Innlegg nummer 222! (eller: en "trilogi")

Dere husker kanskje at jeg skrev om Tunneler-"trilogien", som viste seg å slutte med et spørsmålstegn og flere mysterier. (Når jeg tenker meg om, har jeg nok ikke lest noe sted at det skulle være en trilogi, men det er noe med det magiske tallet 3 i boksammenheng.)
Arven-trilogien til Christopher Paolini er iallfall ingen trilogi. Da jeg hadde 50 sider igjen av den tredje boka, Brisingr, var det altfor mye uforløst spenning og for mange løse tråder igjen. Så jeg ble faktisk letta over at det kommer mer. Selv om jeg altså hadde vært igjennom i alt 2453 sider!

Det er en kjempefin serie Paolini har lagd. Det er high fantasy, helt klart inspirert av Ringenes herre. En ung helt med ukjent bakgrunn må reise ut for å redde verden; en verden befolket av alver, dverger, mennesker og selvfølgelig drager. Dragene er helt sentrale i disse bøkene; spesielt Eragons egen Safira. Hun er i en klasse for seg (og den vakreste av alle skapninger, syns hun selv).
Safira er den som gir humoren i fortellinga, ofte i samspillet med Eragon, men hun er også en farlig skapning.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe: Kampscenene er ganske detaljerte og gjør sitt til at sidene blir mange. Det holder ikke å si at Roran (Eragons fetter) drepte nesten 200 mann egenhendig; vi går inn i kampen på ekte action-filmvis (eller samurai-vis) og ser hva som skjer. Jeg leste meg gjennom det med alvens hurtighet.

Roran er den klassiske krigerhelten, med svulmende armmuskler, mot, en våken hjerne og en rettferdig framferd. Han kjemper først for landsbyen han kommer fra og kjæresten Katrina, som han må befri, senere blir han med i kampen mot den onde Galbatorix.

Eragon, på sin side, hater kamp. Etter at han har blitt forandret av alvene (med spisse ører -jepp!) føler han seg knyttet til alle levende ting, så drap gjør ham uvel. Men han får hjelp av trolldom, alvestyrke og -hurtighet - og selvfølgelig Safira.

Handlingslinjene i boka, som stort sett er delt mellom de to (og faktisk Safira!) er spennende på hver sin måte.
Selv om Roran ikke har trolldom til hjelp, er kampene hans de letteste. For han vet hvem han er, hvem han kjemper for og hva han skal gjøre. Eragon opplever at ting er skjult for ham, han er bundet av mange slags løfter og har flere veier å velge mellom, og valgene betyr alt for utfallet av den store kampen.

For en kjedelig anmeldelse, tenker du kanskje. OK. Hva med:
- et nytt sverd som Eragon lager mens en alv inntar kroppen hans, lagd av blankstål han fikk fra et digert alvetre
- fotografier lagd av tanker og følelser
- en hann-alv med blå ulvepels som tiltrekker seg hunner på uforklarlig vis!
- en hunn-dverg som gråter i sorg foran gudebilder og får Eragon til å ønske at det er noe etter døden (ja, det er plass til eksistensielle spørsmål også!)
- en var-katt (Solembum), dels katt og dels gutt, som kommer med viktige profetier (de fleste ikke oppfylt enda)
- ei lita jente med en voksen stemme, fordømt til å føle andres smerte (fordi Eragon var uforsiktig med tryllekunster)
- dragenes og alvenes store hemmelighet, grunnen til at Galbatorix er uovervinnelig (får du selvfølgelig ikke vite noe om her!)

Jeg håper det skinner igjennom at jeg likte bøkene veldig godt og gleder meg til den neste.