Solidarity and Society! (en tur til Vråtslav)

Vråts-lav.

Det kan sikkert sies på ulike måter, men det er sånn cirka sånn innbyggerne i Wroclaw uttaler bynavnet sitt.
Og der har jeg vært nå i seks netter og sju dager, og kommet tilbake for å fortelle historien. Bare litt av den. (Full rapport finner du her!)

Spent utsending rett etter nykommer-sesjonen.

Jeg var på internasjonal bibliotekkongress med organisasjonen IFLA. Den feires hvert år, og denne gangen altså i Polen (med mottoet "Libraries: Solidarity and Society"). Det var min første gang på konferansen, så jeg var en "first timer". På nykommersesjonen på søndag morgen fikk jeg et grønt klistremerke til navneskiltet mitt som viste hvor grønn jeg var. Vi var visst ganske mange! Etter hvert lærte en seg til å heller kikke folk i øynene og hilse pent enn å stirre på magene deres (navneskiltet).

I starten surret jeg rundt alene - midt inne i den digre flokken med bibliotekfolk fra Argentina til Japan - men etter hvert så jeg kjente fjes og fikk være litt sosial. Og pratet med folk jeg ikke hadde sett før og ellers aldri ville møtt. Mange var ikke bare fra andre land, men fra andre typer bibliotek enn det jeg jobber i. Og til og med firmaer som selger tjenester til bibliotek. Om bøker. Mat. Kultur. Klima. Sport.

Eksempel på det internasjonale, veggkunst fra 2016 i en undergang.

I området rundt Centennial Hall var det foredrag, taler, gruppesesjoner med diskusjoner, lansering av et bibliotekkart, plakatutstillinger (posters)... mye å ta inn, men også mye som gikk ut det ene øret og ut det andre. Det som helt klart gjorde sterkest inntrykk var en sesjon med to sykehusbibliotekarer fra Göteborg som drev med biblioterapi, for veldig syke og dels døende barn.

Bøker, og felles opplevelser med dem, kan gjøre en forskjell! 

Wroclaw er kjent for sine dverger,
og rett rundt hjørnet for hotellet
fant jeg en bokglad én.

Det faglige programmet var rikholdig, men når jeg hadde valgt vekk det som ikke var interessant for meg ble det tid til å utforske byen. Jeg trålet gatene, gikk langs elvene, tok en tur med gondolbanen, besøkte dyrehagen rett over gaten for Centennial Hall, prøvde å komme meg opp i et kirketårn (men hadde ikke småpenger og måtte gå med uforrettet sak), fant fram til en kino en kveld og nøt en tyrkisk kattefilm. Med polsk undertekst. Ordet "Humor" kjente jeg igjen... og så spiste jeg god mat.

Hæ, var det ferdig?

I helt ledige stunder fant jeg fram boka jeg hadde sneket med meg fra hotellbokhylla, den ved siden av den orientalske fontenen foran heisen: Coming Home av Rosamunde Pilcher.

Den var på hele 1000 sider, jeg skjønte fort at jeg ikke ville bli ferdig før jeg skulle dra, så den ble med meg hjem. Selv om jeg skjønte hvordan ting kom til å gå, måtte jeg bare oppleve det og grine og smile meg gjennom det. Jeg er ikke helt ferdig med boka enda, selv om siste side er lest.

Og er vel ikke helt ferdig med Wroc-LOVE heller...

Forresten: visste du at det er
den norske bibliotekdagen 
nå på fredag, 1. september?
Kanskje ditt bibliotek gjør noe spesielt da? Eller vil du feire på en spesiell måte?