Baksjå og framsjå, juni (del 1)

Glimt fra ås-tur på Torpo.

Juni var 

• TV-seriefråtsing: Normal People, Locke & Key og Stranger Things
• Årets første utendørsbad (kaldt!) og et par fjellturer, starten på det jeg håper skal bli ti på topp.
  
• Slutten på vårsemesteret og starten på sommerferien. Jeg pleier stort sett alltid å starte ferien en uke etter at skoleåret er ferdig - litt som lærere (men begynner naturlig nok igjen før dem. Det er de vel unt.)
  På veien sørover (også vanlig) stoppet jeg denne gangen i Kragerø og hadde en overnatting der. Så fikk jeg endelig treffe noen Smule-venner som jeg opprinnelig skulle møtt i mars (før koronaen satte en stopper for det). Fin start på ferien!
  

Lese-juni var

ikke så mange bøker, men en ganske grei variasjon.
Jeg deler oppsummeringsinnlegget i to. Først...

Bøker (mest) for barn og ungdom 

To dystopier

Penguin, 2001/2017 

Noughts + Crosses av Malorie Blackman er starten på en dystopisk serie som først kom ut i 2001-2008, men som nå i vår ble veldig aktuell. Hovedpersonene lever i en alternativ tilværelse sett med våre øyne: et "omvendt raseskille" hvor briter av afrikansk avstamning har sosiale og økonomiske privilegier; de hvite er underklasse. I stedet for "niggers" har vi uttrykket "blankers", og det er sterke motsetninger mellom de to grupperingene. 

Naturlig nok er det en forbudt kjærlighetshistorie inni dette (rik politikerdatter og tjenergutt som vokste opp som venner) som kompliseres av intens, farlig politisk uro. Både Callum og Sephy prøver å kjempe mot fordommer og fasttømrede roller, men de har sterke krefter mot seg...

Verdt å lese, intenst vond og kanskje ikke med noen happy ending. 

Nå er boka TV-serie på BBC.

Gyldendal, 2020

En ballade om sangfugler og slanger av Suzanne Collins er en annen dystopi, nemlig "prequelen" til Dødslekene/ Hunger Games (2008-2010) som jeg har vært stor fan av. Jeg ble overrasket da jeg så tittelen i nettbutikkene; jeg hadde ikke fått med meg at den skulle lanseres. Jeg så den siste filmen på nytt for å repetere litt og komme i stemning. 

Denne boka får du nok mest ut av hvis du har lest den originale trilogien først (selv om den også kan fungere som en introduksjon til verdenen). Det er referanser til karakterer vi har møtt, som hovedpersonen (senere presidenten) Snow og Tigris. Det er en jente fra distrikt 12 - som Katniss - som fanger Snows interesse når han skal være mentor i en av de første Dødslekene. Hun synger, og sangene kjenner vi igjen fra flere bøker i serien. Vi får vite hvordan spottekråkene ble til. 

Så prøver Collins først og fremst å svare på spørsmålet en saktens kan være nysgjerrig på: hvordan ble Snow den han ble? Det er verdt å huske på at han i slutten av trilogien framstår som todelt og nesten sympatisk. Og det gjør han også i begynnelsen av En ballade om sangfugler og slanger. 

Corolianus Snow er fattig, men fra en familie med lange tradisjoner og status - han må skjule fattigdommen for å ikke miste privilegiene sine, blant annet i skolesystemet. Han har en viss rettferdighetssans og er lynende intelligent. Når tributtene i Dødslekene lider, kjenner han på en indre kamp og et ønske om å hjelpe. Rent teoretisk ser han problemet med krig, sosial nød og undertrykkelse. 

Men han har også et brennende ønske om å komme opp og fram i verden. Om å holde seg inne med de som har makten, autoritetene. Hvilke drivkrefter skal vinne? 

Collins skriver godt. Endringen i personligheten skjer ganske brått, jeg klarer ikke helt å tro på utviklingen. Men det er intenst spennende. Særlig scenen i skogen mot slutten elsket jeg. 

Ungdommelig drama

Tre jenter har sitt å stri med i nye ungdomsbøker. To av dem er norske (begge utgitt på Samlaget i år), den tredje nordamerikansk (kanadisk), men mye vil være gjenkjennelig på tvers av kulturer. 

Samlaget, 2020

Samlaget, 2020

Tre meter med kniv er Eili Harboes bokdebut. Hun er opprinnelig skuespiller, kjent fra de norske Askeladden-filmene, Thelma og flere ungdomsdrama.

Lykke bor i Hillevåg (en bydel i Stavanger) sammen med ei psykisk utstabil mor, ei mormor som vil ha det "koselig" og ei yngre fostersøster som sjeldent sier noe. Lykke har selv hatt en nerdete venninne som hun nå har byttet ut med kulere venner. I tråd med dette blir hun forelsket i svømmeren Simeon i B-klassen. 

I starten er Simeon helt perfekt, men så blir det tydelig at det er en ubalanse mellom dem. Lykke tør ikke ta plass i forholdet og foreslå endringer i det de gjør sammen. Han tar styringen, samtidig som han trekker seg tilbake følelsesmessig. Fra side 167:

Eg tenkjer kanskje han kjem til å bli sur og vende seg vekk frå meg i staden. Det kjem eg ikkje til å halde ut. Det veit eg. Så eg seier aldri noko. At alt av Simeon kjennest hardt mot meg. 

 

Oppå dette kommer problemene med mamma.  

Jeg syns dette var en fin debut. Jeg prøvde underveis å finne ut hvilken tidsperiode handlingen foregår i, blant annet fordi boka helt mangler referanser til sosiale medier. En boktrailer på Vimeo antyder sent 90-tall (?) Men det er ikke sikkert unge lesere vil reagere på dette når de leser. 
Hvert kapittel starter med en sangstrofe, og boka er illustrert med litt barnlige blyanttegninger; dette gir boka et kunstnerisk preg.

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen er også en debutroman. Denne er helt tydelig plassert i vår tid (det er blant annet snakk om snap og memes); fortellinga framstår ellers som mer tilgjengelig og har et driv som appellerer til mange lesere. Avsnittene er korte, og det er en del dialoger. Språket er ganske muntlig og direkte.

 

Synne har ADHD. Umedisinert, men vil helst ikke gå på medisiner igjen. Det skal imidlertid ikke så mye til før hun blir urolig og sint, og hemmeligheten hennes er nær ved å bli avslørt. Bare bestevenninna Torunn vet om diagnosen hennes. Eller, den tidligere bestevenninna, som har begynt å henge med kule Kine.

Så blir Synne sammen med Johan, som hun har hatt kontakt med på snap lenge. Det viser seg at Torunn også liker ham, men betyr det at Synne burde tatt et skritt tilbake? Snart dukker stygge meldinger opp - ADHORE - både på skoledoen og en lapp i skolebøkene. Hvem skriver dette? Hvordan kan hun få Johan til å skjønne at det var Jørgen som la seg etter henne på festen og ikke omvendt, at bildet som ble tatt ikke viser sannheten?

Det meste går ad dundas, og hun føler seg så alene.

Sterkt beskrevet og sikkert gjenkjennelig for mange. Pluss for fine Harry Potter-referanser!

Boom! Box, 2020

Eat, and Love Yourself av Sweeney Boo er en tegneserie med et klart tema og budskap. Hovedpersonen, ei ung jente som har flyttet hjemmefra og prøver å livet til å funke på egen hånd, strever med et dårlig selvbilde - spesifikt vektrelatert. Hun klarer ikke å se at noen kan være tiltrukket av henne og skyver folk fra seg.
Med tilbakeblikk til sentrale hendelser og møter fra fortiden - magisk gjenopplevd gjennom biter fra en helt spesiell sjokolade - klarer hun å bearbeide det vonde og se framover.

Noen ganger kan et overtydelig budskap være på sin plass.

Barn på eventyr 

Cappelen Damm, 2020

Freddie Yates' supermirakuløse reise av Jenny Pearson er en sjarmerende roadmovie for barn i slukealderen.

Freddie Yates har ikke vokst opp med sin biologiske far, og selv om den han vokste opp med, er en omsorgsfull pappa som gjør så godt han kan etter at Freddies mor døde, er det noe som drar Freddie mot den ukjente personen. Han får vite et navn, kobler det til en liten by i Wales, og får med seg to kamerater på en ekspedisjon som virker ganske enkel, men selvfølgelig blir mer og mer sprø og trøblete. I et Wales som virker ganske så klare for mirakler, får guttene ufortjent et rykte som superhelter.

Legg til en politijakt på forsvunne gullringer, og du har et ganske så spennende eventyr.

Gyldendal, 2020

Tusen stjerners øy av Emma Karinsdotter: kan den bli en ny barnebokklassiker på linje med Mio, min Mio (som forlaget sammenligner den med)?

De to bøkene har det til felles at hovedpersonen trenger en måte å bearbeide sorg på, og at han/hun fraktes inn i en magisk, parallell fantasyverden hvor dette behovet blir ivaretatt.

Tigris mistet mamma for lenge siden, så lenge at hun egentlig ikke husker noe særlig. Likevel lever mamma sterkt i henne, mye på grunn av farens store sorg som aldri ser ut til å dempes.

En dag klatrer Tigris oppi en eske eller kasse som tilhørte moren (den er så liten at en elleveåring klarer å bære den, men så stor at hun får god plass i den, iallfall ut fra det en ser på omslagstegningen...) og havner på sjøen utenfor Tusen stjerners øy. Hun møter morens venninne, som passer på stjernesteinene som den onde Skyggen vil stjele, og hun møter et barn hun aldri fikk vite om: Leo. Moren selv er forsvunnet, og Tigris må finne henne igjen og stoppe Skyggen. 

Handlingen veksler mellom fantasyverdenen og vår verden. Stort sett klarer forfatteren å gjøre denne overgangen naturlig. Etter hvert ser en at gjenstander i vår verden også har en parallell i fantasyverdenen.
Tusen stjerners øy er fint beskrevet, og en får virkelig følelsen av at noe verdifullt står i fare. Men da jeg i den siste delen leste om alt som skjer under kampen mot Skyggen, fikk jeg dessverre en dejà vu-følelse: beskrivelsene minnet om tekster jeg selv skrev som veldig ung og uerfaren forfatterspire.

Selve avslutningen av boka er fin og får meg - iallfall nesten - til å tilgi dette.