forlag, 2013

Høyhastighetslandet: historier fra det moderne Kina av Rolf Melheim og Morten Stensby ble gitt ut sju år før koronaviruset startet i Wuhan. Rammen rundt historiefortellingene er livet til den tidligere turistverten Rush - og de som kom før ham. Det er fascinerende å være med på hurtigtoget av hendelser som førte fram til det moderne Kina - en sosialistisk kapitaliststat. Endringene har både optimisme og vedmod ved seg. Her fra side 157:

Familiens tre hus er alle revet. Borte er også det flotte tuntreet på den store gårdsplassen, treet som ennå stod der da Rush var her første gangen. En gjørmet vei går ned en slak bakke, nedenfor det som var Zhou-familiens staselige eiendom, nå redusert til søle og ingenting.

Kagge, 2019

Mamma er trygda av Mimir Kristjansson hadde jeg hørt mye om, og fikk nå altså lest selv. Også aktualisert, både på grunn av den såkalte NAV-skandalen og alle permitteringene under korona.
Som den første boka jeg leste av Kristjansson, Frihet, likhet, Island, er dette en personlig fortelling som samtidig sier noe om større sammenhenger. Her dreier det større bildet seg om synet det norske samfunnet har på personer som mottar stønad fra det offentlige. Personlig handler det om Mimir og mor, som alltid har hatt et nært forhold, men som den voksne Mimir blir oppgitt over, flau, tar litt avstand. Hun har mottatt uføretrygd i mange år med alvorlig kreftsykdom. Er det noe galt med det?
Boka er skrevet både med sinne og humor. Her på side 108:

Anne snudde seg plutselig mot meg. Det var første gang en av dem avbrøt dialogen seg imellom. 
"Mimir, du så jobbe i avis og allting, kansje du skriva det? Hvis någen spør om uføre vil i jobb, så e svaret JA. Det vil di."
"Ja, Mimir", stemte mamma i. "Skriv det."
Skrive det? Hva hjalp det at jeg skrev om det? Folk trodde journalister hadde superkrefter, at de kunne få hva som helst til å skje bare ved å skrive noen ord om det i avisa.

  

Cappelen Damm, 2018

Kjære verden av Bana Alabed var sterk lesning, med undertittelen en syrisk jentes historie om krig og bønn om fred. Ei lita jente fra Aleppo skrev om krigen på Twitter, sa jeg til en syrisk venn av meg da jeg traff ham på butikken. Hun fortalte verden hva som skjedde. Bare syv år da krigen brøt ut!
En verdifull dokumentar hvor også Banas mor får fortelle om hvordan det var å oppleve krigen, usikkerheten, men midt i alt dette: håpet om et bedre liv for barna, om skole og framtid. 

Roman

Orkana, 2016

Nordnorsk julesalme av Hild Haaheim er en dokumentarisk roman; historien om Kirkenes og hennes egen slekt. Forfatterens bestemor Sigrid, som drev kiosk under krigen, hennes forfedre og de som kom etter. Oppbyggingen av gruvedrift. Krigen. Nedgangstider og usikkerhet. Midt i alt dette hverdagen, kjærligheten og små og store utfordringer. Haaheim fletter ofte inn sin egen skrivesituasjon, sin egen forståelse, i handlingen. Side 120:

Ingen vet hvordan det kommer til å gå. Han som skal bli faren min, sitter ved kjøkkenbordet i barndomshjemmet. Snart fyller han nitten år. Han vet ikke hvor lenge krigen vil vare og hvem som vil vinne. Jeg sitter i skrivebua mi og vet hvordan det går. Jeg vet hva som hender og hvordan det ender. Krigen. Og livet. Ja, det eneste og det dyrebare livet. Jeg vil holde rundt far og stryke ham over håret.
 

Tegneserie

To av tegneseriene jeg leste i februar/mars kan like gjerne passe for voksne som for barn eller ungdommer. De er personlige fortellinger, en fra Japan og en fra et moderne USA/ Europa under 2. verdenskrig. De har hver sine særegne plott- eller fortellereffekter. Mens Min fjerne barndoms by av Jiro Taniguchi har en magisk realisme i historien om en voksen mann som får oppleve tenårene sine på nytt - med all den voksne erfaringen i bagasjen - bruker Maus av Art Spiegelman ulike dyreslag til å beskrive personene sine. Musene er jødene som blir trakassert på grusomt vis, og en av dem var Arts egen far, som forteller historien sin til sønnen.

Minuskel, 2015

Minuskel, 2017

Begge fortellingene er rørende og gripende på hvert sitt vis. Taniguchi gav meg mest lese- og kunstglede, litt som en vakker japansk tegnefilm.
Spiegelman ga mer følelsesmessig motstand. Først og fremst fordi Spiegelman senior framstår som en ganske selvopptatt og kravstor fyr. Og gnien. Nesten som den griske jøden som ble brukt som en karikatur under nettopp krigen. Uansett, det er forferdelig å lese om hva han og de rundt ham opplevde.
Maus har også en rammefortelling hvor tegneren snakker med faren om boken han skal skrive - og en epilog...

 

Cappelen Damm, 2020

Kariba: Jungelens hemmelighet av Daniel og James Clarke er på sin side tydelig beregnet for barn og ungdom. Et fint tilskudd til alle de nye, spennende seriene som har kommet de siste årene. Historien kan minne litt om Disneys stillehavseventyr Vaiana, hvor jentehelten leter etter plassen sin i flokken og i verden og må redde alt hun er glad i, dels ved hjelp av magi.
(DISNEYFILM-SPOILER!)
Slutten minnet derimot om Frost 2, hvor grunnleggende problemer (som også her har med bruk av naturressurser å gjøre) ikke blir løst, men glattet over. Dessverre. 

Barne- og ungdomsbøker

Twinsy, 2019

Vampyrkniven av Jack Henseleit er første del av en grøssete ny spenningsserie for barn: Vargtimen. I denne boka må søsknene Hanna og Max klare seg selv på et mørkt og dystert hotell i Transilvania mens faren driver forskning. Max blir kidnappet, og storesøster Hanna må redde ham.
Selv om jeg ikke husker detaljene fra boka (og dermed har jukset litt), husker jeg at jeg ble positivt overrasket over hvor spennende denne boka var. Godt fortalt. 

Aschehoug, 2019

Jenteboka: Ellen og Ninas guide til puberteten er skrevet av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl, som tidligere har gitt ut voksenboka Gleden med skjeden og som har bloggen Underlivet. De er leger, men er ikke bare innom det rent kroppslige i denne selvhjelpsboka for jenter - men også kjønnsidentitet, sosiale medier, selvbilde og så videre. De har innhentet informasjon fra andre eksperter og henvender seg til barn og ungdom på en naturlig måte.