Jeg har lest ei bok som traff meg

Og nå skal jeg ikke gjøre den feilen å legge boka nederst i vente-på-blogginnlegg-bunken.
Boka heter Barnepiken og er skrevet av Kathryn Stockett.

Miss Skeeter vender blikket mot vinduet igjen, mot miss Hillys Buick. Hun rister aldri så lite på hodet.
"Aibileen, det snakket der inne ... Hillys snakk, jeg mener ..."
Jeg tar en kaffekopp og tørker den omhyggelig med håndkleet.
"Hender det du ønsker at du kunne ... forandre saker og ting?" spør hun.
Jeg kan ikke dy meg og ser henne rett i ansiktet. For det er et av de dummeste spørsmålene jeg noensinne har hørt. Hun har et uttrykk av vemmelse og forvirring, som om hun har hatt salt i kaffen istedenfor sukker.
Jeg vender tilbake til oppvasken, sånn at hun ikke skal se at jeg himler med øynene. "Åh nei, ma'am, det er bra som det er."

Vi er i Jackson, Mississippi i 60-årene. Tre innbyggere - den gamle hushjelpen Aibileen, den litt yngre kjeftesmella Minny (også hushjelp) og unge, hvite Miss Skeeter forteller om hva som skjedde den vinteren de prøvde å forandre saker og ting.

Handlinga begynner i huset der Aibileen arbeider og passer på lille Mae Mobley. Fem hvite kvinner møtes for å spille bridge. Eller rettere sagt, for å diskutere viktige samfunnssaker. En av dem, hun som snart utkrystalliserer seg som sjefen og midtpunktet i gruppa, er miss Hilly. Hun anbefaler miss Leefolt, som Aibileen arbeider for, å installere et eget toalett for sin svarte hushjelp. Og hun krever at venninnen miss Skeeter publiserer noen e(n)kle hygieneregler i et lokalt nyhetsbrev. (Noe hun til slutt gjør, men på sin egen måte!)

Miss Hilly minner meg skummelt mye om Professor Umbridge i Harry Potter og Føniksordenen. Hun er liten og tykk og kler seg komisk jentete samtidig som hun er en ondskapsfull heks (her i overført betydning). Men hun er virkelig og derfor mer skummel! Det fins sikkert flere som henne i bøker rundt om. Jeg kommer forresten til å tenke på Katteøyet av Margaret Atwood (kjempebra bok om utfrysing/ jentemobbing).

Uansett. Det er saken med det ekstra toalettet som setter den dramatiske handlinga i gang. Miss Skeeter drømmer om å bli journalist, og hun har et åpent blikk for urettferdigheter i samfunnet. Dermed begynner hun på ei dokumentarbok om de svarte hushjelpene i byen. Anonymt, selvfølgelig. Det tar tid før hushjelpene tør å bli med på dette. Forferdelige ting har skjedd med negere som har stukket seg fram og sagt sin mening, eller med familiene deres. Og Skeeter risikerer utstøtelse fra det gode, hvite selskap.

Fortellingen veksler mellom de tre kvinnene Skeeter, Minny og Aibileen. Bare ett kapittel er skrevet i tredje person, og det er kanskje det morsomste. Her får Hilly revet i stykker kjolen sin av den totalt sosialt uintelligente, lekre Celia (som Minny arbeider for), og hun vinner en sjokoladekake som ikke bare er en sjokoladekake. Nei, den er et symbol for noe større, og flauere.

Forholdet mellom mødre og døtre er kjempeviktig her. Skeeter og den masete, kreftsyke, sosialt bevisste mora hennes, Hilly og hennes kroppslig skrøpelige, men slue og humoristiske mor. Og Aibileen og lille Mae Mobley. Aibileen gir henne en varm kjærlighet som hun aldri får av sin virkelige mor, og lærer henne det viktigste hun kan si til seg selv:
"Du er snill. Du er gløgg. Du er betydningsfull."

Jeg skulle skrevet så mye mer, boka er fullt av gullkorn, og jeg ble virkelig glad i personene. Etter hvert ble det nesten ulidelig spennende.