onsdag 18. oktober 2017

Mange prosjekter

For tida har jeg en ganske aktiv leseperiode. Leser flere bøker samtidig, og har enda flere jeg har lyst til å begynne på - må rett og slett holde meg selv litt i ørene. Så mange bøker, så liten tid...

Cappelen Damm, 2017
Jeg koser meg med Tor Åge Bringsværds nye essaysamling, Veneziansk spaserstokk med elefanthode: 4. råk. Den kan en ikke lese fort. Her er det et skikkelig mylder av emner å fabulere rundt. Litterære. Historiske. Kulturelle. Tekniske. Eller bare medmenneskelige. Og skrevet på en lun og mildt humoristisk måte av en fyr som selv har sagt at han ikke skriver for barn eller voksne, men for mennesker.

Cappelen Damm, 2013
Ellers lånte jeg med meg hjem De usynlige av Roy Jacobsen, første boka i en serie fra et fiskersamfunn på Helgelandskysten. Denne boka trakk meg inn med en gang; personene blir jeg nysgjerrig på, og den enkle, men av og til poetiske, fortellermåten faller i smak. Nå er jeg nettopp ferdig med bok to, Hvitt hav. (Bok tre har nettopp kommet ut, men må jeg vente litt på.)
Det er en liten familie som er i fokus, og Jacobsen lar oss møte dem på en interessant måte i starten av serien: gjennom øynene til en landkrabbe, en kulturelt "overlegen" (men ikke arrogant) prest. Jeg blir fengsla av Barrøy-familiens arbeidsiver - helt fra bitte små unger - og evnen til å finne gode løsninger på utfordringer. De forsøker på beste måte å leve selvstendig der ute på øya.

Ingrid er ei lita jente når historien begynner, det eneste barnet. Og med styrken hun har inni seg er det bare naturlig at det er hun som fører historien videre. I andre boka har andre verdenskrig kommet; Ingrid kommer tilbake til Barrøy etter lengre tids arbeid og er alene. Tror hun.

Vigmostad og Bjørke, 2017
Så har jeg lest ferdig bok to og tre i Marissa Meyers sci-fi-/fantasyserie. Cinder (skrevet om i forrige innlegg) får selskap av to nye damer
  • gardsjenta og flygeren Scarlet ("Rødhette"), som drar ut på leit etter bestemoren sin i Paris, og 
  • hackeren Cress ("Rapunsel"), som har levd store deler av livet sitt alene i en romkapsel og gjort lunarenes skip usynlige for jorda.
    Cress har imidlertid hatt lang tid til å drømme om jordboerne og vil ikke lengre være noen lakei for fiendene deres... så får hun sjansen til å utgjøre en forskjell, men blir avslørt, og katastrofen inntreffer.

Det er fremdeles sterke kvinneskikkelser i serien (til og med et operativsystem!), men Cress er nok den svakeste og blir en typisk romantisk figur med sitt lange hår og besvimelse-lengselen etter den sterke helten. Kjærlighetsdelen av plottet blir også tydeligere når de tekniske duppedittene og fantasymiljøet allerede er vel etablert. Jeg er spent på hvordan dette vil virke i neste bok, Winter.
Uansett: det er action og god historiefortelling nok til at jeg gleder meg til fortsettelsen.

   

mandag 9. oktober 2017

Lesehesten oppsummerer: september

Hva skjedde denne måneden?

Jeg feiret Norges bibliotekdag 1. september, brukte stemmeretten min og engasjerte meg i en lokal politisk sak som opptar meg.
Jeg så en kinofilm som gjorde inntrykk ("Thelma"), og startet med høstens vanlige kveldsaktiviteter.

Og så var jeg på kurs i en bibliotekrelatert teknikk som heter Lesersørvis, der jeg som bibliotekansatt skal lære å se etter visse trekk i romaner med tanke på formidling for voksne.

Hva er det som gjør at en leser får lyst til å lese ei bok, og leser den ferdig, og ser etter flere bøker som ligner?

Har du tenkt på det for din del?

Jeg blogget om...

masse barnebøker fra vpbi-bunka, lest i august!

Jeg leste...

elleve bøker. Seks norske forfattere, tre svenske og to amerikanske.

Fakta og dokumentar

Samlaget, 2017
Verda er ein skandale: ei lita bok om livet på landet leste jeg på en pizzarestaurant mens jeg satt og ventet på maten. Akkurat passe kort for ventetida - og veldig bra, som alt Agnes Ravatn har skrevet. I dette essayet forteller hun om hvordan hun, mannen og babyen flytter fra Oslo og til et familieeid oppussingsobjekt på Vestlandet. Her senkes tempoet på det meste, og Ravatn finner virkelig matsankeren i seg selv. Og restauratøren, selv om det ikke går helt etter planen.
Hverdagslige og kulturelle betraktninger med masse selvironi.

Cappelen Damm, 2014
Som mange vet, døde kjendislegen og hverdagsfilosofen Per Fugelli i september, og jeg grep anledningen til å lese litt om ham. Biografien Per: glimt av min far, ført i pennen av Aksel Fugelli, vekket interessen.

Boka er en personlig og direkte blanding av hyllest og kritikk, hvor de to samtaler om ulike tema Fugelli senior har vært opptatt av. Det som gjennomgående skjer, er at Aksel trekker fram motsetninger mellom det Per har sagt og det han selv lever ut. Han snakket om å "gi mer faen", men var ganske nøye og et ekte dysmønster som student. Han manet til nøkternhet offentlig, men brukte penger på dyre restauranter og kostbare klær privat. Klarer han å (bort)forklare dette? Er han et "dobbeltmenneske"?
Det andre jeg vil huske fra boka, er beskrivelsene av Fugellis legepraksis; hvordan han møtte syke mennesker på en respektfull måte og kjempet for allmennlegenes status i Norge. 

Romaner

Juritzen forlag,
En dag etter arbeidstid gikk jeg langs bibliotekhyllene for å finne ei god bok til meg selv. Det tok litt tid! Den første jeg valgte var Ved stupet av Lori Lansens, som er oversatt av Ragnhild Eikli. Denne hverdagsthrilleren var helt perfekt for meg.

Wolf (18) har opplevd mye fælt i livet sitt, med en far som bryr seg mer om flaska enn om sønnen og flykter med ham til en fattigslig brakkeby i ørkenen. Blod er ikke nødvendigvis er tykkere enn vann, og det er først når Wolf møter Byrd, bensinstasjonekspeditør og fjellentusiast, at han kjenner seg hjemme.
Men dette var før. Nå er Wolf på tur i fjellet for å kaste seg utfor og dø. Hvorfor? Det blir avslørt etter hvert. Dessverre (heldigvis) blir planene hans forpurret av tre damer - en bestemor, mor og datter - som han går seg vill sammen med i uværet på fjellet. Ikke alle vil komme ned i live.
Dramaet handler både om kampen for overlevelse og om personlige hemmeligheter som blir avslørt litt etter litt.  

Cappelen Damm, 2017
Størst av alt: et rettssalsdrama av Malin Persson Giolito var ikke helt der. Litt vanskelig å sette ord på, men jeg tror det handler om en lite troverdig utvikling av fortelleren, og at slutten skuffet. Men den ble kåret til årets beste svenske krimroman i 2016, så noe må det vel være med den?


Maja er ei ung jente som ble funnet med sin døde kjæreste i fanget i et klasserom, med tre døde og en hardt skadd person rundt seg. Hun sitter nå i fengsel og skal opp for domstolen, siktet for drap og medvirkning til drap. I løpet av boka er det tilbakeblikk til ting som har skjedd - med rikmannskjæresten Sebastian med farskomplekser, med seriøse Samir som gir inntrykk av å alltid ha kontroll, og de andre Maja har blitt kjent med i tida før drapene.
Sosiale klasseproblemer har en viss betydning for det som skjer; mye kan være gjenkjennbart også for norske byungdommer.    

Tiden, 2017
Så leste jeg Det som nesten er sant av Bergljot Kaslegard, en roman som henger sammen med de tidligere bøkene Rut og (særlig) Magda. Vi ser alt fra synsvinkelen til Bodvar, som Magdas ektemann som nå er aldersdement og på et sykehjem. Noen scener er fra sykehjemmet i nåtid - både besøk av familie og hverdagssituasjoner -, andre er minner Bodvar har om livet. Minnene samler seg særlig rundt en krise han opplevde etter andre verdenskrig, da faren forsvant sporløst og han selv, fremdeles en ung gutt, måtte ta ansvar som mannen i familien.

Jeg likte boka, særlig enkelte passasjer med familien når Bodvar strever med gjenkjennelse og prøver å gi uttrykk for hva han føler. Jeg burde nok ha lest Magda rett i forkant, sannsynligvis ville handlinga hengt mer sammen for meg, og Bodvar blitt mer levende. Jeg husker at jeg var nysgjerrig på denne karakteren mens jeg leste første boka.

Gollegiella, 2017
Farsmålet av Gerd Mikaelsen er en liten roman med samisk tematikk og selvbiografisk tilsnitt fra Kåfjord i Troms. Den er lettlest og episodisk oppbygd.

Hovedpersonen Alma blir fulgt fra hun er ei lita jente til hun blir voksen, med hovedvekt på de første årene. Som barn opplever hun at de voksne snakker over hodet på henne - på lappisk (samisk). Særlig bruker de dette språket når de er inne på tema som ikke "passer seg" for barn. Faren prater ikke samisk, men norsk, og har en merkelig uvilje mot det samiske. Vi får også lese om Almas erfaringer med det læstadianske bedehuset og særlig strengheten der.
Først som tenåring skjønner Alma farens oppførsel og er klar for å sette seg inn i sin egen samiske identitet, språket sammen med andre samiske ungdommer. Det som egentlig var farsmålet.
Hilde Kat. Eriksen har skrevet en fin anmeldelse av boka i Nordnorsk Magasin.

Ungdomsbøker

Vigmostad & Bjørke, 2017
Cinder av Marissa Meyer leste jeg som ebok. Selv om dette er ei spenningsbok med noen romantiske innslag à la Ever (Noël) og House of Night-serien (Cast), har den ikke fortjent det søte omslaget. (Omslaget lyver også om hovedpersonens utseende; hun er ikke blond, og handlingen foregår i det tidligere Øst-Asia.)
Her er det ingen Askepott som venter på prinsen, men en tøff kyborg-mekaniker som virkelig har girl power. Ikke en sko å plukke opp i trappa, men en fot. Ikke noe klassisk eventyr, men en dystopisk sci-fi-thriller. Den onde stemoren fra det klassiske eventyret er beholdt, og det fins en prins (keiser); ellers er det mye som er helt nytt. Omgivelsene, mytologien (månefolk med overnaturlige evner truer jorda), dilemmaene. Pest, trusler om krig. Hvem kan en ofre? Hvem vil en være?

Dette er første boka i en serie på fem, og jeg holder på å lese bok tre nå - i papirformat. Det passer nok meg bedre.
Anbefales virkelig!

Aschehoug, 2016
Han hadde aldri kjent noe lignende. Først en dyp harking fra motoren, så et brøl som forplantet seg gjennom kroppen, nesten så han selv ble en del av denne voldsomme lyden. Det føltes som om hele garasjen ristet og han var nesten redd for at veggene skulle falle sammen rundt ham. Full av adrenalin og fortsatt med lukkede øyne ble han sittende og tenke. Jeg er født i feil tid.

Er sci-fi den nye dystopien? Iallfall er Akademiet av Jørgen Brekke også en sci-fi for ungdom, men norsk. Femti år frem i tid har folk "impartikler" i hodene sine som gjør at de er koblet til et universelt internett. Forbrenningsmotorer er forbudt, og Mars er såvidt kolonisert som et alternativ til liv på jorda.
I en hard utvelgelsesprosess som minner om Divergent må ungdommer fra hele verden konkurrere mot hverandre på Marsakademiet for en billett til Mars, blant dem Sebbe fra Horten og Joy fra Filippinene. Sebbes uvenn fra skolen og jenta han er forelska i dukker også opp; hvorfor det? Vi følger også en anonym agent som skal hjelpe en spion i Marsakademiet, og en sabotør som er på Mars allerede.


Første boka i serien Oppdrag Mars er spennende, actionfylt, og de mange skiftene i fortellere og scener krever en våken leser. Pluss for en fin bakgrunnshistorie om Sebbe og (u)vennen hans. Minus for tidvis haltende språk og en merkelig bruk av indirekte sitater.      
Bok to, Reisen, skal komme ut denne måneden.

Barnebøker 

Aschehoug, 2017

Skolen: mine verste år av James Patterson er oversatt av Tonje Røed og illustrert av Chris Tebbets. 
Denne boka får en sekser på terningen av meg! Den har den magiske blandingen av humor, alvor og skoleliv som også fins i for eksempel En deltidsindianers fullstendig sannferdige dagbok. Men der Alexies bok handler om en indiansk gutt som gjør en klassereise inn i det hvite samfunnet, er det her snakk om hvordan en gutt rømmer unna en skolehverdag med mobbing og lesevansker. Begge guttene får hjelp i kreativiteten sin til både å uttrykke seg og fantasere seg bort.

Rafe begynner i sjette klasse på Hills Village. Leo den Tause, en liksomvenn som en etter hvert får vite bakgrunnen til, tegner og er Rafes støttepartner i et vanskelig skoleår. Det Leo særlig oppmuntrer Rafe til er å nå målet om å bryte alle reglene i skolens reglement. (Uten at det skal gå ut over andre). Det skaper mange kleine og rare situasjoner. Og så er det ei jente....
Boka er en personlig dagbok som faktisk henvender seg direkte til leseren, Rafe spør oss: "Kan jeg stole på deg?"
Alle barn som liker tegna historier kan lese Pattersons bok. Særlig kreative krabater som trenger alternative syn på hva en skole skal være. Eller hva slags skole en bør velge, for de som har valget.
Heldigvis er boka bare starten på en serie!

Aschehoug, 2017
"Hvorfor er du så snill?" spurte jeg da vi satt og koste oss med det saftige kjøttet.
"Snill?" sa Fredrik og lo. "Er jeg det?"
"Ja," sa jeg. "Har du ikke merket det?"

Fredrik trakk på skuldrene. 
"Jeg vet ikke om jeg er snill," mumlet han. "Jo, mot deg har jeg nok prøvd å være det."
"Ja, men hvorfor?"

"Fordi... fordi jeg synes at en som skal bryne seg på Hvithode, kan trenge litt snillhet."

Ishavspirater av Frida Nilsson er ei svensk perle, oversatt av Nina Aspen. Den magiske utsida sier mye. Nilsson har skrevet et fantasyeventyr som minner ganske mye om Brødrene Løvehjerte, selv om vi her holder oss mye i en kald vinterverden. Som seg hør og bør er det et kart over denne verdenen i starten av boka.

Det er Siris (10) feil at lillesøster Miki blir tatt av Hvitøyes menn, så dermed drar hun selv av sted for å redde henne. På dette skumle eventyret skaffer hun seg både venner og uvenner, og ender i Hvitøyes kullgruve i isen. Siri er rett og slett verdens modigste unge og har et stort hjerte for alt som lever. Også tjukke hav-"fruer" og hvalhøner med spisst nebb.

Gyldendal, 2017
Bille: avgang 9.42 til mitt nye liv av Sara Kadefors er fortellinga om det som så treffende har blitt kalt for en moderne Pollyanna. (Hun som fant opp "være glad-leken"). Boka er ikke dårlig, den har flere fine episoder, men jeg reagerte på realismen i det hele.

Fosterbarnet Billie, som kommer til en ny fosterfamilie, er utrolig flink til å få folk rundt seg til å åpne seg, til å bli venner, til å bli glade; og så er de også ganske miserable og anspente på forhånd. Jeg vet at voksne kan oppføre seg barnslig og ikke nødvendigvis ha den beste selvinnsikten, men så mange i en familie, og så ekstremt? Litt som Juno i filmen med samme navn, kommer Billie inn i A4-familien med sin direkte væremåte og sine dreadlocks og løser så å si alle floker.
Men ser en bort fra klisjeene, er det jo feelgood!
   

Alt i alt

Lesemålet mitt (å lese siste kapittel først i to romaner, og så lese resten) glemte jeg i farten. Ellers vil jeg si at jeg hadde en fin lesemåned, med flere bøker jeg vil huske med glede. Per, Cinder, Siri (Ishavspirater) og Rafe (Skolen: mine verste år) var alle karakterer og personer jeg kjente varme for og bare måtte følge videre. 

Hva skjer i oktober?

Dette er den siste måneden jeg kan si at jeg er i trettiårene, og det er rart. Det blir nok litt ekstra funderinger rundt det (kanskje her også?) og ikke minst feiring, som jeg gleder meg til.  
I oktober ville det vært kjekt å få gjennomført lesemålet: lese fire tegneseriebøker. Har du noen du vil anbefale?