mandag 19. februar 2018

Å være dødelig

Mime forlag, 2016

Håp er ikke en plan, men det er likevel planen vår. 

                                                  (Å være dødelig, side 189)

Før jeg tok bibliotekarutdanningen, prøvde jeg ett år på sykepleiestudiet. Første praksisperiode, våren 1998, var jeg på et sykehjem.
Dette var - for min del - en effektiv vaksine mot videre ideer om sykepleieyrket.
Jeg var vant til å se eldre folk. Men her var de så sårbare, hjelpeløse og avhengige av andre. Avhengige av en timeplan som de ikke hadde noen innvirkning på, felles tider for oppvåkning, stell, mat og legging. Og alle rutinene gikk så fort og ble så upersonlige at det gikk på verdigheten løs. Det virket på mange måter som en fabrikk. Hadde en rukket å gjøre det en skulle, ferdigstille pasientene en hadde ansvar for, hadde en gjort en god jobb på den vakten...
Flere av pasientene, også min primærpasient, kom til å leve sine siste dager på dette stedet som var så upersonlig og trist. Det var til å bli dypt deprimert av.

---

Sist uke kjøpte jeg boka Å være dødelig på Mammutsalget. Det tok ikke lange tida fra jeg åpnet den til jeg kjente at dette, dette er viktig. Dette er riktig.

Gawande, en amerikansk lege med indisk familiebakgrunn, skriver om det at vi alle skal dø, men at så altfor få fokuserer på hvordan vi skal møte døden på en god måte. At flere av oss blir eldre, uten at aldring har blitt noe naturlig av den grunn. Og at legevitenskapen har gjort mye vondt i kampen sin for å fikse alvorlige tilstander - leger tør ikke å tape eller godta at det fins ting de ikke kan (eller bør) gjøre noe med.


Én ting er eldre mennesker som får stadig flere kroppslige plager og ikke lengre kan klare seg selv. Hvordan skal de beholde følelsen av verdighet og selvstendighet og samtidig ha tilgang på nødvendig hjelp? Hvordan kan de slippe det Gawande kaller de tre grusomhetene: hjelpeløshet, ensomhet og kjedsomhet?
Et tankekors: de amerikanske pleiehjemmene ble ikke lagd for å gjøre livet bedre for eldre pasienter, men for å minske sykehuskøene som vokste da behandlingsmulighetene utenfor hjemmet ble flere. (Jeg vet ikke hvordan det var i Norge.)

Forfatteren stiller ikke bare spørsmål ved de tradisjonelle pleiehjemmene, han viser også til alternativer som har dukket opp i USA - bofellesskap hvor de eldre har muligheter for pleie og akutt hjelp, men uten at det går ut over selvråderett og muligheten for å kjenne seg hjemme. Og noen steder gjør de aktivt ting for å live opp tilværelsen for beboerne: innfører dyr og levende planter, har jevnlig kontakt med skolebarn. De får rett og slett en grunn til å leve videre.

En annen ting boka beskriver er alvorlige syke, yngre mennesker - for eksempel kreftsyke. De som - slik tenker en gjerne - hadde fortjent mange flere år, men står på dødens rand, ofte med et falskt håp om bedring. Hvordan skal de kunne godta eller i det minste oppfatte at det ikke er håp, så de kan forberede seg på siste del av livet?
Først: kan legene være så ærlige om dårlige prognoser at pasientene skjønner hvor alvorlig det er? Så: blir de så ensidig opptatt av å behandle det fysiske, gjennom runder med operasjoner og cellegift og (på det mest alvorlige) kunstig pust/ernæring osv. at den syke ikke får tid til å virkelig forberede seg, ta farvel med de nærmeste, ordne det som skal ordnes?
Jeg for min del - og sikkert mange med meg - ser på det som det verste en kan oppleve på det siste: å være alvorlig syk, men ikke få sjansen til å ta farvel med livet fordi noen sløver meg ned i forsøket på å forlenge det.
(Gawande nevner også aktiv dødshjelp/ eutanasi, som han mener bare har "livets rett" om en har fokusert på pasientens ønsker, en god avslutning av livet og lindring i forkant: palliativ behandling.)

Iblandet alle de illustrerende historiene (både tragiske og oppmuntrende) får vi også historien om Gawandes egen far, også en lege, som fikk muligheten til å bestemme over sine siste dager i den grad det var mulig - døden ble dermed så god som mulig.

Boka mi har nå både understrekinger og eselører, og jeg gråt flere skvetter underveis. Evig aktuelt tema, verdt å lese. Faktabok på sitt beste, både informativ og personlig. Anbefales varmt. 



søndag 18. februar 2018

Sci-fi-klassikere, det var på tide

I det siste har det blitt endel science fiction på meg, både i skrift og på skjerm. Det begynte med at jeg så en britisk dokumentarserie på NRK (anbefales!) og ble hekta/ fant ut at jeg hadde noen huller i kunnskapen min om denne sjangeren.
Så jeg lånte Tidsmaskinen fra 1895; den er lest, og i dag så jeg kultfilmen 2001: A Space Odyssey fra 1968 av Stanley Kubrick. (Filmen er visst delvis basert på noveller av Arthur C. Clarke, som har skrevet en romanversjon av filmen.)

Wow. Altså.
Ganske dystre historier, begge to. Men verdt å kjenne til!

Gyldendal, 1974
The Time Machine var gjennombruddsromanen til briten H.G. Wells og ett av de viktigste verkene i science fiction-sjangeren; det har inspirert mange andre historier.
Før jeg åpnet denne boka, som kom i norsk utgave i Lanterne-serien i 1974 (oversatt av Nils Nordberg), glemte jeg at teksten faktisk er over hundre år gammel. Men det ble fort ganske tydelig på grunn av den omstendelige fortellermåten hvor nettopp fortellersituasjonen er rammen rundt alt.

Den oppdagelsesreisende (her tidsreisende) er en bikarakter i starten; han har samlet en gruppe menn som han underviser og prøver å overbevise om tidsreisenes mulighet. Siden møter jeg-personen opp igjen hos tidsreiseren; denne kommer forsinket til møtet og i en forferdelig forfatning - og starter sin fantastiske historie om den vellykkede tidsreisen. Boka avrundes så med en kommentar om hvordan det gikk siden og hva jeg-personen tenker om fortellingen.
Oppbygningen står i sterk kontrast til spenningsbøker i dag, hvor flesteparten fortelles direkte til leser fra synsvinkelen til en eller flere personer som er midt i handlingen, og uten rammefortelling. Gjerne rett på noe dramatisk (in medias res). Det kunne vært interessant å se hvordan en ville redigert Wells bok i dag!

Uansett, det som skjer med tidsreiseren er at han reiser langt, langt fram i tid, 800 000 år. Menneskene lever fremdeles, men de er fullstendig forandret. De har blitt til to arter; en fredelig og barnslig (eloiene) og en dyrisk, voldelig (morlokkene). Tidsreiseren utvikler snart en teori om at eloiene for lenge siden var en overklasse som fikk alt opp i hendene, noe som har sløvet intelligensen deres i ekstrem grad. Morlokkene har vært en underklasse (bokstavelig talt, de lever under jorden) som ble tvunget til å arbeide for at overklassen skal ha det bra. Nå har maktforholdet begynt å endre seg, og i ly av mørket tar "morlokkene" enkeltindivider av eloiene til fange og spiser dem.
Wells' budskap ser ut til å være: pass dere, overklasse, så dere ikke blir sløve og tror dere har rett til å få alt uten arbeid.

--

1968. Filmen på IMDB
2001: a Space Odyssey (på norsk 2001: En romodysse). Ja, hva skal en si om den?
Helt fra starten er musikken/ lydsporet fremtredende. Dels atonal og vond instrumentalmusikk (eller vokalmusikk; jeg har aldri visst at korsang kunne være så dyster!), dels lystig wienervals. Og så kjenningsmelodien: duuu - duuu - duuu - du du! (Sunrise-innledningen fra Also Sprach Zarathustra av Strauss, her kan du høre den på YouTube).
I tillegg kommer effekter som lyden av pusting i en astronautdrakt. Eller bare stillhet.
Og så har vi det visuelle. I starten ganske realistisk miljø, tydelig og litt uelegant klipping mellom scener, så mer stilrent, fiffige kameravinkler for å vise vektløshet; mot slutten animert, psykedelisk og insisterende.

Men hva med selve plottet, fortellinga?
Etter en innledning med fullstendig mørke, bare musikk - og så bilder fra verdensrommet - begynner filmen med en liten gruppe menneskeaper - for lenge, lenge siden - som finner ut at de kan bruke bein fra et kadaver til våpen - og reiser seg på to. Dette skjer etter at de har kommet i nærkontakt med en mystisk svart monolitt; den blir sentral utover i filmen. Et overnaturlig element som her spiller en nøkkelrolle i evolusjonen.

Så hopper vi langt inn i fremtiden (2001), og romreiser har blitt vanlige. En representant for de amerikanske myndighetene reiser til månen for å oppmuntre arbeiderne i utposten Clavius til å holde sitt egentlige oppdrag hemmelig. Dette har med den samme monolitten å gjøre, og jeg skal ikke røpe hva som så skjer.

Den siste historien, som foregår noen måneder senere i romskipet Discovery One på vei til Jupiter, er nok den mest kjente og også den delen som iallfall jeg ble mest engasjert i. To unge astronauter, Dave og Frank, har bare den intelligente datamaskinen HAL 9000 som selskap i romskipet; tre andre astronauter ligger i kunstig søvn og skal vekkes når de nærmer seg Jupiter. Etter hvert får Dave og Frank mistanker om at HAL har sin egen agenda. Det stemmer...
Avslutningen, hva skal en si om den? Jeg måtte spole over minutter med intens lyd og lys - og så er vi i en slags drømmesekvens, absurd. (Det hjalp å lese synopsisen fra IMBD etterpå, men obs! Full av spoilere.)

Som vi vet ble ikke 2001 året for romturisme. Det er ikke sikkert vi heller vil oppleve det. Men datamaskiner som blir farlig intelligente? Det ligger nærmere...
(Og i dag kan vi på en enkel måte føre samtaler via videotelefon, som Kubrick forutså.)

Jeg har fått lese og se noen interessante historier, men det ble også ganske mørkt  - så hodet mitt er litt fullt akkurat nå, og jeg kjenner at det er på tide å besøke realismen igjen.