Oktoberoppsummering

Vi er midt i oktober, og her kommer en liten oppsummering av bøkene jeg har lest og føler at jeg burde ha skrevet noen ord om, mest for min egen del - for at ganske så raskt slukte bøker også kan få en ekstra runde i tankene. Jeg deler bunka i to, her kommer de første seks bøkene.

Beyond the Wand av Tom Felton er selvbiografien til skuespilleren som spilte Draco Malfoy, Harry Potters uvenn på trollmannsskolen Hogwarts. Boka var et spontankjøp på Outland (i Trondheim i sommer?) og ganske underholdende. Mye dreier seg rundt skuespillerens likheter med og forskjeller fra skurken han spilte og om opplevelsene fra innspillingen av filmene, men en får også vite litt om privatlivet hans og et ublidt møte med hardkjøret i Hollywood. Jeg tipper at jeg gir den bort så andre får glede av den. (Kanskje biblioteket?) 

Eg hadde ikkje orka Gud utan Jesus av Sigri Sandberg er ei samtalebok med biskopen i Oslo, Kari Veiteberg. Forfatteren selv er prestedatter (men har forlatt kristentroen) og har dermed et godt utgangspunkt for samtaler om bibelsyn, kirkeliv, himmel og helvete - men også om mer allmennmenneskelige ting som kroppslig helse. Språket er som i alle Sandbergs bøker, enkelt og vinklingen passe personlig. Omslaget er prydet av et fotografi av Veiteberg som vinterbader. 

Så ei mer typisk faktabok, men fremdeles med en personlig vri: Bacon eller bestevenn? av paret Lise F. Grimnes og Andreas Haga. Boka har barn og ungdom som primærmålgruppe, men jeg som voksen fikk mye ut av den.
Her fortelles det om fem ulike dyrearter - hund, tiger, hest, gris og rotte - og deres forhold til menneskedyret. Hva har vi brukt de andre artene til? Hva skiller oss fra dem som art? Og ikke minst: er det etisk å bruke de ulike dyrene til kjæledyr, arbeid, mat, klær, forsøksdyr, eller bare utrydde dem? Og hvorfor (ikke)? Hva kan vi gjøre med (de andre) dyrene med god samvittighet for å hjelpe menneskene til å overleve? Og går det an å leve med ulike syn på disse spørsmålene? (Svaret på det siste er jo "ja" - dette er en debattbok, først og fremst - men med ekstra hjerte for andre arter). 

Den vesle jenta og havet av Odd Eirik Sætre Færevåg gjorde jeg ferdig for ei stund siden. Ei samling noveller, eller er det en sammenhengende fortelling? Alle tekstene er iallfall knyttet til øysamfunnet Røvær i Haugesund kommune, hvor forfatteren vokste opp og nå igjen bor. Tekstene handler om dagligliv på øyene, om familieliv, om tragiske hendelser både for enkeltfamilier og samfunnet som helhet, men også om selve skriveprosessen og mer vidtfavnende temaer. Fortelleren eller fortellerne (?) er tydelige i flere av tekstene. Av og til blir det litt for gjentakende og fabulerende for min smak.
Teksten som berørte meg mest, var skrevet med en blomst som forteller. Strandnelliken som blir plukket av ei lita jente og senere pynter graven hennes på ei av de andre øyene.
En får en viss ide om at det var ei jente som druknet i virkeligheten, men hvem det var og akkurat hvordan det skjedde forblir uklart.

100 umistelige ting av Lucy Dillon har et omslag hvor vi ser ei dame med ryggen til oss. For bokfolk har dette motivet en spesiell betydning, tegnet på at boka er en del av en sjanger (fortellinger om kvinner som er i en ny og/ eller kritisk situasjon hvor de må revurdere livet sitt). Omslaget har også en anbefaling av Jojo Moyes, som er veldig populær i denne sjangeren.
Nysingel og rekonvalesent dame i sin beste alder møter rik og sympatisk type som har gnisninger i ekteskapet. Det kunne vært så enkelt som det, men det som gjør meg mer interessert er prosjektet hovedpersonen Gina har hvor hun går igjennom gamle ting som det er knyttet minner til, for å velge om hun vil ha dem (og minnene) med seg videre i livet. Det kan en nostalgiker som meg kjenne seg igjen i. 

Så var det Farvel, Farah Diba, den nyeste thrilleren til Karin Fossum. Fikk forhåndseksemplaret på et forlagsmøte.
Nettopp setningen på baksiden "Denne fortellingen er ikke som du tror" gjorde at jeg snart klarte å gjette meg fram til hvem som egentlig var skurken i historien om lille Kandis, som blir kidnappet av en mann og ført ut i skogen.
Det er fremdeles spennende og opprivende, men for min del altså uten det typiske overraskelsesmomentet jeg tror jeg ønsket meg. 
Kandis er veldig moden for alderen. En skjønner forsåvidt hvorfor hun har måttet bli det - og vet at det fins flere som henne.