Baksjå: juli (del 1)

Juli var 

først og fremst sommerferie sørpå. Late dager sammen med familien. Bading, jordbær (også

Lesehest med ljå. 
Foto: Gunn Lina Fredriksen

selvplukk!) og lett badmintonspilling. Hesjing ved onkels fjellhytte. Holdt konsert med søster ute i skjærgården. Tok en bytur til Lillesand og Kristiansand for å treffe venner.
Så kom jeg tilbake til Ål, og det ble jobbing - sammen med unge ferievikarer. Det var trivelig! Alltid fint å få noen nye perspektiver på tjenestene vi tilbyr på biblioteket og spørsmål om hvorfor vi gjør ditt eller datt.
Denne julimåneden var det også tiårs-markering av terrorangrepene i Oslo og på Utøya. Kommer tilbake til det!

Jeg leste

Noe av det første jeg gjør når jeg kommer til Lyngdal på ferie, er å stikke innom det lokale biblioteket. Også denne gangen fikk jeg med meg noen titler. Hadde også lånt med meg litt til turen nedover for å være helt sikra.
Det ble 13 bøker denne måneden. Noen oversatte romaner (og en språkbok), ellers norske forfattere. Noe helt nytt av året, men også klassikere!

I dette innlegget tar jeg for meg voksenbøkene. 

 

Fagbøker 

Pax, 2017

Lingo: en språkreise gjennom Europa av Gaston Dorren var fornøyelig lesing. I ganske korte kapitler tar Dorren leseren gjennom de ulike europeiske språkene, gjerne med fokus på ett trekk ved språket. Det kan være uttale, spesifikke språkformer, kjønn eller språkets historie. For norsk språk sin del: spørsmålet om hvor dansk norsk skulle være, altså forholdet mellom de ulike målformene og dialektene. 
Noen språk har gjennomgått store endringer på grunn av politikk. Aserbadsjansk har for eksempel endret alfabet flere ganger i løpet av de siste hundre årene! 
Boka er både lettlest og informativ. Jeg fikk enda mer lyst til å lære meg nye språk, og nå har jeg satt i gang med spansk. 

Forfatteren har også utgitt boka Babel (ikke på norsk, enda) om de 20 mest mektige/utbredte språkene i verden. 

På den engelske bloggen hans kan du lese om hvordan journalisten Dorren ble så språkmektig. 

Gyldendal, 2021

Skal du ikke gifte deg snart?: og alt mamma og jeg burde snakket om i stedet av Nancy Herz er rett og slett en personlig intervjubok. Herz er norsk-libaneser og ble kjent som en av de "skamløse" minoritetsjentene i 2017. Hun har levd noen år i spagat mellom det moderne, vestlige og den tradisjonelle muslimske kulturen, og moren er den som mest aktivt har prøvd å få henne tilbake.
Før denne nyeste boka ble lagd, valgte Nancy å distansere seg fra moren mest mulig både fysisk og mentalt, for å kunne være den hun selv ville være, være fri. Men så prøver hun å bli bedre kjent med moren og selv åpne opp om de betente temaene. "Skal du ikke gifte deg snart?" er spørsmålet moren stadig stiller, også etter at det blir tydelig hvor åpen og inkluderende hun faktisk er.
Er forfatteren bare 25 år gammel? tenkte jeg da jeg leste dette. Jeg har en sånn respekt for at hun turte å gjennomføre disse samtalene, og det som kom ut av dem var veldig interessant.

 

Samlaget, 2021

Biografien Snakk sant om livet av Olaug Bollestad er litt som Bollestad selv: leken, tydelig og ikke redd for å dele det private. På forsida ser en "Fru Larkin" (Olaug) og "Herr Larkin" (Jan Frode), som hun kaller dem på Instagram og som de har kalt hverandre i mange år.
Før Olaug Bollestad ble KrF-politiker som 43-åring, var hun ansatt i helsevesenet i flere år. Og en av hennes kjepphester er at politikerne må kommunisere enkelt. Det gjør hun helt klart selv, gjennom Kjersti Mjørs tekst.
Det er ikke mye politikk i boka, mer levd liv. Og med det premisset på plass kan sikkert mange trives med Snakk sant om livet. Jeg gjorde det iallfall.

Samlaget, 2021

Jeg var for få år siden med opp på fjellet med en kjenning i Nordland; han viste meg en vindmøllepark han hadde vært med og fått lagd. Jeg fikk vite at de hadde klart å få igjennom utbyggingen til tross for motstand fra (blant andre) samiske miljø. Og nå var vindmølleparken solgt til et finsk firma. Jeg spurte ikke hva som da var igjen av norsk eierskap eller lokale fordeler, og vet det ikke nå heller. Jeg fikk ikke noe godt inntrykk av vindturbinene, selv om de ikke berørte meg direkte.

Vindmøllekampen av Anders Totland tar for seg kampen mot - og dels for - vindmøllene i Norge. Hvorfor har det blitt en så stor motstand mot vindmøllene? Hvem er det egentlig som protesterer? Har de nok til felles til å kjempe effektivt og godt?
Det er flere år siden en del vindkraftprosjekter i Norge ble godkjent. Men utbyggingen har vært satt på vent, og først når arbeidet starter, får folk flest det med seg. Da er det gjerne for sent å snu. Men noen prøver.
Vindkraftutbyggingen står i sprik mellom naturvern og miljøvern. Noen vindturbin-motstandere er "klimafornektere" (tror ikke at klimaendringene er menneskeskapte eller at vi kan redde klimaet), men de får ikke være med i de store organisasjonene mot vindkraft. En fokuserer heller på vernet av turområder, vill natur og dels boområder (som blant annet kan oppleve støy). Samt lokalt og nasjonalt eierskap.

Anders Totland klarer å belyse flere sider av dette betente temaet. Han snakker med engasjerte enkeltpersoner på begge sider av bordet og klarer etter mitt syn å være nøytral. 

Kulturbløffen av Kristian Meisingset har undertittelen Hvordan vi sviktet eliten og fornærmet folk flest. I denne boka stiller han store spørsmålstegn ved argumentene for og effekten av offentlig støttet kultur i Norge. Kulturpolitikerne som har lagt til rette for denne støtten, sier de jobber for en mer demokratisk kultur - kunst til alle. Men er det egentlig det som skjer? Er det ikke slik at det folk flest vil ha, er det mest folkelige og tilgjengelige som i seg selv selger bra? Og at det som får (og for så vidt trenger mest) støtte, er det mest eksperimentelle? Kunsten for eliten?
Er det ikke heller en variert og nyskapende kunst vi i dag legger til rette for, for kunstens egen skyld? 

Cappelen Damm,
2013

Meisingset kommer også inn på et par tema som berører meg direkte. Jeg jobber på et folkebibliotek som får hundrevis av bøker på den statlige innkjøpsordningen for litteratur. Altfor mange folkebibliotek blir avhengige av "kulturfondbøkene" for å ha bøker å tilby lånerne (ikke mitt, heldigvis). Men blir denne litteraturen lest av folk flest? Konkurrerer vi ikke med bokhandlerne når vi stadig låner ut topp ti-bøkene? (Etter min mening er bokutlån til barn og unge, som ikke selv har kjøpekraft men trenger lesetrening, det beste argumentet for bibliotekene.)
Og jobber forlagene for lite med manus som kunne vært bedre, bare fordi de kan få solgt dem gjennom innkjøpsordningen?

- Og jeg jobber på et kulturhus. De norske kulturhusene står gjerne i spenn mellom ønsket om å bygge opp lokal kultur og å (måtte) tjene penger på de største film- og scenetitlene. Meisingset skriver om hvordan utvalgte kulturhus har løst dette på ulike måter. 

Ei kortfatta og tankevekkende bok! 

 

Romaner for voksne

Cappelen Damm,
2021

Minneskogen av Sam Lloyd er en psykologisk thriller som holder på spenningen helt til siste blodige slutt. 

Elissa har blitt kidnappet på en parkeringsplass under en sjakkturnering. Hun våkner opp i et mørkt rom, bundet, uten å kunne se dem som prater med henne. En av dem er gutten Elijah. Han viser seg å kjenne den eller dem som har tatt henne til fange. Men er han på deres side? Klarer den smarte ungjenta å få ham over på sin? Det er iallfall noe merkelig med ham... og løsningen på gåten er ganske så skummel.

I sommer så jeg også TV-serien Thirteen (13), som handler om ei jente som ble kidnappet som trettenåring og holdt fanget i flere år. Ikke den samme historien, men noen likhetspunkter. 

Månesøsteren av Lucinda Riley er bok fem i serien om de syv søstrene. Tiggy er den åndelig interesserte og dyreglade søsteren, og med hjelp fra opplysningene pappa Salt etterlot seg, finner hun røttene sine blant de spanske sigøynerne. Og kjærligheten, men i Skottland. Beklager spoilere! Men det er nok ganske tydelig fra starten hvor alt ender.  

t

Cappelen Damm,
2019

Folk med angst av Fredrik Backman er en morsom og samtidig trist fortelling som starter med en forvirra og helt uplanlagt gisselhistorie. Gisseltakeren er desperat etter å ha mistet det meste i en skilsmisse. Først går et bankran ad dundas, og så springer raneren opp i en blokk for å slippe unna politiet - og forskanser seg sammen med diverse mennesker som er på visning. Etter hvert får vi forhistorien til hver og én. Og også politimennene - far og sønn - som prøver å løse mysteriet med hvor den mislykkede raneren har blitt av.
Jeg måtte gråte en skvett av denne boka. Den er ikke veldig elegant lagd, men er skrevet med et klart sosialt og medmenneskelig engasjement, i kjent Backman-stil.