Siste oppdateringer

Jeg ble ferdig i dag med bok 2 i Percy Jackson-serien av Rick Riordan, Monsterhavet. Følte det samme som sist (tenkt, ikke nevnt), at det skjedde for mye på kort tid. Det kan bli for mange spenningskurver, og det kan bli for ekstremt, selv for ei fantasybok. Fantasifull til tusen, det er et pluss, og gjør gresk mytologi levende, men jeg føler at jeg ser på en i overkant handlingsmetta eventyrfilm. Likevel, jeg brøt nyttårsforsettet mitt og leste ut boka. Veldig fort, vel å merke.

På flukt av Magnhild Bruheim. Nynorsk spenningsbok med samme hovedpersoner som i Ny melding og Venneringen, men kan leses for seg. Eller kanskje ikke? Hovedpersonene Bente og Henrik er forelska i hverandre, og iallfall Bente er med i de to første bøkene. Selv om temaet for denne er alvorlig og dystert - tvangsekteskap i Oslo - er faktisk den lette romantikken mellom de to det som får meg til å lese videre. Det er så vidt det går.

For det første: det er veldig unaturlig at Oslofolk snakker nynorsk. Stort sett vil en roman følge en målform, hvis ikke de bruker målskifte som en effekt (f.eks. i denne av Bjørn Sortland - eller ekstremformen i denne:)). Og her burde det vært gjort. Den nydelige nynorsken passer godt på bygda, men IKKE på tjukkeste Grønland. (Når jeg tenker meg om foregikk deler av Ny melding også i byen.)
For det andre: jeg klarte ikke å engasjere meg i fortellinga om Yasmeen som gjemmer seg for familien sin. Vi trenger bøker om dette fortvilte temaet, men det kunne vært gjort bedre.
Jeg syns å huske at Venneringen var ekstra spennende. Kanskje det har noe med at den var ren spenning/thriller uten den vanskelige samfunnskritikken?

For noen uker siden leste jeg Den trettende fortellingen av Diane Setterfield. Den har ligget og ligget og ligget i vente-på-blogginnlegg-bunka. På omslaget står det en kommentar fra Anne B. Ragde: "Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun ikke selv fikk skrevet denne romanen."
Og boka var spennende. Den handler om en gammel forfatterinne som alltid har narret journalister med vågale "sanne historier" om sin fortid, men som nå vil fortelle den unge bokelskeren Margaret hva som egentlig skjedde for mange år siden. Det blir en krimhistorie, for hvorfor begynte det å brenne i den flotte herregården, og hvor forsvant guvernanten?

Jeg kjempet med meg selv mens jeg leste denne. Jeg ble virkelig fengslet (den var ikke "trettende"!), men jeg grøsset såpass mye på ryggen av den dysfunksjonelle og hatefulle familien (spesielt tvillingen som kunne vært fra det mørke stedet hvis navn ikke må nevnes) at jeg hadde problemer med å lese videre.

Neste blogginnlegg vil jeg bruke til bøker jeg likte å lese!

Ellers så har jeg nå lånt med meg hjem to fantasybøker jeg har lest allerede. Det er Eragon av Christopher Paolini og De fire og Han som gjør galt verre av Hans Fredrik Follestad. Jeg har ikke lest bok tre i Eragon, og den må jeg få med meg, så jeg må repetere litt. Egentlig har jeg selvfølgelig ikke tid til å lese bøker på nytt, men jeg har lyst, så DET SÅ!