søndag 13. mai 2018

Baksjå og framsjå: april. Første del (romaner og tegneserier)

Kungliga biblioteket i Stockholm i vårskrud.

April var...

  • innvielse av hagestolen; snøen forsvinner og en får en følelse av vår (men været er ustabilt)
  • nynorskutstilling på biblioteket mitt; Samlaget fyller 150 år i år
  • våropprydding i bokhyllene på jobb, noe som fører til at en ser på de bøkene som står igjen (og de en fjerner), på en ny måte
  • Moder Jord-dag med utstillingsåpning og økologisk lunsj
  • tur til Stockholm - blant annet med ABBA-tema! Også noen boksamtaler med damene jeg reiste med. Fant ei bok på en bruktbutikk som jeg tror kan være god. 

Jeg blogget om

de før nevnte marsbøkene og om Virtual Choir-innspilling. Nå er videoen faktisk ferdiglagd, du kan se "Fix You" på YouTube! Ser du meg?

Jeg leste

19 bøker; av disse 3 som ebok. En håndfull av bøkene var omlesinger av klassikere. Disse var blant de beste opplevelsene i april!

Tegneserier

På biblioteket mitt prøver vi å dekke barnas nyvunne interesse for tegneserier (som visstnok er ganske ny i en aldersgruppen). Drama av Raina Telgemeier kjøpte vi også inn; den er første bok i en likandes high school-serie fra USA. Fargerike, enkle tegninger. En fin forviklings- og forelskelseshistorie med musikaltematikk, noe som er mer aktuelt i skoler over dammen men velkjent her gjennom amerikanske filmer og TV-serier. Boka inneholder et par homofile karakterer, faktisk! En som vet det og en som først oppdager (innrømmer?) det i løpet av boka. 

De fire store: Bukk fra luften, bukk fra bunnen, Obstfelder er
Cappelen Damm, 2010
forsvunnen
av Øystein Runde og Geir Moen er noe helt annet. Denne tegneserien havner på voksenavdelinga, selv om også blod- og actionsugne tenåringer som takler noen litterære referanser kan ta fatt på den. Hos Runde og Moen er Ibsen, Kielland, Bjørnson og Moe superhelter og skal redde Oslo (og Norge? Verden?) fra den forferdelige Øvre Richter Frich, som er et slags nazistisk overmenneske. Hulda Garborg har fått rollen som en tøff motstandsleder, hakket tøffere enn gutta.

Historien er absurd, litt blodig, morsom, men det er en fordel å kjenne til norgeslitteraturen for å få fullt utbytte av humoren. Eller kanskje dette kan være en spennende inngang til litteraturhistorien for de som liker tegneserier? Jeg har ikke lest bok nummer en i serien (Når de døde våkner fra 2007) og ville nok da fått enda mer ut av denne fortsettelsen.

Romaner

De norske bokklubbene 1994 (Gyldendal 1978)
Bildet fant jeg på bloggen Skrivegleden
"Se på barna!" ropte mor Thénardier, "så snart de blir kjent med hverandre. En kunne sverge på at det var tre søstre." - Dette ordet var gnisten som den andre moren vel hadde ventet på. Hun grep mor Thénardier i hånden, så fast på henne og sa: "Vil De ta vare på barnet mitt?"
   s. 101

Mange vil skjønne at dette sitatet kommer fra De elendige av Victor Hugo. Jeg leste bind 1 i trebindsutgaven som er oversatt av Inge Debes.
Møtet mellom Fantine og Madame Thenardier virker tilforlatelig - men en får så lyst til å skrike til den første: la det være! Ikke tenk på det, ta henne med deg igjen!
Men da ville en ikke hatt en så stor tragedie å lese etterpå.

I romanen (og særlig uavkortet utgave) fikk jeg en mer omfattende bakgrunn for flere av karakterene enn det en får i musikalen: Jean Valjean, Fantine (og hennes kjæreste, som forlot henne veldig lettsindig), biskopen i Digne, Javert, Thenardiers. Det er masse tragedie! (Ingen morsom "Master of the House" her.) Jeg la særlig merke til Hugos framstilling av dårlig masseoppførsel - hvordan vi så lett glemmer det gode enkeltpersoner har gjort når mørke hemmeligheter fra fortiden blir avslørt.

Det var lenge siden jeg leste boka første gang, og siden hadde jeg sett filmen flere ganger - så jeg hadde glemt at Valjean faktisk blir tatt til fange etter rettssaken og rømmer på nytt før han henter Cosette. Handlingen i musikalen er selvfølgelig forkortet for dramatikkens skyld.   Første bind slutter med nettopp dette: at Cosette får avsluttet det miserable livet hos Thenardiers.

Tiden, 1999
Den andre omlesingen jeg hadde i april var Ringenes herre av J.R.R. Tolkien. Denne boka har jeg selv, og en dag tok jeg den ut av hylla og leste - nesten i en sitting. For det er fremdeles fascinerende og spennende. Selv om jeg er mett av fantasy ellers blir jeg ikke lei av dette. Jeg får akkurat passe oppbygning av den fantastiske verdenen og mytene, men aller mest ekte eventyr og beskrivelser av det som skjer med karakterene.
Én ting har jeg å innvende mot Tolkiens fortelling: Sauron arbeider lovlig seint i jakten sin på Ringen. Hadde ikke han hatt makt til å finne den tidligere? Er det realistisk at han glemmer den og konsentrerer seg om andre ting mens Frodo og Sam er på vei mot Dommedagsberget, langt inne i hans eget rike?
Uansett. Jeg tilgir det, fordi historien ellers er så god. En magisk historie om ekte mot og om vennskap.


Skald, 2016
Første nyttårsdag

Nyåret er som nysnøen - ein blir overraska over kor lett og kvit han er. Kor han dempar og forvandlar alle ting. Kor han er ein lovnad og eit blankt ark. Kor han lokkar. 
Men han blir trakka ned, og han blir herja med, av vind, av grusing på vegane, av regn. 
Du gløymer kor fersk han var.
                                       ( s. 60)


Begrav meg i snø av Kristian Finborud (maleri) og Gudmund Skjeldal (tekst) er en lovsang til nettopp snøen. Lengselen etter snøen som kommer for seint og skuffelsen når værmeldinga varsler regn, den intense gleden når alt blir hvitt. Denne lesehesten kan ikke helt kjenne meg igjen, men jeg får en sterk følelse av at det kunne vært meg likevel. Tekstene er korte, enkle og merket med dato, skrevet i "du-form", og boka er gjennomillustrert med vakre pastellmalerier. Ei perfekt gavebok til alle som elsker snø, men kan også nytes av sommerelskere som meg.

Flamme, 2018
Aurora av Frode Hjemås ga meg den gode følelsen. Jeg har likt flere av bøkene som Flamme forlag gir ut, og hva slags fellesnevner kan de ha?
Unge mennesker i hovedrollene, ofte. Ganske korte, men likevel innholdsrike historier som inneholder akkurat nok av et liv til at en føler en kjenner personen - og har lyst til å bli bedre kjent.

I Hjemås' roman er vi på Island. To perioder fortelles om vekselvis: i tida rundt den store krisen for snart ti år siden, og i det en tolker som nåtid. Hovedpersonen i nåtidsfortellingen er Kristin, som jobber som nattevakt på et hotell i Akureyri nord på øya. Et fotografi av en demonstrasjon fra 2009 vekker minner om ei jente hun har kjent, Aurora. Og dette setter i gang fabuleringen rundt hvordan Auroras liv kan ha vært på den tiden. En fabulering sett gjennom denne jentas egne øyne. Kanskje hun studerte statsvitenskap og bodde i kollektiv med ei venninne og datteren hennes? Kanskje faren ba henne om å rydde ut av barnerommet, mens venninna flyttet ut og hun satt igjen med en leilighet hun ikke hadde råd til? Kanskje hun traff noen som ga henne et nytt syn på livet, på fortida og framtida?   
Og kanskje hun pleide å følge nettopp Kristin på internett, den tida det enda fantes spor etter henne.

Jeg syns forfatteren bygger opp fortellinga på en god måte. Og etter min lille kunnskap om Island må jeg si at denne norske boka virker realistisk.

-

Andre del av oppsummeringa følger.

onsdag 25. april 2018

Opprinnelse og framtid

Jeg har lest alle romanene Dan Brown har skrevet, utenom én. Den første jeg leste på norsk var Da Vinci-koden (faktisk bok nummer fire på engelsk), som skapte stor furore i 2003. Så tok jeg for meg Engler og demoner, Iskaldt bedrag og Den digitale festning (som var Browns debutbok). Inferno kom for fem år siden. Slutten på den skal jeg ikke røpe, men den ga en idé om en avslutning av én æra og en begynnelse på en neste.

Nå har jeg lest forfatterens nyeste, Opprinnelse, som kom i fjor. Den tok av en eller annen grunn ikke opp det som ble beskrevet i Inferno. Verden har visst gått videre uten noe mén. Dermed kan en lese også denne for seg selv.

Bazar forlag, 2017
Av Browns thrillere er det to som ikke har religiøs (ofte sekterisk) tematikk og som heller ikke har professor Robert Langdon som hovedperson: Iskaldt bedrag og Den digitale festning.

I Opprinnelse kobler Brown to emner som trigger min nysgjerrighet: religion/ ateisme og digital teknologi. Jeg kan ikke huske at ateismen har vært så fremtredende i de andre bøkene; her er flere referanser til kjente ateister og det de har sagt og skrevet. Det er verdt å nevne at hovedpersonen i romanen (og muligens forfatteren selv?) har et upersonlig, men åpent forhold til religion og ikke er noen "sinnaateist".

Handlingen i romanen foregår i Spania. Symboleksperten Langdon har blitt invitert av vennen sin, den eksentriske Edmond Kirsch, til en banebrytende presentasjon. Presentasjonen skal foregå inne i det futernistiske Guggenheim-museet, hvor hver enkelt besøkende får et headset med en personlig museumsguide på øret. Langdons guide kaller seg Winston.
  
Kirsch skal røpe sine nye funn om hvor livet kommer fra og hvor vi er på vei. Dette funnet, vet Langdon, vil ha store konsekvenser for religionene i verden. Men før vennen hans rekker å komme til poenget, blir han skutt og drept av en tidligere spansk soldat.
Langdon har faktisk blitt varslet om en mulig fare bare sekunder før det skjer, av stemmen på øret. Han klarer ikke å forhindre det som skjer, men kommer seg bort fra stedet sammen med Kirsch' medarbeider Ambra Vidal (selvfølgelig en ung, tiltrekkende dame!), som nå er i fare. Bare de to kan finne en kopi av presentasjonen og publisere den for verden.
De blir forfulgt av mektige personer - kongehuset (oppdiktede personer) og den katolske kirken er blant andre interesserte i det som skjer - og selvfølgelig har våre venner en knapp tidsfrist på seg til å finne presentasjonen. På veien må Langdons symbolekspertise brukes for det den er verdt.
Vi møter også underveis de andre personene som er innblandet, der det trengs for å bygge opp spenningen; et typisk og effektivt thrillervirkemiddel.

Opprinnelse er en thriller etter mitt hjerte, actionfylt men med et intellektuelt bakteppe og elementer leseren kan lære av og gruble på, hvis en vil. Hvor går menneskeheten egentlig? Går det an å koble religion og vitenskap sammen til noe mer, noe bedre enn de er hver for seg? Og... fins det noen grenser for hva en kan gjøre for å oppnå berømmelse via nett?

Men det som først og fremst fengslet meg - og ga meg lyst til å reise til Spania - var beskrivelsene av de storslåtte bygningene hvor de viktigste delene av handlingen foregår: det før nevnte Guggenheim-museet, den myteomspunne og helt spesielle kirken La Sagrada Familia, samt den tidligere katolske helligdommen som nå huser en av verdens største datamaskiner (MareNostra). Disse stedene fins i virkeligheten.
Brown beskriver detaljene i kunsten og arkitekturen - og Langdons fascinasjon - slik at leseren selv blir overveldet og får lyst til å vite mer.

Nedenfor ser du en presentasjon av La Sagrada Familia, som ble påbegynt for flere tiår siden og etter planen skal være ferdig om åtte år til.