Fionavar og Fire

Voyager, 1992

Jeg er nå ferdig med The Summer Tree, første bok i fantasyserien The Fionavar Tapestry av Guy Gavriel Kay. Den må vel kunne kalles en klassiker i sjangeren?

The Summer Tree handler om de kanadiske studentene Kimberly (Kim), Dave, Jennifer, Paul og Kevin som etter en fagkveld med professoren Lorenzo - senere avslørt som magikeren Loren - blir dratt med inn i fantasilandet Fionavar der de offisielt er kongens gjester, men i realiteten har helt andre, veldig viktige oppgaver å utføre. Den ene (SPOILER) skal ofre seg selv, den andre får den tunge byrden å se det ingen andre ser, den tredje vil bli tatt til fange. De får både venner og fiender. Nettopp disse dramatiske hendelsene er det som drar leseren videre.

Ja. Det tok litt tid før jeg virkelig ble hekta nok til å lese gjennom hele boka. Språket er for høytidelig for min smak, arven fra Tolkien er litt vel tydelig, og personene fikk jeg ikke noe veldig nært forhold til i starten. Men så skjedde det noe mystisk, og lesefeberen satte inn. Slutten ble rett og slett for dramatisk til å bare glemme resten av serien, og jeg har lest noe om bøkene som jeg virkelig har lyst til å sjekke ut. Nå har jeg fått låne de neste to bøkene på fjernlån, vi får se når jeg får tid til å lese dem og om lysten fremdeles er der.

Se ellers anmeldelsen til Knirk her!
"Kjendisbibliotekaren" Nancy Pearl har intervjuet forfatteren her (Kay sier at han ikke ville kopiere Tolkien, men gikk tilbake til de samme kildene Tolkien selv brukte.)

Gollancz, 2010

Ei bok jeg helt klart likte - så å si uten forbehold! (tam mot slutten?) - var Fire av Kristin Cashore. Jeg nevnte den såvidt her, i forbindelse med boka Graceling, som foregår i samme fantasiverden men i et avgrenset naboland og tidligere i tid. En grøssende ekkel biperson som blir introdusert i siste del av Graceling får en forhistorie i Fire (men fremdeles som biperson. Kanskje han får sin egen bok?).

Ungjenta Fire (Ild) er en ensom person på mange måter, enda mer enn Lady Katsa. Der Katsa er et ekte menneske med uvanlige evner, er Fire et vakkert, men forhatt og fryktet  (halv-)monster. (I Cashores verden er "monster" en egen rase skapninger - menneske- og dyrelignende - ofte fargesterke, ville og sterke. ) Og for å toppe det hele var hun en gang datteren til den tvers igjennom onde Cansrel, en mektig intrigemaker som skapte krig og frykt før han døde (omstendighetene rundt dødsfallet er lenge et mysterium). Med sin ildrøde skjønnhet og ekstra magiske evner trollbinder Fire mennesker rundt seg - stort sett uten at hun vil det selv.
Og en dag blir hun bedt om å hjelpe den regjerende kongefamilien med å avsløre renkespill og nedkjempe fiendene. Lenge stritter hun imot. Men så blir hun nært knyttet til menneskene ved hoffet og skjønner at hun kan redde liv ved å forgripe seg på menneskesinn.

Jeg blir glad i Fire. Hun er en ekte helt! Av og til ufrivillig svak og beskyttet, men som oftest sterk og modig (uten å tro det om seg selv). Hun er villig til å ofre alt, og mister mye.
Romanpersonene er lette å plassere på linjen mellom gode og onde, men de har menneskelige problemer og prøver å finne ut hvem de er, og det gjør at det ikke føles altfor svart-hvitt.
Vi må ha en mannlig helt også, selvfølgelig, og Brigan er sympatisk men - hold dere fast - IKKE mye å se på! Meldingen er vel, og den applauderer jeg: den ekte skjønnheten kommer innenfra. Og det er lov å være annerledes.

Til slutt et sitat som sier mye om temaet i romanen (s. 183).

Not all daughters were like their fathers. A daughter monster chose the monster she would be.

Les gjerne anmeldelsen til:
En verden full av bøker
Marias bokblogg
Asvbib