onsdag 1. mai 2019

Hva slags steder og samfunn vil vi ha?

Handelsparken i Lyngdal.
Når jeg drar hjem til Lyngdal på ferie, får jeg bo i et område med velstelte eneboliger, nær tilgang til skog og turområder og flott utsikt ut over Romsletta.
Men hvis jeg kikker i sørøstlig retning fra verandaen hos mamma og pappa, ser jeg først og fremst et område spekket med store butikker og et kjøpesenter. Da jeg vokste opp, var det et lite senter; ett bygg, og området rundt var dyrkbar jord og til og med en gårdsbarnehage.

Jeg er ikke så glad i de nye butikkene. Nå skal det sies at jeg ikke bor på Rom lengre, så jeg slipper å se på dem hver dag - og de som bor der, vil nok bli vant med det. Men jeg tror min følelse av vemod handler om at jeg ser symbolsk på sentrene. At disse grå klossene ødelegger for det naturlige uttrykket, og at de representerer en pengemakt som ikke bryr seg om hva som er fint å se på og hva som løfter nærområdet. Det dreier seg også om hva som er igjen rundt. Ungdomsskolen jeg gikk på er lagt ned, og sykehjemmet skal flyttes. Vil stedet hvor jeg vokste opp til slutt bli et sted folk bare kjører innom for å finne et kupp?
Det er langt igjen dit. Men jeg blir ikke kvitt den følelsen.

Dreyers forlag, 2017
Kanskje det var derfor jeg bestilte Kjøpesenterlandet: planlaus norsk stadutvikling av Ronny Spaars med en gang jeg hørte om den. Boka kom ut i 2017 og består av illustrerte artikler som først ble publisert i Dag og Tid i løpet av flere år.  Lyngdal er ikke representert blant de 34 norske byene og bygdebyene i boka. Men det er god geografisk spredning her.

En av byene er Bodø, som jeg selv besøkte i høst og hvor jeg la merke til de høye bygningene langs strandkanten - vanskelig å se fjellene fra havna. Ett av tettstedene: Gran, som jeg tok toget til sist sommer og som har fått mye tyn for "kjøpesentersentrumet" sitt. Byen Sandvika, som jeg ikke har noen direkte tilknytning til, men som muligens blir "min" fylkeshovedstad i det nye Viken, og som etter Spaars utsagn er bygd opp av (den tidligere) ålingen Olav Thon, får passet sitt påskrevet.

Noen få av byene og tettstedene er trukket frem som forbilder på god stedsutvikling. Andre er skremmebilder. Noen er litt av hvert. Alle har fått terningkast på ei liste sist i boka.

Spaars forteller om hvordan de ulike kommunene forholder seg til planer og nye byggeprosjekter, hva de ser på som viktig. Hvordan planer av og til får uønskede resultater, som digre boligblokker som blir tomme skall. Hvordan utsikter til å få solgt eiendom kan blekne andre kommunale idealer og åpne opp for uheldige løsninger, særlig der forholdene er små og inhabilitet er vanlig.
Hvordan bilveier og parkeringsplasser til kjøpesentrene kan bli viktigere enn levende bysentrum med gågater og sykkelveier, og skyhøye luksushoteller ta opp den beste plassen i vannkanten. (Hvem skal eie en by?)
Ikke bare sentralisering av butikker i kjøpesentre blir kritisert, også "samlehus" som de nye kulturhusene, hvor mye kulturelt innhold blir samlet på ett sted og i verste fall hever terskelen for lokal deltakelse.

Den som kanskje gjør mest inntrykk og viser klart forfatterens prosjekt eller siktemål, er sørlandsbyen Risør. Her handlet det om et område midt i havnebassenget, Holmen. Hvordan skulle nybygg her se ut? Hvem skulle eie dem, rikfolk med sommerleiligheter eller folk flest? Hadde lokalbefolkningen noe de skulle ha sagt?  Et stridstema gjennom flere år, med en utenbys urostifter i sentrum: Erling Okkenhaug fra Oslo. Det ble lagd en dokumentar om ham; Sørlandsrefseren er tilgjengelig på bibliotekenes filmtjeneste Filmbib (for alle med nasjonalt lånekort).

Dokumentaren kom i 2013. Etter det kan en google seg til resultatet: Planene for Risørholmen ser ut til å ta vare på variasjonen som Okkenhaug etterspurte (artikkel hos Fortidsminneforeningen), og det ser ut til at lokalbefolkningen fikk komme til orde.

---

Res Publica, 2018
Når jeg skal over til neste bok, Homo Solidaricus av Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve, er det verdt å nevne helt fra starten at boka har en politisk venstrevridning. Det gjør ikke forfatterne noen hemmelighet ut av; de sier i forordet at de er politikere fra Arbeiderpartiet og SV.

Med det i tankene er det ikke så rart at det blant annet er en sentral amerikansk markedsliberalist, Ayn Rand, som blir omtalt og blir hovedtalerøret for den egoistiske ideologien de vil til livs.


Jeg har selv tenkt på meg selv som en typisk sentrumsvelger (ja takk til gulgrønne alternativ!), men vil i mange saker, og særlig samfunnsøkonomi og velferdsordninger, skjene til venstresiden.
(Og solidaritet med andre mennesker er en sentral tanke i bedehuskristendommen, som jeg vokste opp med. Nå er religionen forlatt, men solidaritetstanken er inngrodd!)

Før jeg leste denne boka, hadde jeg nettopp lest nyheten om en FrP-politiker som stilte spørsmål ved engasjementet hos miljøstreikendee ungdommer: ville de selv gi opp noen av sine privilegier, kanskje? Saken gjorde meg opprørt, og Homo Solidaricus tente noen lamper i hodet mitt, jeg gjorde noen koblinger. Raske koblinger.
Forfatterne skriver mye negativt om Ayn Rand, og sentrale norske politikere på høyresiden har lest Rand; står de dermed for alt hun skriver? Vel, ikke nødvendigvis. Selvfølgelig. Men ifølge forfatterne av Homo Solidaricus er linken tydelig (noe som blir problematisert i en bokanmeldelse på høyrenettstedet Minerva.)

Ayn Rands mest kjente bok, romanen Atlas Shrugged, er omtalt i boken. Jeg har aldri lest den, men så filmen for et par år siden, på DVD. Jeg satt litt forfjamset i etterkant. Her var alt snudd opp ned for meg som lever i et sosialdemokrati: kapitalisme var bra. Fagorganisasjoner dårlig. Heltene skulle ha minst mulig friksjon på sin vei mot toppen. Det var helt tydelige budskap i filmen, og virkemidlene var klassiske Hollywood - svart-hvitt og ondt/ godt.





Rand stod for en filosofisk retning som hun kalte objektivisme. Etter lesingen av boka googlet jeg uttrykket og fant ut at jeg kunne nikke til deler av filosofien. At jeg primært tror på det jeg kan se, for eksempel. At det er naturlig å ta vare på egen familie og at altruisme (uselviskhet) i sin mest ekstreme form vil gjøre at du ofrer dine egne - er det bra?
Men det fantes altså visse trekk ved hennes ideologi(er) som virket ekstreme, eller iallfall gjør det i dag. Og den økonomiske politikken den har inspirert er jeg altså skeptisk til.
Du kan lese mer om Ayn Rand hos Store norske leksikon

Selv om det var denne tenkeren jeg først og fremst merket meg i boka til Harsvik og Skjerve - og påvirkningen hun kan ha hatt på den politiske høyresiden - inneholder den flere andre ideer og forskningseksempler fra både naturfag og psykologi.
Hovedformålet med Homo Solidaricus er å vise at egeninteresse framfor solidaritet og samarbeid faktisk ikke er verken naturlig (i biologisk og evolusjonær forstand) eller lurt i det lange løp. Flere eksempler blir løftet fram, som at hjerneskader kan føre til mangel på empati (Phineas Gage) - empati blir dermed standarden vi er født med.
Det "økonomiske mennesket", som bare tenker profitt, har forresten en tenkemåte som en 3-4-åring. Hvem vil vel bli anklaget for det? 

--

Hvordan er det med deg, ser du lett sammenhenger?

Ingen kommentarer: