Litt som oss (fakta og funderinger om grisen)

Spartacus, 2020

Jeg er født i 1977. Som liten husker jeg at jeg hørte en eldre mann fortelle historier fra barndommen sin på radio. Det var Lauritz Johnson, best kjent som Onkel Lauritz fra Barnetimen i NRK. 

Én historie jeg husker ekstra godt (gjengitt i Pannekakelua og andre historier), var den om hvordan hans egen kjære gris, som de hadde hatt på gården, plutselig en dag skulle spises som julemiddag. Den sorgen og forskrekkelsen han følte på da, kunne jeg levende forestille meg. Spise kjælegrisen? Da kom livets realiteter for en dag. 

Dette er lenge siden. I flere tiår har grisen vært noe vi aldri ser annet enn som dødt, oppskåret og tilberedt kjøtt i butikken. Det at svineindustrien kan ale opp griser i mengder på liten plass og med kort levetid før slakting, gir oss lave priser på kjøttet vi kjøper. Og det er vel det vi vil ha?

Jeg har nylig lest Litt som oss: en fortelling om grisen av Kristoffer Hatteland Endresen. Det var lærerik, fargerik og fascinerende lesning.

Litt som oss er på den ene siden ei fagbok med masse informasjon om dyret sus scrofa domesticus - historie, anatomi, kultur, genetikk, sosiologi, teknikk og medisin... presentert på en lettfattelig måte. 

Noe er søtt og fascinerende, som forsøkene med griser som spiller dataspill (de kan også få abstinenser!).
Noe er grusomt og frastøtende, som beskrivelser av offentlige henginger av griser i menneskeklær (eller dyrebordeller i Danmark. Dyresex var faktisk lovlig i Norge fra 1973 til 2010!)
Noe er mat for tanken; hvorfor ble det forbudt å spise svin i jødedom og islam?
Ellers får vi mer nøytrale fakta om hvor grisen kom fra, hvordan dagens slaktegris ble som den ble og om hvorfor griseinnvoller kan brukes i medisinske øvelser. Og er dette dyret egentlig så intelligent? Forfatteren løfter nå og da blikket opp fra selve grisen og setter den inn i større sammenhenger, uten at det blir for vidt.  

Men samtidig har vi ei personlig rammefortelling rundt. Det er historien om forfatteren fra Oslo som reiser tilbake til området han vokste opp i (Jæren) for å bli bedre kjent med en svinefarm, grisene og de som jobber der. Han følger et kull med grisunger de få månedene de bruker på å oppnå slaktevekt. Begynner i det små når grisene enda kan (forsøksvis) koses med, men blir etter hvert med i stellet som blir mer og mer krevende og ubehagelig - og farlig. 

Grisene blir store, og noen blir aggressive - eller desperate? Andre ligger apatiske uten å bevege seg. På ett tidspunkt merker Kristoffer at avskyen og den følelsesmessige avstanden til beistene har tatt over for empatien og den positive interessen. Er det dét som må til for at han skal klare å sende dem til slakt?  

Denne boka er et forsøk på en balansert framstilling av husdyrindustrien. Endresen viser blant annet hvordan svinefarmer i Norge driver på en forsvarlig og etisk måte sammenlignet med det som skjer i en del andre land.
Men det fins mange argumenter mot denne typen industri, særlig internasjonalt. Det samlebånd-aktige oppdrettet, særlig med svin og kylling, legger ikke opp til god dyrevelferd. På den andre siden er "vegetarianerne" storfe og sau større utslippere av klimagasser (husdyr er i verdensmålestokk like store syndere som transportsektoren!). Så har vi det verdensvide overforbruket av antibiotika for raskere vekst, som fører til multiresistente bakterier. 

Og a propos: svinet har vist seg å være et viktig ledd i spredningen av sykdommer mellom dyr og mennesker, som vi blant annet fikk se under svineinfluensaen i 2009. Boka er så ny at til og med Kinas håndtering av den afrikanske svinepesten i 2018 - som utryddet halvparten av landets griser (det har jeg merkelig nok ikke fått med meg!) - er satt i sammenheng med håndteringen av det nye koronaviruset.  

Fins det en vei ut av elendigheten? Uten at vi må bli fullblods vegetarianere, alle?
For visstnok har menneskene tjent på å bli "generalister" i matveien.