Vi kan godt få barn

Tiden, 2018

Vi kan godt få barn er et samarbeidsprosjekt med to forfattere: Jan Zahl og Mari Grydeland. Den blir på forlagssiden omtalt som en frittstående fortsettelse av Vi kan godt kysse, som faktisk kom for 14 år siden. Og Erle og Frank har blitt noen år eldre i "nåtiden" i bok to. Studietiden er over; de bor ikke lengre i kollektiv sammen med andre, men alene som par.

Det er to vekslende tidsplan i Vi kan godt få barn; en får tidlig vite at de to kjærestene faktisk har fått barn sammen, ei jente som begynner på skolen. Så kommer det tilbakeblikk - som tar ganske mye av plassen i romanen - hvor leseren får vite hvordan dette gikk til. I tilbakeblikkene starter de parforholdet i en 45 kvadratmeters leilighet på Tøyen.

Erle og Frank har helt ulike forventninger om familielivet. Erle liker generelt ikke barn (og bærer på en hemmelighet om en tidligere jobbkrise hvor et barn var involvert); hun vet ikke om hun vil bli mor. Hun elsker det urbane livet og vet nok også at morsrollen vil kunne endre på friheten hun holder så høyt.

Frank er derimot klar til å være far, mener han selv. Han og Erle har vært sammen en stund, de er etablerte med ganske bra jobber (iallfall han, som lærer), og i bakgrunnen spøker forventningene fra foreldrene på Vestlandet om en ny generasjon som kan bruke familiehytta. Eller kanskje til og med om at han og Erle skal flytte "hjem" til Stranda. Der Erle elsker friheten, kjenner Frank på behovet for stabilitet og rammer. Spørsmålet om barn eller ikke er symbolsk for hva slags liv de to vil ha sammen.

Så altså: hvordan kom de hit?

I tillegg får vi komplikasjoner i forholdet: en ekskollega (Erles) og en kollega (Franks) som de på hver sin kant må forholde seg til. Eller ikke.

Denne boka - som førsteboka - er skrevet på vekselvis nynorsk (Franks deler) og bokmål (Erles deler). Målformen blir et virkemiddel, der bokmål står for det urbane og nynorsk for det rurale, hvis en skal tenke språktradisjonelt. Grydeland skriver for Erle og Zahl for Frank. Som forfatterne sier i dette intervjuet på forlagssiden, er de ikke et par, men har hentet litt inspirasjon fra samliv på hver sin kant.

Du skal få et par smakebiter. Først fra Erle, side 38:

Han møtte meg på Hovedbanegården som en annen spion. Sola prøvde seg, bladene prøvde seg, blomstene bød på seg selv. København gjorde det meste ut av seg denne dagen, og jeg forsøkte å ikke la meg sjarmere. Denne byen. I solskinnet. Jeg hadde spritet hendene og glattet på klærne, uten at det hjalp det minste på sinnstilstanden. Det var munnen som trengte sprit. Hodemunnen min knitret. Hvem var jeg? 
A: hun som var helt lost, B: hun som prøvde å nettverke, C: hun som ikke måtte fucke opp livet sit, men som ofte sto i fare for å gjøre nettopp det.

Så Frank, side 295:

Eg svinga inn i gata vår, hadde opna glidelåsen i vinterjakka i brystet, følte våren var på gang, snart ville det begynne å spire og gro i hagane rundt oss, dei første snøklokkene ringla allereie. Kanskje eg skulle ta meg ein joggetur i morgon? 
Eg opna porten, småsprang dei få stega fram til inngangsdøra, som om eg ville unngå at nokon såg meg. Tore var ein fin fyr, men i kveld ville eg ikkje ha besøk.

Boka anbefales.
----

Her er notatene mine fra boka (beklager, feil vei!) Mot slutten har jeg foreslått tittelen på en eventuelt tredje bok. Her spoiler jeg kanskje litt, men kan trøste dere med at Erles og Franks vei mot barneliv og eneboligtilværelse er både kronglete og ganske så spennende for - iallfall denne - leseren.