søndag 14. januar 2018

Ja ha? (gutter og jenter)

Cappelen Damm, 2017
Da jeg først hørte om bøkene Å være gutt og Å være jente, som Cappelen Damm ga ut i fjor, tenkte jeg at dette bokparet var en del av den typiske og uheldige trenden markedskreftene har med å dele alt inn i "for jenter" og "for gutter".

Men så fikk jeg lyst til å gi dem en sjanse. Jeg leste "gutteboka" først, og vet ikke om dette farget opplevelsen min av den andre boka - uansett fikk jeg helt ulike inntrykk av de to og ble positivt overrasket over den første. Skjevheten har først og fremst med framstillinga av kropp og sex å gjøre. Kjønnsskillene blir der veldig tydelige.

Først vil jeg likevel nevne en artig og fin vri de to bøkene har til felles (jeg mistenker redaksjonelt samarbeid): bildet på hvordan henholdsvis gutteverdenen og jenteverdenen kan ligne på dyrenes kamper og statusforhold - med ulike typer ledere, smiskere og de "under" eller utenfor - som kan være personer med genuin selvtillit. Forfatterne understreker at det er viktig å være real og behandle andre bra.
---

Å være gutt er en tekstrik bok, gjennomillustrert men med ganske mange ord på enkelte sider. Med det i mente er det litt usikkert om de mest lesesvake guttene vil ta tak i den. MEN interesse for temaet trumfer gjerne lesevegring, og Dawson er både humoristisk og direkte - og relevant, etter mine (kvinnelige) vurderinger.

Morsomt om kroppslukt. Å være gutt, fra side 57


Forfatteren har, som han skriver i forordet, vært lærer og blant annet undervist "masse om sex"; etter hans egne ord eier han ikke skam. Det betyr ikke at han er grenseløs i rådene sine, men at han kan snakke om alt som gutter måtte lure på, helt ned til det pinligste og mest intime, på en helt grei og åpen måte. Det er kjempeviktig!

James framstår som en storebror eller eldre kompis når han skriver om temaer som kjønnsroller, hva det er å være en bra mann i en tøff skolehverdag, selvtillit og gruppepress - og kroppen i puberteten, hygiene, klesstil, sex og forhold.
Sex-delen går fra kjønnsorganets utseende og funksjoner, via masturbering, tips om porno og virkelighet, sexting - og så til en enkel forklaring av vanlige seksuelle aktiviteter og tips i den forbindelse. Åpent, rettfram, med respekt for leseren og forventninger om at leseren også må respektere sin(e) partner(e).
Dawson har også en bakgrunn som gjør ham perfekt til å fronte mangfoldet i kjønnsroller og seksuell orientering. Jeg skrev litt om det i omtalen av boka Denne boka er homo.

---


Cappelen Damm, 2017
Jenteboka til Hayley Long var derimot en skuffelse. Hun er også lærer, men jeg tipper at hun har undervist i andre tema enn Dawson. Hun har skrevet flere morsomme ungdomsromaner om flaue situasjoner ei tenåringsjente kan oppleve, men Å være jente klarer ikke helt å bake humoren og de pinlige øyeblikkene inn i ei bok som skal være ei informativ fakta-fremstilling.
Spesifikke kapitler for jentene er "kvinnehistorie" og "mensen", ellers dekker boka mye av de samme temaene som gutteboka. Ikke porno (kommentert lenger ned).

Jenteboka har kortere tekster og flere illustrasjoner. Dette trenger ikke være en ulempe hvis en får sagt mye med få ord. Boka er morsom! Men enkelte temaer blir behandlet for lettvint.

Først og fremst: Long framstår som ei flau tante når hun skal snakke om kroppen og om sex. Hun forbereder leseren på at nå kommer det noe flaut, kaster så ut et "tabuord" med en minimal forklaring og skynder seg videre til et mindre intimt tema. 

Dette er ikke morsomt. Jenter trenger å bli mindre flaue, å få høre at spørsmålene de har er helt normale, at de intime kroppsdelene burde være like greie å snakke om som resten av kroppen.

Veldig flaut. Å være jente, side 52


Generell kroppsflauhet finner jeg også i boka. Hvorfor er forfatteren så udelt positiv til båser i offentlige garderober? Det eneste jeg kan komme på er at det minsker faren for sexbilder. Ellers blir vi bare eksponert for masse naturlige kroppsfasonger som vi sjeldent kan speile oss mot ellers.

Det at forfatteren underbygger sjenanse er ikke det verste; når hun skynder seg videre i teksten er det visse ting som ikke blir sagt. Jentene får et lite avsnitt om forandringene i kjønnsorganet (konkret: utflod), og bittelitt om masturbering (her: å ta på klitoris). Guttene får mye mer i sin bok. De får vite at peniser fins i ulike størrelser, lengder, pekeretninger, og at størrelsen betyr mindre for jentene enn pornoen vil ha det til.

Jentene får ikke vite at de indre kjønnsleppene vokser i puberteten og gjerne blir hengende utenfor de ytre - og ikke nødvendigvis symmetrisk. Når en vet at småjentetissen er modellen mange idealiserer (pornoestetikk) og at mange frykter at kjønnsorganet deres er "unormalt" (det gjør det dessverre i en del jevnaldrendes øyne), MÅ en rett og slett snakke om dette. Skrive om det i ei bok for tenåringsjenter. (Ja, og temaet kirurgisk behandling - som altfor mange damer velger nettopp i intimområdet av estetiske årsaker - er forbeholdt gutteboka.)
Jentene får heller ikke noen oppfordring om å bli kjent med egen kropp generelt, og med puppene spesielt (brystkreft) - slik som guttene får tips om å passe på pungen (testikkelkreft).

Kapittelet om sex åpner med at forfatteren skriver at hun ikke vil fortelle hvordan en "gjør det". Javel, tenker jeg, og lurer på om leseren egentlig vil få vite noe i dette kapittelet.
Det jentene først og fremst får vite er at:
  • den seksuelle lavalderen er 16 (også poengtert i "gutteboka"), og dette er for å beskytte deg - at du med loven i hånd kan vente med sex
  • du må være 100% klar for det og ha bare positive følelser rundt det som skal skje. Ingen usikkerhet overhodet. 
  • ingen skal få gjøre noe med deg som du ikke vil, eller forvente at du skal "gjøre noe" selv om du er kjæreste med dem
  • det er veldig lett å bli gravid, så hvis du likevel har sex, husk kondom! (Og hvis gutten nekter eller prøver å dra seg unna, dropp ham.)
Og det at forfatteren i det store og det hele
1) fokuserer på forbeholdene og
2) ikke er mer konkret
gjør at leseren ikke får andre råd enn det klassisk seksualundervisning har gitt gjennom mange år. De bygger også opp under et klassisk "jomfruelig" kvinnesyn. (Riktignok understreker Long også at partneren din må være klar for det som skjer. Bra!)
En forsikring om at sex kan være fantastisk blir litt borte mellom alle "men"-ene. 

Jeg tipper at Hayley Long går ut fra at leserne hennes er heteroseksuelle trettenåringer med en romantisk og uskyldig tankegang som står i fare for å havne i et forhold med en eldre og mer erfaren - og mer sexinteressert - gutt/mann. Og de fins jo. De kan ha nytte av flere av tipsene.

Men det fins også mange jenter som har lyst på sex for sin egen del og har et reelt infobehov. Som vil utforske ting, men ikke vet helt hvordan og hva en da må tenke på og gjøre. (Og ikke minst: hva som er "normalt".) Det blir for lettvint at forfatteren da henviser til internett (hvor den vanligste "seksualundervisningen" - porno - også fins). Long forteller at "det" er en intim og personlig opplevelse som naturen vil at du skal finne ut av selv, og når det skjer vil du vite hva du skal gjøre. Hm, kanskje. Men kanskje ikke?

Ja, hva med porno? Jenter ser visst ikke på porno. Eller har guttevenner og kjærester som ser på porno. (Hvis de har det, får vi håpe at disse guttene har lest Å være gutt. Jenter har visstnok lettere for å gjennomskue porno som skuespill.)

---

Anbefaler jeg å ikke lese Å være jente? Jeg er usikker. Deler av boka er informative og fine. Men når jenta lurer på ting om kropp og seksualitet fins det bedre bøker på norsk, som en iallfall kan supplere med.
For eksempel Det du lurer på av Line B. Leren, som også kom ut i fjor. Med reelle spørsmål fra norske ungdommer, og gode svar.

tirsdag 2. januar 2018

Fra New York via Skogli til The Dreaming. Jule- og nyttårslesing

Nå er altså juleferien over. Og jeg har som vanlig brukt noe av denne med ei bok i hånda. Et par bøker ble lest på toget hjem, og i romjula stakk jeg innom det lokale folkebiblioteket og fant meg nytt lesestoff. For å unngå for mye bagasje leverte jeg "togbøkene" inn der så de kunne sende dem tilbake til Ål. Slikt kan en gjøre!

Holden. Tegnet av raffysparrow, Deviantart
Jeg leste endelig The Catcher in the Rye (på norsk: Redderen i rugen) av J. D. Salinger. Valgt fordi den var liten og nett og dermed perfekt til veska, men også fordi den er en amerikansk klassiker og det kjennes fint å kjenne til den.

Det er inni hovedpersonen Holden Cauldfield det meste skjer. Han forteller historien sin til en tenkt leser. Han forteller den fra en psykiatrisk institusjon, og hvorfor det?

Det er litt uklart når nedgangen begynner og om det ligger spesifikke hendelser bak, men Holden utvikler depresjon og etter hvert angst. Han fikser ikke skolen, verken undervisning eller medelever. Han er intelligent nok, men mangler motivasjon, og nå har han blitt utvist fra enda en privatskole. Han velger å dra fra skolen før juleferien. Han vil bare finne på ett eller annet før det er på tide å møte opp hjemme.

I New York legger han seg inn på et lugubert hotell, får der besøk av en prostituert som han bare vil snakke med, oppsøker tidligere venner og en kjæreste, og driver rundt i gatene. Det er tydelig at han føler seg ensom og urolig, men at det ikke hjelper å være sammen med andre - helt til han drar hjem en tur og snakker med lillesøsteren sin. Hun støtter ham hundre prosent, og når andre syns han er mislykket ser hun opp til ham.
Her er det mye sterke følelser, og fortelleren har meninger om mangt og mange - kommunisert gjennom et ungdommelig slang der alt blir overdrevet og det er mye gjentakelser. "It's killing me" er en vanlig frase.

Jeg likte boka, særlig passasjene der fortellerens overlegne ytre slår sprekker. The Catcher in the Rye hadde mindre ytre handling enn jeg forventet, og en moderne norsk ungdomsbokleser som meg stusser litt over hvorfor Salingers bok har vært og fremdeles så kontroversiell i USA. Språket betyr nok en del, men også den antiautoritære holdningen og pessimismen til hovedpersonen - som gjorde sitt til at boka ble et symbol for tenåringsopprør i Statene.


Gyldendal, 2009
Alt det som lå meg på hjertet av Levi Henriksen ble novellesamlinga jeg tok med meg på toget tilbake til Ål. Alle novellene har handling fra den fiktive bygda Skogli i Kongsvinger (hvor oldemor forresten kom fra!), og smått og stort skjer rundt julaften. En møter ulike hovedpersoner som til dels er omtalte bipersoner i andres historier.

En fortvilet prest vurderer å hoppe utfor en bro, men får se seg selv på en ny måte. En mann kidnapper sin egen datter og feirer jul med henne i ei hytte i skogen. En rumensk prostituert på flukt fra halliken sin havner hos en grisebonde. En tidligere skihopper gjør seg klar til sitt siste hopp. En radiovert gleder seg til å overraske kona med tidenes bryllupsgave (og får verdens verste overraskelse i trynet). En bassist blir nisse for sønnen til en one night-stand. En storebror velger en drastisk utvei på familiens problem.

Disse menneskene har lite å tape og gjør dermed ganske spesielle ting. Men kanskje det er slik livet skal være, at en tar sats og våger alt? Tør å gå ut i snøen?

Nobody's creepy from the inside, Hazel. Some of them are sad, and some of them hurt, and some of them think they're the only real thing in the whole world. But they're not creepy.
                                 Neil Gaimans The Wake (The Sandman, 10)


Coveret til første bok, Vertigo 1991
Neil Gaiman/ Dave McKean.
Så leste jeg endelig kult-tegneserien The Sandman av Neil Gaiman. Jeg prøvde å begynne for en stund siden, men ble skremt av grøsser- og splatterelementene i den første samleboka, Preludes and Nocturnes. Heldigvis kom jeg meg gjennom den denne gangen og ble fanget i de tegnede fortellingene om Dream og de evige søsknene hans, som i Gaimans mytologi påvirker vår verden på ulike måter. I går leste jeg tiende og siste album.

Jeg kan nå si at grøsset og blodet først og fremst opptrer i de første bøkene. Det er også i starten klassiske superhelter og -skurker (som jeg ikke kjenner) dukker opp og får meg til å føle litt forvirring. Mot slutten tar fantasien, filosofien og fortellergleden over, det meste skjer i virkeligheter som ikke ligner vår, og jeg har lest nok til å kjenne at dette er "min" verden med personer jeg har blitt ganske glad i.
Og sørger over. Jeg skal ikke røpe mer. 

De siste to bøkene i serien ble med på toget, og jeg hadde faktisk en sidekamerat som lyste opp da han fikk se coveret. Han hadde bøkene selv, og kanskje det var på tide å lese dem på nytt?

Vil du vite mer om serien, kan du for eksempel besøke denne Sandman-fansiden med nyttig informasjon. Det var blant annet der jeg fant sitatet over. (Siden er gammel, så ta lenkene med en klype sand.) Mer oppdatert er Sandman Wiki.

Den norske bokbloggeren Astrid Terese har vært fan av The Sandman lenge og skriver om serien her