Tre julibøker

Schibsted, 2014

Her kommer noen fyndige ord - og sitater - fra tre bøker jeg leste på ferie i juli. Og leste ut, altså syntes var så interessante at jeg måtte vite hvordan det gikk til slutt.

Joyland av Stephen King:

ventet på grøss, men fikk krim. Hovedpersonen, en ung student med kjærlighetssorg, får seg sommerjobb i en fornøyelsespark. Han prøver etter hvert å oppklare mysteriet med en dame som ble drept inne i skrekktunnelen for noen år siden. Ikke så skummelt som det høres ut, men fine karakterer og en god historie. Særlig vennskapet mellom Devin og de han møter i og ved Joyland er flott beskrevet.

Et sitat fra side 72 (hvor Devin for første gang opptrer i hundekostyme inne i fornøyelsesparken):

"HOWWWIE!" skrek en liten jente, og selv etter så mange år kan jeg fremdeles høre den perfekte, magiske klangen i stemmen hennes. Hun løp frem mot meg med det rosa skjørtet flagrende rundt de lubne knærne. Dermed var det gjort. Den ordnede rekken med unger løste seg opp fullstendig.

En frosk i fjorden av Lorelou Desjardins, med undertittelen Kunsten å bli norsk:

fransk dame får seg jobb i Norge, og blir her. Hun prøver å bli integrert, og her finner vi mange artige og tankevekkende historier om hvordan det har gått. Boka er skrevet både som en tipsbok til andre innflyttere og som nyttige veiledninger til oss som har bodd her hele livet! Vi får høre om hva hun syns er positivt og ikke så positivt, og hva som bare er uvant for en franskmann.

Sitat fra side 114 (situasjonsbeskrivelse som jeg kjenner meg litt for godt igjen i):

Nordmenn slutter på jobb tidligere enn noen andre i Europa, men har aldri tid til å lage mat. Eksempel: "Jeg skulle veldig gjerne ha laget mat, men jeg har ikke tid, skjønner du." "Men du er jo ferdig på jobb klokka fire." Så spørsmålet er: Hva er det de har tid til?

Cappelen Damm, 2017

Forfatteren har en blogg, A Frog in the Fjord, som du finner her. Det kan forresten se ut til at hun, til tross for forsøk på å date i Norge, fant kjærligheten med en annen innvandrer!

Kagge, 2020

Arr som vinger av Erin Stewart: veldig fin ungdomsbok (følegodt), amerikansk, om jente som skal begynne på skolen igjen etter å ha vært på sykehus lenge. Familien hennes og kusinen døde i en husbrann, og hun selv har et ugjenkjennelig ansikt i tillegg til mange andre skader. Hun bor nå hos tanten og onkelen, som tar seg godt av henne. Hvordan skal det gå å begynne på skolen igjen? Fins det en rett måte å takle alle reaksjonene fra folk på? Og kan hun stole på at noen faktisk liker henne?
Og hvordan kan livet gå videre etter tapet av de en var glad i?

I en viss scene ble det akutt tåresprut for meg.

Temaet "hvordan oppføre seg når en ser noen som ser "annerledes" ut" ble forresten gjenstand for samtale ved frokostbordet i dag.

Sitat fra side 93:

"Okay, vi tar en liten test," sier Piper. "Har du i løpet av de siste to ukene følt deg utilstrekkelig og avskydd deg selv?"

"Jepp."

"Har du følt at alle andre på skolen snakker om deg og stirrer på deg?"

"Jepp."

"Har du sammenlignet deg med andre og alltid kommet dårlig ut av det?"

"Jepp."

Piper løfter hendene i lufta som for å juble, fortsatt med malerkosten i den ene, slik at det spruter små flekker med rosa maling overalt.

"Gratulerer! Du er en normal tenåring."

Jeg himler med øynene. På den andre siden av rommet ser jeg mitt eget speilbilde i vitrineskapet til Sara. Plasten som ligger over, gjør at (sic) meg enda mer fordreid enn vanlig.

"Det er ikke det samme, og det vet du."