Krim - hva skal til?

Jeg har lest tre krimbøker:
Isprinsessen av Camilla Läckberg
Havfruen av Camilla Läckberg
Byen med det store hjertet av Jørgen Gunnerud




Etter å ha lest den siste begynte jeg å tenke på hva det er som gjør ei krimbok god. For den var tung å komme igjennom, og jeg følte ikke at den ga meg noe.
Gunnerud har visst skrevet andre bøker med etterforskeren Knut Moen som har fått gode kritikker, men denne siste er rett og slett rar.

Kriposetterforskeren Knut Moen (avsnittet for savnede personer) hjelper til med å finne liket av en savnet kvinne i et vann, men så dummer han seg ut med en harrytur til Sverige (sabotasje, viser det seg) og trekker seg fra Kripos. Så gjør han veldig lite etterforskning etterpå. Det han GJØR er å koordinere en privat etterforsking og få referater fra intervjuer og undersøkelser andre har gjort. Ingen kontakt med pårørende, ingen kontakt med mistenkte, lite aktivitet alt i alt. Og synsvinkelen ligger bare hos ham.
Mysteriet blir oppklart, men politimannen står bare gjemt bak gardinet. Da blir det kjedelig.
Og uoversiktlig. Jeg trenger en scene eller i det minste en personbeskrivelse å henge saker på; her blir det bare navn som snurrer rundt.

Jeg har lest positive anmeldelser av boka, og de legger vekt på at handlinga er realistisk. Det er ingen psykotiske massemordere og gørr og blod her, det er økonomisk kriminalitet og andre statistisk sett vanlige lovbrudd. Men da stiller jeg høyere krav til en spennende handling!

Da er det noe annet med Camilla Läckberg. Hun skriver om mennesker som har opplevd vonde ting, gjerne for mange år siden, og som hevner seg eller myrder for å dekke over gamle forbrytelser. Det blir det blod og iallfall følelsesmessig gørr av. Havfruen er verst i så måte.
Det er spennende. Jeg syns jeg kjenner igjen oppbygginga fra norske krimbøker jeg har lest (Lindell og Fossum?): vi møter først morderen og/eller offeret, uten at morderen avsløres selvfølgelig, og så får vi små glimt fra morderen underveis, kanskje tilbakeblikk på viktige hendelser i fortida. Det gir en følelse av utrygghet som passer godt i krimsjangeren, syns jeg. Vi får en følelse av at morderen kan slå til igjen. En thriller-aktig krim?

Så møter vi etterforskeren eller etterforskerne, med mer eller mindre spennende privatliv utenom jobben. Her syns jeg Läckbergs bøker er perfekte. Det er to etterforskere; Erica, en nysgjerrig biografiforfatter, og Patrik, en dyktig politimann, som hjelper hverandre med å oppklare mordene. De oppsøker folk, underøker åsteder, er der det skjer. Samtidig har de et kjærlighetsforhold (begynner i den første boka, Isprinsessen. Eller, for Patriks del, gammel kjærlighet) som skaper spenning på sin måte.

Erica og Patrik er sympatiske uten å være perfekte, og det syns jeg er bra. De er helt vanlige mennesker. Det blir ekstra tydelig når de skal på date for første gang, de kunne vært tenåringer:)  Erica lurer på om hun skal bruke de store, stygge trusene med ekstra støtte for mage og rumpe (som gjør at kroppen ser lekker ut med klær på), eller de vakre stringtrusene. - Det er humor, det er mørke og alle mulige menneskelige følelser.
Flere personer bidrar til den spesielle stemningen. Du har Anna, Ericas søster, som i starten lever i et ulykkelig ekteskap med en psykopat, og Patriks inkompetente sjef Mellberg, som har elefantego, null psykologisk teft og hentesveis med svær mage. Jeg kjenner tennene gnisse mot hverandre og får lyst til å ødelegge noe når jeg tenker på ham.

Min suksessoppskrift à la Läckberg: kontakt med morderens (gale) sinn underveis, sympatiske etterforskere med teft for mysterier og rett og slett LIV. Uansett om mordene er realistiske eller ikke.