Tre julibøker til: grip dagen!

Jeg har lest tre romaner som har det til felles at hovedpersonene gjør noen grep for å endre på livet sitt. Dels skjer det - naturlig nok - også ting med dem som de ikke har kontrollen over.

Tre fine bøker, men den første er nok den lettest tilgjengelige (og den som satte minst spor).

Gyldendal, 2018

Den første er Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter av Katarina Bivald, oversatt fra svensk. Her møter vi ei dame som er i slutten av 30-åra og allerede i en slags 40-årskrise. Datteren på 18 flytter nemlig ut, og hun er alene igjen i en leilighet med altfor mye fritid, en butikkjobb hun egentlig ikke liker og en mor som er dement og som hun ikke har det beste forholdet til.

Anette tar sjansen på å melde seg på et motorsykkelkurs - noe hun ønsket seg som tenåring - og møter der en ung og ganske så kjekk instruktør som det blir søt musikk med. Hun sier også ja til å være med og planlegge en lokal sommerfeiring som har ligget nede i noen år, og tar snart roret i arbeidet. En kan kanskje si at hun både leter etter det ungdommelige eventyret og det modne ansvaret. Men så skjer det ting som gjør at hun mister motet på eventyret...

En typisk følegodt-bok, dette. Fin lesning.

---

Samlaget, 2016

Det er lenge siden jeg leste noe av Anna Gavalda, men jeg husker at jeg likte godt Saman er ein mindre aleine. Så ble det til at jeg fant fram Livet, til det betre - ei bok med tre historier i, om Mathilde, Yann og Billie. Tre franske ungdommer (unge voksne) som bor i Paris. De møtes ikke i løpet av boka, men en kan kanskje se for seg at de kunne gjort det? Og jeg var veldig glad for å møte dem mellom permene.

Det første en legger merke til hos Gavalda, er fortellerstilen. Muntlig, direkte, slangpreget og stort sett fortalt i første person til en tenkt lytter (i Mathilde-delen endres det til tredje persons fortelling mot slutten, en artig vri). Innimellom prater fortelleren med seg selv, diskuterer hva han/ hun skal gjøre. Jeg liker det godt, det er så annerledes enn alt jeg ellers leser. Men det er lurt å lese litt i boka før en bestemmer seg for å låne eller iallfall kjøpe den.
Mesterlig oversetterjobb av Tove Bakke!

Mathilde (24) jobber som internett-troll for onkelen sin. Ja, hun mobber faktisk potensielle kunder via falske kommentar-profiler for å få dem til å velge onkelens nettsideprodukter. Hun får penger av det, men er ikke veldig fornøyd med tingenes tilstand. Det meste ser grått ut fram til hun møter en mystisk, ikke veldig pen fremmed som leverer fra seg vesken hun glemte igjen på en kafé - med alle pengene hennes i! Han er kokk, det er omtrent det eneste hun vet, og hun blir besatt av tanken på å finne ham igjen. Et detektivprosjekt starter.

Yann (26) er en disillusjonert fyr, frustrert på det franske samfunnet som ikke ser ut til å ha bruk for den lange utdanningen han tok. Han bor i leiligheten til kjærestens slektning. Kjæresten er stort sett ute og jobber når han kommer hjem, så de ses sjeldent. Det kommer etter hvert fram at han har gitt fra seg alt av personlige eiendeler for å tekkes kjæresten. Og hvorfor er de egentlig kjærester? Liker Mélanie ham egentlig?

Så, et vendepunkt: han møter noen naboer - et umake par med to døtre - som gir ham et nytt syn på tilværelsen; han ser at en mer ekte kjærlighet faktisk går an. De tar ham under vingene sine, byr ham på middag, prater med ham, viser varme... Han finner ut at noe må skje i hans eget liv.

Beskrivelsen av leiligheten til Yanns naboer er det fineste i hele boka. Slike detaljer! De viser hvilket overflod av minner denne familien har, et bilde på deres egen rause innstilling til livet, som han savner. Fra side 175:

Fotoautomatremser utan noko på, eller var det eit teddyøyre der nede i høgre hjørnet? Rundskriv frå skulen, opningstidene i bassenget og eit viktig varsku om luseinvasjon. Alle tekannene, dei gamle drikkeskålene, teboksane. Støypejern, steintøy, fletta vier, dreia tre...

Og så har vi historien om Billie, et løvetannbarn som når historien starter, ligger nede i en dalside sammen med en homofil kamerat som er hardt skadd. Hun begynner å snakke med en stjerne, ber den om å redde ham og forteller litt etter litt om livene deres. Hvordan kom de hit til fjellet? Hvordan ble de venner? Hva vil skje med dem? Det avsløres litt etter litt...

Jeg smetter inn et nytt sitat fra side 259 (typisk eksempel på den muntlige stilen nevnt over):

Unnskyld meg, folkens, men vi får litt fnatt av den der Andesfjellrävenrenden.

Høyre'ru, beibi? Høyrde du ka eg sa? Eg lover, eg lover ved ditt liv at så lenge det er liv i meg, skal ikkje du gå noko heden i noko utkantdalstrok. Over mitt lik.

---

Vi har ikke fire nye år av Martine Johansen er noe så spesielt som en postapokalyptisk roadmovie! Også her er fortellerstilen helt spesiell. Korte setninger satt opp som i et langt dikt. En del dialog, men også beskrivelser - av steder, folk, følelser.

Tittelen spiller på det amerikanske presidentvalget som står foran oss, og en kan si og tenke mye om det. Men en får håpe at resultatet ikke er så ille som det blir i denne romanen...

Fortelleren er ei norsk jente med bakgrunn fra Jehovas Vitner; hun har flyttet til USA og har der truffet ei amerikansk jente som hun nå er sammen med. Når historien vår starter - rett over nyttår 2021, faktisk - er de i Las Vegas og blir overrasket av det som sannsynligvis er en atombombe. De blir ikke skadd, men bomben påvirker dem langt borte fra. Hele den overdådige, fargerike, nesten groteske byen blir plutselig en krisesone. Folk vet ikke hva de skal gjøre. Nettet virker ikke, så en får ikke informasjon. Det går ikke an å komme seg ut. Det sikreste må vel være å holde seg på hotellet. Eller? Hva skal de to kjærestene gjøre?

Underveis får en tilbakeblikk til det som skjedde året før, da de to møttes og ble enige om å dra av sted sammen. Og en får vite litt om livene deres fram til da.

Det er vanskelig å forklare denne boka med få ord. En må rett og slett bare oppdage og oppleve den selv.

Sitat fra side 151:

i gangen utenfor rommet vårt
leker tre barn med en rosa sprettball

den minste av dem er en jente med rødt hår
hun er toppen fire år gammel
kledd i gul sommerkjole

jenta sperrer opp øynene ved synet av oss og peker
som om vi ikke hører til

- Jeg sa jo at det er andre her, sier en blek gutt i blå
poloskjorte
han er nok den eldste

Vigmostad & Bjørke, 2020