Smakebiter på en søndag: Hobbiten og 13. uke

Jeg er inne i en periode med multippel lesing. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om ei bok lenge av gangen. Litt frustrerende for denne lesehesten, men slik er det nå. I tillegg har jeg bloggevegring (NB: 2013-video kommer!), og da passer det med en søndagssmakebit, som gjør at jeg senker skuldrene en smule. Takk, Mari.

I søndagens smakebit (besøk bloggen Flukten fra virkeligheten for flere!) har jeg lyst til å trekke fram to bøker; en samtidsroman jeg er ferdig med og ei fantasybok jeg holder på med. Og sistnevnte er ikke en hvilken som helst fantasybok! Kinofilmen jeg nettopp så inspirerte meg til å kjøpe Hobbiten og lese den, sannsynligvis for første gang. Og jeg merker meg gang på gang hvor godt Tolkien skriver, hvor godt han dikter og hvor hyggelig det er å lese ei bok som (litt indirekte, skal det sies) henvender seg til leseren som skal få høre et eventyr.

"Hysj, hysj! godtfolk! og god natt!" sa Gandalv, som var sist. "Daler har ører, og noen alver har altfor lystige tunger. God natt!"
Og så kom de endelig alle sammen til Det siste hjemlige hus og fant at dørene stod på vidt gap. 
Det er underlig at det er slik, men det er fort gjort å fortelle om ting som er gode å ha, og dager som er gode å oppleve, og det er ikke særlig spennende å høre om dem; mens ting som er grøssende ubehagelige, kan bli til en god fortelling og krever uansett at man tar seg litt tid. 
(s. 55)

Tiden, 6. utg. 2011

Ellers har jeg lest romanen 13. uke av Marianne Mjaaland. Den fant jeg mens jeg "gresset" i hyllene på jobb, og ble først og fremst tent av temaet: abort. Det har vært diskutert en del den siste tida. Selv vet jeg ikke 100% hvor jeg står i dette verdispørsmålet lenger, men kjenner at jeg er utrolig glad for at jeg selv - eller fosteret som ble meg, om du vil - ble født, og jeg lever.

Romanens hovedperson Vera arbeider som kirurg på en kvinneklinikk, og hun prøver å behandle spørsmål om liv og død "profesjonelt" i det daglige (og jeg merker at jeg ved å bruke ordet "liv" tar et slags standpunkt:)). Én dag utfører hun en 15.ukes abort, senere samme dag tar hun imot et for tidlig født barn. Hun har egne barn som hun elsker og kjenner ømhet og bekymring for, en mann (også kirurg) som hun har et elsk-/hat-forhold til og venner og rivaler (i flere betydninger av ordet!) på jobb. Hun er under et konstant press både innenfra og utenfra, det er vondt og samtidig spennende å lese. Boka lærer meg mye nytt (forfatteren er forresten tidligere lege), og i tillegg er den poetisk og vakkert skrevet, for den som er i humør til det (som jeg denne gangen).

Alle vet at dette er skjørt og at livsgnisten kan blåses ut hvert øyeblikk. Men ikke ennå. Spenningen slipper. Rommet bobler av lettelse. 
-Trykket faller, informerer Frid. 
Latteren skrus øyeblikkelig av. Blikkene blir alvorlige, hendene på nytt driftige. Et glimt av skyldbetynget anger for lettsindigheten slukes av profesjonell effektivitet. Den slags grublerier er luksus som må vente, selvopptatt irrelevante som de er, og før dette er over, er de for lengst glemt.
(s. 47)

Gyldendal, 2008