I går så jeg den aller siste episoden av Buffy, etter et maraton av filmtitting forrige uke. Jeg kom meg gjennom 42 episoder à 30 minutter på 8 dager. Sesong 5-7.
Det var skummelt trist å bli ferdig. Jeg gled inn i det som blir kalt "the buffyverse" og følte at jeg ble kastet ut igjen. Selvfølgelig kan jeg se serien om igjen (kanskje begynne helt på begynnelsen), men det er noe med første gang...
Hva var det som gjorde at jeg ble så fascinert?
1. Det overnaturlige, den helt konkrete og av og til grusomme kampen mellom det gode og det onde utenfor og også inni skikkelsene. (Selv om jeg spolte i de fleste kampscenene.) Buffy og vennene kjemper ikke bare mot monstre, men mot tidsforskyvninger, fortryllelser som skaper stumhet eller spontan sang og dans, roboter og til og med selve døden. Variert og spennende!
2. Det realistiske. Serien tar opp forskjellige tema, spesielt det å vokse opp og finne plassen sin i samfunnet, venneflokken og -her- i kampen mot det onde... Også mer alvorlige ting som sykdom og død. Og ikke minst: jeg ble glad i personene, ville se hvordan det gikk med dem, hvordan de løste problemer og viste følelser...
"It's all about power" sier Buffy. Og makt er et viktig tema. Noen får makt og må lære å kontrollere den, andre mister makt og må bygge opp en ny identitet og selvtillit. Og alle har makt over hverandres liv. Det er sterkt. Og det gjelder jo også i virkeligheten!
Har du makt? Hva gjør du i så fall med den?
2 kommentarer:
Ha ha! Velkommen etter! (Vi har alle Angel-sesongene, dersom behovet blir for sterkt...) :-)
Hvis det noen gang blir utlyst en stilling som Buffy/Angel-titter, så slår jeg til! Ellers har jeg ikke tid:(
Legg inn en kommentar