onsdag 14. november 2018

Assosiasjoner på førvinteren, del 2

Det var gøy å assosiere. Jeg fortsetter. Det kan se ut til at dette innlegget krenger mot et tema: unger i trøbbel. Vi får se hvordan det går.

Hasse Hope er en skuespiller/ programleder som har vært med i Lørdagsrådet, som nettopp løser lytternes trøblete dilemmaer. (Her kan du høre en av episodene!)  Og nå har han begått en ungdomsbok, COMpis, som er sendt ut til alle norske folkebibliotek. Det samme gjelder de andre norske bøkene i innlegget.

Aschehoug, 2018
Boka er en framtidsdystopi fra ei ganske nær norsk framtid. Kulhet har blitt en konkret, målbar kapital, litt som de sosiale poengene på appen i Kina (bare med mindre konsekvenser). Men poenget er ikke her å være snill og lydig, men egentlig... å være en drittsekk. For på Litago Tropical Høyskol (her har både privatisering og amerikanisering kommet langt!) er det selvsikkerhet, egoisme og mangel på empati som gir poeng på den offentliggjorte kulhetsskalaen. Å "gi faen", iallfall late som. I tillegg hjelper det jo å være en trendsetter, en som ikke kjeler for det som var kult for hundre år siden, eller femti. Motstykket til den kule er nerden.

Hovedpersonen vår er Leo, gutten øverst på kulhetsskalaen. Der flyter han fint, helt til han en dag blir presset til å delta i et eksperiment. En splitter ny menneskerobot - ytterst nerdete, ellers veldig hyggelig - skal bli kulest mulig, og Leo får jobben. Roboten COMpis blir til "Sven Larsen" og skaper ganske mye oppmerksomhet på skolen. Leos egen popularitet står i fare. Det er også vanskelig å skjule at "Sven" er en robot, og det blir det flere nesten-ulykker utav. Ganske morsomt. Litt skummelt.
Snart skjønner vi at noe er fryktelig galt med eksperimentet. Mektige folk står bak som ikke nødvendigvis vil at alle ungdommer skal få en ekte venn.

I starten av lesinga reagerte jeg på en del popkulturelle referanser som på meg virket litt gamle (i dag), eller irrelevante for ungdommer - etter mitt skjønn. Men så tok leselysten over, spenninga steg og jeg levde meg inn i dramatikken rundt menneskene og maskinene. Og ja, fikk lyst til at det skulle gå bra med dem. Alle sammen, helst. 

Det går jo stort sett bra med ungene i bøkene jeg leser. Men fram til slutten kan det se ganske så mørkt ut. Blir jula fin? er det nok mange som lurer nå i november.

Flamme, 2018
Noen må hanskes med vold i familien, at de selv eller andre i familien blir mishandlet fysisk eller psykisk.
En av dem er Oda i Smadra av Brynjulf Jung Tjønn. Hun må stadig finne på unnskyldninger for blåmerker og vondt i kroppen. Sier at hun har falt på sykkelen. Til og med faren tror på det. Men det er mamma som slår. En litt uvant vri i ei ungdomsbok. Samtidig er mamma omsorgsfull og ber om tilgivelse, så det er et utrygt kjærlighetsforhold: Oda vet ikke hva som venter. - Boka er lett å lese.

Aschehoug, 2018
Mads i Verdens verste pappa av Endre Lund Eriksen sliter også. I boka skriver han brev til presidentsønnen i USA (William, sannsynligvis  Trump) om livet sitt. Mads identifiserer seg med amerikaneren; begge har de fedre som er mye borte. Og fedrene er sterke, vet hva de vil og vet alltid hva som er rett og ikke minst galt.

Pappaen til Mads er ofte misfornøyd og kan ofte sprekke. Da slår han kona. Ellers pleier han å psyke henne ned - og hjelpe Mads til å finne mannen i seg. Og bare én slags styrke gjelder, den fysiske og aggressive typen. Mads må starte med taekwondo sammen med bølla på skolen. Det viser seg å bli både en stor trussel og en mulighet for å slippe fri. Dessverre - og det er nok ganske vanlig - tar det lang tid før Mads skjønner hvem han skal holde med og hvem som virkelig er glad i ham.
Brevformen er igrunnen genial; det åpner for dramatikk og spenning mellom brevene.

Samlaget, 2018
Så har vi Klure, Atle Hansens nye hovedperson, som egentlig heter Jens. Han er klønete ("klure" betyr kløne) med hendene sine og svak i sport. Litt liten. Mobberen Magnus syns ikke noe om at Jens redder ham når han redder ham fra å drukne. Det er flaut å bli reddet av en pyse. Så flaut at Magnus tar litt ekstra i.
Et lyspunkt i livet er vennskapet med Rita og Helge. De peker på ting Jens er flink til og løfter ham opp. Men han må også våge å stå opp for seg selv. Og ting endrer seg - fullstendig.
Denne boka er også lettlest. Og på nynorsk.

What you call pride, I call courage. (s. 367)


Andersen Press, 2018
The Serpent King av Jeff Zentner var litt uhyggelig, vond å lese, men samtidig ei vakker følegodt-bok som sitter i lenge etterpå. Og det som hjelper på godfølelsen er beskrivelsen av vennskap.
Fortelleren Dill er med i en vennetrio som nok kunne kjent seg igjen i kulhetsskalaen i COMpis. De er nederst, nerder og outsidere i en landsby i Tennessee.
Dill er nok den som sliter mest. Venninna Lydia finner trøst i blogging og i gode karakterer som åpner muligheter etter high school; vennen Travis har dataspill og en mulig kjæreste på nett (men også en fryktelig voldelig far).

Dill har en far i fengsel og ei mor som ikke syns han trenger gå på skolen. Hun legger også skylden på farens fengselsstraff på Dill. Faren var en karismatisk predikant som - før han ble tatt for besittelse av barneporno - ble kjent for å bruke virkelige slanger i møtene sine, et tegn på Guds kraft. Et stykke ut i boka viser det seg at slangebruken (jamfør tittelen), og ulike typer galskap, har fulgt familien i flere generasjoner. Kan Dill bryte med det?
Denne "mot alle odds"-historia minner litt om I Hunt Killers, som jeg skrev om her. Det kan også minne om John Greens bøker, selv om karakterene hans andre typer problemer (kan en si mindre dramatiske?)

I neste assosiasjonsinnlegg har jeg tenkt å bli i USA. Da begynner vi å nærme oss en annen type trøbbel knyttet til kjønn.



tirsdag 6. november 2018

Assosiasjoner på førvinteren, del 1

Her om dagen følte jeg meg klar til å skrive et innlegg om et par bøker jeg hadde lest. Jeg satte i gang med den ene. Gikk meg vill i et samvittighetsfullt og tørt handlingsreferat og mistet lysten til å fortsette.

Jeg har det sånn av og til. Det er som om de kreative, ekspressive delene av meg konkurrerer med de nøyaktige, systematiske - og taper.

Jeg prøver å bøte på det nå, kanskje få løsnet på ting, med å lage et innlegg fullt av assosiasjoner. Jeg skal til og med være så usystematisk at jeg ikke sorterer etter sjanger eller målgruppe. Heller ikke holder jeg meg til bare en måned, som i oppsummeringer flest.

Gjør deg klar for en liten litterær, musikalsk og filmatisk berg- og dalbane.

----

Kagge, 2018
Jeg ble nettopp ferdig med den nydelige Snøsøsteren av Lisa Aisato og Maja Lunde. Den fortjener igrunnen viraken den har fått. Flere opplag allerede! Tegninger og tekst skaper magi sammen.

Og boka har dét til felles med den nye Disney-filmen Nøtteknekkeren og de fire kongerikene (som jeg så i helga, lenke til Filmweb) at det er en fortelling om julens gleder, om sorg over de døde og om det å ha en familie. Jeg syntes filmen også var fin, selv om jeg muligens er litt for voksen og for tida litt ute av humør til Disneys typiske svarthvite verden.

A propos svart-hvitt, eller rødt-blått: jeg er spent det amerikanske mellomvalget, som faktisk holder på akkurat nå. Her er det også lett for at det blir tydelige fiendebilder og at en ikke velger etter det
Res Publica, 2018
personene står for, men det partiet de tilhører som en selv har identiteten sin knyttet til. Jeg er venn med flere amerikanere på Facebook, og de har ulike politiske syn, noe som er ganske tydelig for tiden.

Ellers har jeg jo lest Det amerikanske marerittet av Thor Steinhovden, som handler om nettopp hvordan skillelinjene i amerikansk politikk har blitt sterkere de siste årene - og hvorfor. Med en liten slagside til venstre, men det pekes også på negative trekk hos Demokratene. Forfatteren spør til og med: kan Norge bli splittet på den måten?

Skillelinjer er det også i to nye norske romaner. Pluss religion, som jo faktisk også spiller en rolle i den amerikanske valgkampen.

Gyldendal, 2018
Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar hørte jeg på lydbok, og jeg tror det var en fordel. Jeg fikk lett på plass stemmene til to ganske ulike Stovner-gutter med innvandrerbakgrunn. De har ikke noen sterk religiøs tro, noen av dem, men islam er en del av identiteten deres, noe som blir enda tydeligere når de møter mistro og fordommer utenfra. (Men de reiser ikke til Syria. Jeg lover!)

De opplyste er en dystopisk fortelling skrevet av Øystein Stene. Den gjorde
Gyldendal, 2018
inntrykk. I en ikke alt for fjern framtid - etter en stor naturkatastrofe - har Europa blitt delt inn i områder etter gudstro eller ikketro. Både de troende og de ikke-troende blir stadig mer sosialisert til å frykte og holde seg unna hverandre. Og hvert individ blir nødt til å ta stilling til trosspørsmålet, de kan ikke vise tvil eller være åpne for ulike løsninger.

De troende er videre delt inn i typen monoteistisk religion. De ikke-troende forsker på mennesker for å finne ut hvor religionen kommer fra og klarer å påvirke enkelte til å bli religiøse.
De få nøytrale gjemmer seg i et skogsområde og hjelper mennesker fra ett område til et annet. 
En artig vri: hvert kapittel har en forteller som møter en biperson; denne blir fortelleren i neste kapittel. Til slutt kommer en rundt. Boka er lett å lese.

Skillelinjer fins det forresten også i filmen Cold War, som jeg så på kino (lenke på Filmweb). Her med handling fra den kalde krigen, en polsk kjærlighetshistorie. Den er vakkert lagd og i svart-hvitt. Ekstra bonus for nydelig musikk, alt fra folkemusikk til jazz.

Det har i det hele blitt mye musikk på kino. Dere vet jo sikkert at Bohemian Rhapsody er i gang, filmen om rockebandet Queen og særlig vokalisten Freddie Mercury. Den anbefales! Her også litt "Disneys" forenkling av historien (har jeg lest meg til), men jeg tok det inn uten de store motforestillingene. Og Lady Gaga og Bradley Cooper i A Star is Born: for en kjærlighetshistorie og for noen sangprestasjoner! Jeg blir alltid imponert over skuespillere som kan synge og sangere som kan spille roller.

A propos stjerne som er født: i forrige måned ble jo Stjernekamp avsluttet på NRK. Samiske Ella Marie vant. Jeg var egentlig mellomfornøyd med det, men hun gjorde virkelig en god figur i finalen, og joiken var utrolig flott.
Label: Decca, 2017
Da kan jeg assosiere videre til min nye cd med damekoret Cantus, Northern Lights (nå i cd-spilleren i bilen min). Den hintet jeg om til en venninne da vi var i operabutikken i Oslo, jeg hadde jo hørt Vuelie, som åpner Disney-filmen (ha!) Frozen. Stolt av at et norsk kor har sunget den!
Det er så mye flott musikk på CD-en, og snart skjønte jeg at alt er lagd eller arrangert av en samisk komponist! Helt tydelig samisk inspirert, og med noen joike-innslag fra Frode Fjellheim selv. En av sangene er faktisk Mitt hjerte alltid vanker, og dermed er vi tilbake til julestemninga!


Jul, ja. Nå for tida er jeg kjempespent på et nytt Virtual Choir-prosjekt som nok blir ferdig i løpet av måneden: Julesangen It's the Most Wonderful Time of the Year, med Stefan Wyatt som arrangør. En kan jo si at det også er litt "Disney", siden kontrastene ofte er store i jula og ikke alt nødvendigvis er vidunderlig - men det er lov å drømme.  

Jeg synger en julesang.

Jeg har også notert at jeg ville skrive om Phantom of the Opera, en musikal som jeg er superglad for å ha fått med meg på Folketeateret i oktober sammen med søster. Stor opplevelse. Fine oversettelser til norsk og overveldende prestasjoner på scenen. Stikkord til assosiasjonsrekka: kjærlighet og sorg, musikalske høydepunkter.
Vi fikk til og med "julesnø" på turen til Grünerløkka tidligere på dagen, et område som også er beskrevet i Tante Ulrikkes vei. Faktisk! 

Håper din måned blir kreativ og god!