lørdag 15. september 2018

Baksjå og framsjå: august, del 2 (barne- og ungdomsbøker)

Første innlegg i oppsummeringa finner du her.

Barnebøker

I tillegg til de fem bøkene jeg snakket om i bokvideoen nylig, leste jeg:  

Gyldendal, 2018
O.N.D. av Jan Tore Noreng, tredje bok i serien Robofobia. Et gjennomgangstema i bøkene er maskinenes skumle inntog i et moderne Norge. De ikke bare erstatter arbeidskraft; menneskelignende roboter infiltrerer menneskeheten. Én mann, et ondt geni, står bak. Terrordroner dukker også opp... actiongrøss, kan en kanskje kalle det? Supert for spenningssugne unger fra 9 år og oppover.

Rikard, Tommy og Karen blitt invitert til Oslo for å ta imot en utmerkelse fra statsministeren. Veldig snart viser det seg at statsministeren er erstattet med en robot og kidnappet. Storskurken O.N.D. klarer å mørklegge byen og krever hjelp fra Rikard for at ikke flere katastrofer skal ramme dem.

Ganske mørk tredjebok, dette, men krydret med sprø innslag så det ikke blir for skummelt realistisk. Og selvfølgelig klarer våre venner brasene...     


Havfrua, 2018
Er det ikke maskinmonstre, så er det miljøsyndere! Finnmarksvidda av Mrs. Marple (pseudonym) er andre bok i en ny spenningsserie som har miljøvern som tematikk. Det er Havfrua forlag som gir ut serien Skjærgårdsbarna; en tredje bok skal komme nå i høst og handle om Sognefjorden. Man kan lese bøkene uavhengig av hverandre.

I Finnmarksvidda er Jonas (11) assistent på et hundeløp i Alta hvor kusina hans skal delta. Søstera er også med. Men noen saboterer løpet og prøver å skade hundene i kobbelet deres. Jonas må være detektiv og stoppe synderen. Han møter også en samisk gutt som forteller om moderne reindrift og hvordan dette - og hundeløp - ikke nødvendigvis er så miljøvennlig alltid.
En merker nok at det ikke er et profft forlag som står bak utgivelsen, men boka er til tider ganske så spennende! Den er også lett å lese. Avsløringen mot slutten av hvem som er innblandet er ikke veldig overraskende. 

Morrigans forbannelse av Jessica Townsend er første boka i den nye serien Nevermoor som på norsk har fått navnet Ingenlund (les gjerne oversetterens betraktninger her). Mange vet sikkert at dette har blitt omtalt som arvtakeren etter Harry Potter. Og kan den bli like stor? Tiden vil vise! Det er vanskelig å forestille seg at en ny bokserie skal holde seg gjennom en generasjon, bli filmet, få temaparker, teaterforestilling og utallige fans over hele verden...

Litt om handlinga: Morrigan Kråkh lever høyt på strå og i livsfare på samme tid; på ellevårsdagen sin skal hun visstnok dø. Hun blir ansett som et forbannet barn; det betyr at utallige uhell som skjer i Store Ulvmark blir knyttet til henne. Faren og stemoren er slett ikke hjertelige (men mer passivt uvennlige enn Dumlingene i Harry Potter) og ser ut til å glede seg til dagen da de slipper ansvaret for henne. Hun er utstøtt, annerledes enn barn på samme alder - men har en viss egenvilje. Utrolig nok får hun bli med faren på en seremoni der forskjellige studiesteder ønsker seg utvalgte barn som elever. Og hun får tilbud fra flere, blant andre Det vunderlige selskap.

På bursdagen hennes - akkurat i siste liten - blir Morrigan reddet av en sjarmerende og litt sprø fyr som er med i dette selskapet, gjennom en magisk portal og inn i byen Ingenlund. Her er alt så annerledes. Hun kan begynne på nytt. Finne sitt talent, hvis hun da har noen... kan hun bli i Ingenlund ellers?
Hun får venner og rivaler - og en stor fiende som er fiende av de fleste: vundersmeden.

Jeg leste denne på ebok, og det gikk litt fort. Jeg håper jeg får tatt meg tid til å dykke mer ned i papirutgaven. Mange detaljer gikk meg hus forbi, og en del konsepter i Ingenlund (bl.a. "vunder", som er ganske viktig) ble forvirrende. Kanskje verdenen kunne vært litt bedre etablert? I tillegg er det mange personer å holde styr på. Men detaljene er magiske, og den spennende historien om Morrigan  vil sikkert gi gode leseopplevelser til mange. Pluss for en herlig oversettelse med norske ord - som nettopp får en til å tenke på Harry Potter-universet.   

Ungdomsbøker

Jeg leste to svenske ungdomsbøker: Det ingen ser av Anna Ahlund og Nå skjer det av Sofia Nordin.

Gyldendal, 2018
"Jeg tror faktisk ikke at det kommer til å bli så vanskelig." Han ruller over på siden. "Egentlig vil vel alle ha noen, liksom?" 
Johannes slipper motvillig skissen med blikket og senker blyanten. 
"Alle vil kanskje ikke være sammen med hvem som helst."
Sebastian ler og setter seg opp. 
"Jeg vil heller ikke være sammen med hvem som helst. Jeg tror bare folk er litt redde for å vise at de vil ha noen."

Det ingen ser er en kollektivroman. Alt settes i gang med at Sebastian kysser en fremmed jente på nyttårsaften og lager seg et nyttårsforsett: å kysse en ny person (uavhengig av kjønn) hver måned i løpet av året. Så kommer månedene på rekke og rad, og vi får vite både hvordan det går med forsettet og med flere av Sebastians venner og kjente på et kunstgymnas. De ser filmer sammen, tegner hverandre, snakker om bøker, diskuterer musikk, gir hverandre Valentinsgaver. Noen får hjertet sitt knust. Noen har sex for første gang. Noen besøker en kirkegård.  
Advarsel: dette er ikke ei bok for en leser som helst skygger unna erotiske skildringer. Det blir ganske så hett og detaljert til tider. Men med gjensidig lyst!

Mangschou, 2018
Nordin skriver om populære Stella, som er hemmelig forelska i bestevenninnen sin, Sigrid. De to skal til Kreta sammen med Sigrids familie, de skal dele rom, og Stella kjenner suget i magen med tanken på hva som kan skje der... men så er Sigrids bror Hannes med; han er forelska i Stella. Hun flørter med, ei stund. For hun kan jo ikke stå fram som lesbe og fremdeles være populær? Eller? Vil hun miste vennskapet med Sigrid hvis hun innrømmer hva hun føler?
Sigrid blir brevvenn med ei dame som var lesbisk på ei tid da det var forbudt, og det gir henne både en ny venn og nye perspektiver på hennes egne hemmeligheter.
Nå skjer det har fått ei litt for søt forside ut fra det jeg anser som målgruppen (tenåringer).

Jeg leste også Simon og homo sapiens-agendaen av Becky Albertalli på nytt etter å ha sett den nye kinofilmen Love, Simon (to ganger!) Jeg blogget om boka i 2016.

Selv om filmen (lenke til Filmweb) underholdt meg og til og med fikk meg til å felle en tåre, hadde jeg glemt mye fra boka og fikk ikke med meg at visse ting var endret. I filmen har vi fått en ny forelskelse (at venninnen er forelsket i Simon og ikke kameraten hans), og et nettsted jeg var innom pekte på at Simon i filmen er mer negativ til det en gjerne tenker på som homsete kulturuttrykk (musical-dansing) enn det han er i boka. At han ikke vil være "sånn". I boka omfavner han også sine nerdete sider. Så en kan si at filmen har siktet mot en mer normalisert framstilling av en homofil gutt - han kunne vært hvem som helst.

Jeg la særlig merke til hvor røff og åpen Simon er i bokteksten; både med hensyn til språkbruk og omtaler av seksuelle fantasier. Dette blir naturlig nok ikke overført til en tenåringsfilm i Hollywood. (I boka er han på en homobar; denne scenen ble visstnok spilt inn, men utelatt fra filmen.) Men det går noe tapt.
Når det er sagt: skuespillerne var gode, og det var flere grunner til at jeg så filmen på nytt. 


Gyldendal, 2018
Midt i svevet er den nyeste ungdomsboka til Arne Svingen. Her møter vi Didrik (13), som en natt - i første scene - går ned trappa til stua med farens skytevåpen i hånda. Han har hørt stemmer og vet at foreldrene er livredde.
Etter hvert får vi vite hva som så skjedde. Hvem som ble skutt av hvem. Hvor Didrik nå er i livet, hvordan det som skjedde har preget ham. Hvordan moren svikter og den litt rølpete bestefaren blir den viktigste støttespilleren og samtalepartneren. Samtidig går Didrik på skolen og er opptatt av mye av det samme som kameratene; han prøver å glemme.

Jeg la merke til vellet av språklige bilder hos Svingen i denne boka. Ganske avanserte bilder lagt i munnen på en tenåring, og til tider såpass tett at det kan forstyrre framgangen i lesinga.
Men likevel, Svingen er bevisst på hvordan en kan lage spenning - særlig for guttelesere. 



Tegneserier


Ben Hatke er skaperen av serien Zita the Space Girl, som jeg skrev om her.  
Mighty Jack og Mighty Jack and the Goblin King er en slags oppfølger; først og fremst en egen historierekke - men heltinnen Zita dukker opp mot slutten av andreboka, og vi kjenner igjen en bikarakter (minst) underveis.
Fortellingen bygger helt klart på eventyret om Jack og bønnestengelen. Her er Jack storebror til autistiske Maddie, som presterer å bytte morens bil med en mystisk frøeske på et loppemarked.

Frøene blir plantet i hagen og viser seg å by på både litt glede og masse spenning, til og med av den ubehagelige sorten. Ei nabojente, Lilly, er veldig fascinert av det som skjer og blir med på eventyret. Også når Maddie blir bortført av et troll inn i en magisk verden i bok nummer to. Og her er det vi begynner å kjenne igjen Zitas univers, som er en artig blanding av sci-fi og fantasy.

Cappelen Damm, 2012
(bok 1)
Drabant 1, 2 og 3 av Øyvind Holen og Mikael Noguchi er noe helt annet. Dramatikk her også, men helt realistisk. Tror jeg. Fra en fullstendig streit persons synsvinkel, som aldri har rørt narkotika og har minimalt med erfaring med kreativ bruk av spraybokser. Eller ran og voldstrusler. Eller dopvoldtekt i musikkbransjen.

Handlinga foregår fra midten av 90-tallet og framover. Vi følger særlig tre ungdommer i Groruddalen; grafittikunstnerne Fredrik (jeg-personen) og Victor, og sangeren Camilla, som i starten er Victors kjæreste.

I siste bok, som er ny av året, forteller serieskaperne om hvorfor de har lagd Drabant. De vil gi en positiv framstilling av hiphopmiljøet, særlig med fokus på grafittikunstnerne, som ble kriminalisert og fikk straffer som ikke står i forhold til det de gjorde i gatene og på T-banen.
Men. Jeg sliter med å få sympati for dem, særlig Victor, som ikke er spesielt likandes - en smågangster som først og fremst meler sin egen kake. Hvorfor fokusere på det virkelig kriminelle kameratene gjør og ikke mer på kunsten ved denne kulturen serieskaperne (visstnok) vil framheve?

Kanskje fordi de egentlig vil lage en spennende historie om liv, kamp og vennskap under tøffe forhold? Til og med Victor får en tommel opp av meg mot slutten. 

Alt i alt i august: 

Jeg har snust på både klassikere og bestselgere, kanskje til og med en ny barnebokklassiker?

Vil særlig trekke fram Sjøormen i Essex, Brev til en datter og barneboka Monsteret i natten. Det ble flere fine kjærlighetshistorier for både unge og eldre. Et par bøker som har blitt filmet. Masse fantasi og også mye intens realisme, til og med litt skittenrealistisk. Så en flott lesemåned!

Hva skjer i september?  

Jeg har repetert litt ungdomslitteratur i forkant av bokprater på jobben. Hva kan fenge tenåringer? Noe kan jeg forutsi, men jeg overraskes også. Særlig fint å se dem anbefale bøker til hverandre. Nå i helga - mellom maleøkter (er snart ferdig!) - dykker jeg ned i en urban fantasy, bok to om Ravnekretsen (Maggie Stiefvater). Spennende!

8. september var det en global aksjonsdag for klimasaken. Tilfeldigvis leser jeg nå ei bok som passer perfekt til temaet: Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming. Jeg gleder meg til å få noen konkrete forslag til hvordan vi kan få ting til å endre seg.  

God september, 
uansett om og hva du leser!

onsdag 12. september 2018

Baksjå og framsjå: august, del 1

Kveld med malefri: Lesehesten med utsikt over sentrum i Ål.
Ei venninne tok bildet.

Hva skjedde i august?

  • maling av hus til den store gullmedaljen. Enda ikke helt ferdig. Gjett hvem som kommer til å stemme for å bestille maler til neste omgang i sameiet?
  • den nye virtuelle korvideoen ble ferdig og sendt inn; se forrige innlegg!
  • jeg var publikum på en utendørs danseforestilling i Valdres, arrangert av dansekompeniet Frikar (som du kanskje husker fra Melodi Grand Prix med Alexander Rybak?)
  • jeg har brukt mobilen jevnlig på Stjernekamp-starten, med flere favoritter
  • travel start på høstens aktiviteter på jobben. Har alltid ambisjoner om å forberede meg tidligere enn det jeg får til. Men med litt erfaring går det meste greit. 

Jeg blogget om...

bokhaugen jeg leste i juli, "bare". Ekstremoppsummering! 

Jeg leste...

24 bøker. Bare fem færre enn i ekstremmåneden juli, faktisk!
Her kommer noen ord om bøkene for voksne; ei fagbok og resten skjønnlitteratur. Alle handler faktisk om kvinner og kvinneroller, når jeg tenker meg om.

Fagbok



Jeg ønsker en nyansert verdidebatt mellom generasjonene om veien kvinner går. Hva tenkte de erfarne feministmødrene om drømmer, valg, kjærlighet, forholdet til menn, sex, abort, amming, barneoppdragelse, jobbstress, husarbeid, tidsklemme, kroppspress, utseendefokus og porno? Og hva tenker de nå? 
Cappelen Damm, 2018

Dette skriver Kristin M. Hauge i Brev til en datter: alt du bør vite fordi du er jente. Boka er på samme tid veldig personlig - med kapittelinnledninger hvor Hauge legger fram sine tanker til tenåringsdatteren - og informativ: utviklingen av norsk kvinnekamp i Norge gjennom øynene til fem ulike mødre som engasjerte seg i ulike saker for førti år siden:
  • Sidsel Rasmussen, som startet krisesentrene for kvinner. 
  • Frøydis Guldahl (Åsne Seierstads mor), som fant på det de kalte Jentelovene. 
  • Elisabeth Helsing (Jon Almaas' mor), som kjempet for bedring av ammingens kår. 
  • Sissel Benneche Osvold, en tydelig Dagbladet-kommentator som ble kalt "Dronningen av Akersgata". 
  • Juliet Okparaebo (moren til sprinteren Ezinne), som trener minoritetsjenter i friidrett. 
Altså variert tematikk. Godt skrevet og verdt å få med seg.

Romaner


Gyldendal, 1957
(forside fra 1965)
I august leste jeg to eldre romaner. Den første er skrevet av nordmannen Nils Johan Rud, en produktiv forfatter (mest kjent som novellist) som også arbeidet for å hjelpe fram andre forfattere, blant andre Alf Prøysen. Sønnen hans bor i kommunen vår, og om noen dager skal vi ha et Rud-arrangement på biblioteket. Dermed gikk jeg ned i biblioteksmagasinet og fant Oppfordring til dans, en av de senere romanene hans som kom ut i 1957.

Ruds romantisk-erotiske roman handler om to godt voksne ekskjærester, Bodil og Magnus, som møtes tilfeldig på en fest for fiffen. Begge er gift på hver sin kant, men har aldri glemt hverandre, og den intense tiltrekningen er der fremdeles. De forsvinner fra festen sammen, men når han tar henne med seg inn på soverommet han og kona deler, får hun kalde føtter. Ektefellene deres venter på dem når festen er over og aner nok uråd. Av en mystisk grunn foreslår mannen hennes at ekskjæresten og kona skal få låne et sommerhus i skjærgården hvor de selv har hytte. Det legges opp til "dans" - til eventyr. Også for en ung datter og kjæresten. Rud bygger opp spenningen som om dette var en thriller, og det kommer også en overraskende avsløring helt mot slutten! Det er lett å bli fengslet av denne historien.   

Jeg drømte i natt at jeg kom tilbake til Manderley. 

Gyldendal
(1. norske utg.: 1939)
Rebecca av Daphne du Maurier blir regnet som en klassiker. Den ble filmet av grøsserregissøren Hitchcock i 1940, og han fokuserte på de gotiske trekkene som en også finner i Jane Eyre av Charlotte Brontë. (Disse to romanene har flere fellestrekk.)  
Da jeg leste romanen, om ei ung jente som gifter seg med en eldre rikmann og opplever at minnene fra den døde ekskona Rebecca fyller hver en krok i herregårdshuset, fikk jeg en ganske annerledes opplevelse av personene og forfatterens prosjekt enn da jeg leste om boka etterpå.

Du Maurier hadde visstnok ikke et ønske om å (bare) svartmale Rebecca, som er beskrevet av andre som en ubehagelig person. En dyreplager. En løgner og manipulator. Og så: en stor apetitt på menn, med mindre og mindre behov for å skjule utroskapen utad. Ektemannen Maxim er litt som Rhett Butler, framfus og dels rå, men en skjønner hvorfor han fikk et anstrengt forhold til Rebecca.
Så sympatien min lå hos den ikke navngitte fortelleren og dels Maxim. 
Men du Maurier var selv ei ganske selvstendig og utradisjonell dame. Var Rebecca egentlig ei heltinne for henne? I så fall er det godt skjult i teksten. Og det å la henne være en omtalt biperson er risikabelt.
Jeg husker at jeg leste Wide Sargasso Sea på engelskstudiet for 20 år siden, der den gale kona til Winchester i Jane Eyre får en oppreisning. Kanskje Rebecca fikk en lignende oppreisning i den nyere Rebecca's Tale av en annen forfatter (2001)?



Storytel, 2017
Original: "Trollbunden" (1982)

De to første bøkene i Isfolket-serien begynte jeg å lytte til før Margit Sandemo døde 1. september (VG). Jeg fant lydbøkene på engelsk på Storytel, lest av svenske Myanna Buring. Litt rart å høre norske navn uttalt på svensk, ellers har jeg ingen ting å utsette på opplesingen.
Og jeg ble fenget av fortellinga om ungjenta Silje, som overlever Svartedauden og møter den mystiske Tengel fra Isfolket; en mann som har arvet en magisk forbannelse, men som prøver å bruke kreftene sine til det gode. Sandemo fokuserer mye på kvinnene i familien og hvordan de måtte tåle mange fordommer og undertrykkelse fra folk (særlig menn) med makt. 
Har du fått med deg de nye diskusjonene om Sandemos litterære kvaliteter? Ut fra leselystkriteriet er det iallfall få som kan måle seg med henne.

Hadde det alltid vært der - denne vidunderlige svarte jorden hun sank ned til anklene i, denne korallfargede soppen som dekorerte grenene ved føttene hennes? Hadde fuglene alltid sunget? 


Gyldendal, 2018
Dette er et sitat fra Sjøormen i Essex av Sarah Perry, side 85. Denne boka satt jeg lenge oppe med om kvelden for å se hvordan ting gikk. Men samtidig var det en roman som jeg ville dykke ned i og bli i, med veldig fine beskrivelser og mennesker en blir glad i.

Flere personer får synsvinkelen i løpet av boka, men først og fremst blir vi kjent med den vitenskapstørste enka Cora som flytter fra London til landsbygda, og presten William Ransome som prøver å hindre ryktene om en sjøorm i å skape hysteri i landsbyen.
Cora er ei moderne, sterk kvinne; i ekteskapet sitt hadde hun vært undertrykt og også skadet, men nå blomstrer hun opp og oppfører seg på mange måter helt annerledes enn det en forventer av en dame i viktoriansk tid. Hun kler seg praktisk, er ute i naturen, kan diskutere med mennene. Og hun er stadig nysgjerrig på alt hun ser rundt seg.
Det ligger i kortene at det blir en romanse mellom henne og den gifte presten. Men det tar tid før de kommer så langt, og det ligger et vennskap i bunnen.
Også bipersonene blir levende beskrevet. Williams tuberkulosesyke kone som får syner av sykdommen, Coras trettenårige sønn som er noe helt for seg selv og på en måte skremmende, Coras legevenn som er hodestups forelsket i henne... og gamle og unge landsbyboere med sine særegenheter. Mange tråder løsner og knyttes igjen.
En "større enn livet"-historie du veldig godt kan lese.

Oppsummeringa fortsetter snart.