Dyr - alene og sammen

Jeg har lest to illustrerte bøker med dyr i hovedrollene, dyr som i ulik grad og på forskjellig måte ligner oss mennesker.

1. Ekornets fødselsdag og andre fortellinger av Toon Tellegen

Cappelen Damm, 2012

I denne barneboka møter vi først ekornet, som skriver lapper til seg selv for å huske ("bøkenøtter", "vær glad"), og så introduseres de andre dyrene som kommer til ham i fødselsdagsselskap. Etter hvert får flere av dem sin historie: sneglen som driver med ombygging og får ny balkong, grashoppa som kjøper seg et støvfnugg fordi han trenger "det lille ekstra" til et fisefint ball, neshornet som ikke aner hva han ønsker seg til bursdagen, spermhvalen som alltid har ligget helt stille på havbunnen men så får en invitasjon til måkas fest, øyenstikkeren som sitter i et tre over bursdagsbordet sitt og venter på at noen skal komme.
Og vennene ekornet og mauren er faste gjennomgangsfigurer; i en fortelling har mauren en boks å gjemme gode minner i, og i en annen finner begge to en fristende kake med en absurd melding til:

Denne kaken er bare til dem som egentlig ikke har lyst på kake.

Og både ekornet og mauren prøver det de kan å tenke på andre ting, og ikke ha lyst på kake. Men det går ikke. 

Mauren viser fram boksen med de gode minnene.

Tegningene er enkle og fine; maur og ekorn er tegnet like store. Dette urealistiske størrelsesforholdet er ganske vanlig i illustrerte barnebøker, men klærne dyra har på seg (kvinne- og mannsklær) gir et ekstra menneskelig inntrykk. Og ikke minst, de oppfører seg som mennesker. De kan representere mennesker som føler seg litt alene, særlig etter en diger fest, eller de som tvert imot har lyst til å være for seg selv, eller de som våger seg ut av ensomheten og får oppleve fellesskap. Noen individer har lyst til å stikke seg ut og vise fram det beste, og andre vil heller gå i ett med trærne/ mengden. Men alle trenger å bli sett.

Den mest absurde fortellinga, bortsett fra den om kaka som ingen skal ha lyst på, er nok den om utkledningsselskapet. Ekornet, stakkar, er for dyktig til å kle seg ut som andre, så han blir vist bort og bedt om å komme i forkledning. Her fins det flere tolkningsmuligheter for en moden leser...

Men for de minste, som boka nok er skrevet for, venter rett og slett vakre og litt sprø fortellinger.



2. Om detta talar man endast med kaniner av Anna Höglund

Lilla Piratförlaget, 2013

Her har vi en bildebok som er beregnet for eldre barn, eller helst voksne. Jeg har lest den svenske originalutgaven, som har vunnet flere barnebokpriser, men boka er også utgitt på norsk (Magikon forlag).

Höglund forteller om et barn med høysensitivitet. Jeg-personen er framstilt som en kanin med lange ører (altså ekstra god hørsel), og menneskene rundt har bare en sjelden gang - og i ulik grad - kanintrekk. (Morfar, som kaninen/ jenta føler mest samhold og forståelse med, er den mest kaninaktige i ansiktet.)

Gjennom både teksten og bildene får en et sterkt inntrykk av ensomheten som følger med det å være annerledes, det å måtte trekke seg tilbake når sansene er overspent, ikke funke som folk flest. Bli så flink til å si "nei" til fellesskap at en glemmer hvordan det er å si "ja"...

Og som tittelen peker på, bare de som har noe av den samme sensitiviteten går det an å snakke med og få forståelse av. De andre "fattar inte allvaret, att det finns en gräns för vad man orkar med."

En trenger ikke være høysensitiv for å kjenne seg igjen i deler av kaninfortellingen. Hvem har ikke av og til følt at de "blir en annen" for å passe inn? På ett bilde ser vi et klasserom, hvor to elever ser på hverandre fra hver sin side av rommet, og ser ut til å være uvenner. Kaninen oppfatter det som skjer med en gang, men mange har også opplevd denne uvennsituasjonen innenfra.

Ei nydelig, trist bok med et lyst håp mot slutten.
Bruk gjerne tid på den!

Ønsket om å høre til fins hos alle.