Mer eller mindre fjern framtid

Hei, alle sammen! 

Dette blir et eksperiment. For at jeg ikke skal bli sittende og flikke masse på ord, som jeg pleier å gjøre når jeg blogger, setter jeg nå alarmen på 30 minutter. Da skal innlegget være ferdig publisert og skal ikke flikkes på etterpå. 

Jeg har ei stund tenkt at jeg skulle skrive et innlegg som ikke handler om noe spesielt. Bare om hvordan jeg har det. Kanskje prøve å sette ord på en følelse jeg går rundt med, følelsen av å... være rastløs og utkjørt på samme tid? 

Er det noen flere som føler det litt sånn? 

Jeg klarer ikke helt å falle til ro. Men jeg har heller ikke helt det overskuddet jeg skulle ønske jeg hadde. Jeg håper det bare er starten på høsten, de kortere dagene, den begynnende kulden, som har tatt meg litt. At det kan bli bedre når det nærmer seg skikkelig vinter og en vet hva en har. Og kanskje vi til og med kan leve mer uten de restriksjonene vi nå har hatt i ett og et halvt år (!!!) Det tar på. Ikke rent fysisk for meg, verken selve koronaen eller restriksjonene, men mentalt og psykososialt. Ja, og det å verken synge i kor eller spille basketball kan vel ikke være helt sunt for kroppen heller? Jeg gleder meg til å komme tilbake til normaliteten. Om den fins. 

På jobb er det godt med alt som kan ta meg litt ut av den vanlige rutinen. Men jeg er også litt for flink til å finne unnskyldninger for å legge vekk presserende forberedelses-oppgaver. 

Hva med bokbloggerens hverdag? 

Bøkene leser jeg. Men de får liksom ikke tid til å leve i meg etterpå. Det har jeg opplevd også tidligere, siden jeg er en utpreget boksluker. Men nå har jeg slukt ganske mye forskjellig uten å formidle det videre i tekst eller bilde. Og da er det litt som om det ikke har vært der. At det bare forsvinner inn i ingenting? 
Det gjør jo ikke det. Men føles sånn. 

Uansett. Før jeg tar jobben med et skikkelig baksjå til det jeg har rukket å lese (iallfall det jeg syns er verdt å nevne), vil jeg ta for meg et par dystopier jeg leste for cirka en måned siden og som jeg har tatt med meg fra og til biblioteket flere ganger. En eller annen gang måtte jeg jo få tid til å blogge om dem?  

Men NÅ! Her er noen ord om ei norsk andrebok og ei japansk førstebok (såvidt jeg vet). Det de har til felles er: 

• de viser en framtid hvor menneskeheten på ulik måte er satt under press
• de stiller spørsmål ved hva mennesket egentlig er, hva som skiller oss fra dyr
• de utforsker mulighetene for manipulering av menneskehjerne og -kropp

Men de skiller seg mye i oppbygning, kronologi og fortellerteknikk. 

Så den store fuglen ikke tar deg av Hiromi Kawakami (Forlaget Press, 2021) er den vanskeligst tilgjengelige av de to. En ekte kollektivroman hvor en møter mange forskjellige mennesker og "mennesker". Ikke bare det, en hopper fram og tilbake i tid og sted - uten at vi har noen klar formening om hvor langt vi hopper. Personer og hendelser blir beskrevet og omtalt i ulike kapitler. Jeg lagde en forsøksvis tidslinje for meg selv, og det gikk sånn tålig bra, men følte at det var noen puslespillbiter som rett og slett ikke passet sammen. 

Betyr dette at boka bare er forvirrende? Nei. Men kanskje vi rett og slett må godta at vi ikke har den fulle oversikten. 

Uansett. Vi er i en framtid hvor verden egentlig har blitt overtatt av kunstige intelligenser, og menneskene blir forsket på, klonet og isolert fra hverandre så de skal utvikle seg på nye (og forsøksvis livskraftige) måter. På et tidspunkt mister vi mulighetene for å formere oss på "naturlig" vis, og en finner menneskefabrikker og ellers samfunnsformer som er ganske ukjente.  

Det som iallfall treffer meg og får meg til å lese videre, er møtet med mennesker som føler seg annerledes på ulike måter. De stiller spørsmål, utvikler merkelige evner eller møter mennesker som får dem til å se nytt på tilværelsen. Og i ett tilfelle får menneskemøtene en av dem til å reagere helt ulogisk, med tragisk utfall. 

Noen av kapitlene er lettere å komme inn i enn andre. Personene og intelligensene forteller på ulike måter, og noen bruker mye tid på funderinger som kan bli litt høytflyvende. 
I ett kapittel får jeg en følelse av å være i en samtidsroman fra USA, på grunn av gjenkjennelige navneformer og kulturinnslag - helt til en av karakterene altså utvikler overnaturlige evner og flykter til en koloni jeg forbinder med noe veldig framtidig. 

Drømmenes orden av Øystein Stene (Gyldendal, 2021) er lettere å lese. Også her har vi flere fortellere og tidsaspekter, men helt systematisk. 

I én remse følger vi Alm og vennene hennes fra bok 1, Pustens lov, som jeg skrev om her. Alm kommer tilbake til Fjordbyen for å redde søsteren sin - og havner midt oppi et angrep på de lufttette bygningene. Et gedigent eksperiment oppstår. Hvem bevarer menneskeligheten sin, og hvem blir maper? Klarer de å overleve og å finne andre overlevende i Europa? Og på veien spør Alm seg mer og mer: er det så bra å være et menneske med evne til refleksjon og planlegging, egentlig? Som en av vennene hennes sier når hen merker mapefaktene i seg selv og ser alt på en ny måte: "Mennesker lever ikke i nåtida, de lever mest i fortida og framtida". 
Og hva skjer når Alm møter gutten hun har drømt om så lenge? 
Har hun ikke mer til felles med mapen Fred, som hun har tatt med seg på turen nedover til kontinentet? 

Parallelt får vi denne gangen møte foreldrene til Alm og Josefin slik de var før barna ble født, og vi ser hvordan en verden som ligner vår ble til den verdenen Alm lever i, bare i løpet av en generasjon. Vi får svaret på hvordan og hvorfor mape-viruset kom inn i verden. Ganske skremmende, men også forståelig på et vis... 

Tittelen Drømmenes orden spiller på et fenomen som oppstår blant de aller fleste overlevende menneskene: en kollektiv drøm som får stor betydning for neste bok. Jeg som leser spør meg, særlig når jeg vet om bakgrunnen for viruset: hvem plantet denne drømmen???