Om hun som kom

Aschehoug, 2017

Sommer i Norge av Taran Bjørnstad er boka som fikk en ungdomsskoleelev til å innrømme at hun felte en tåre eller to (uprisen.no, nederste anmeldelse pr 11. april). Det er virkelig interessant for en formidler å lese ungdommenes egne vurderinger av bøkene vi prøver å formidle.


Jeg engasjerte meg virkelig i historien til Nokokure på 16, hun som flykter fra et urolig land i Afrika, alene med en ukjent mann som kjøpte seg "fri" fra hæren mot et løfte om å beskytte henne. Problemet er bare at hun da må lyve om at han er broren hennes. Det betyr at hun får en falsk historie å fortelle - og aldri kan si sannheten i Norge. Hun kan aldri møte familien igjen fordi hun ikke har gitt dem virkelige navn.
Og hun står i fare for å bli sendt ut av landet hvis hun blir avslørt.
Det er lett å leve seg inn i handlingen. Det er personlig og intenst. 
Og det er realistisk; det har vært noen slike saker i Norge. (I påsken snakket vi om ei dame som står i fare for å måtte forlate sørlandsbygda jeg kommer fra - og familien.)

Også de voksne Nokokure legger livet sitt i hendene på - som en UNE-ansatt og en seksjonsleder på asylmottaket - får synsvinkelen, og det gjør det hele mer realistisk. Og mer og mer spennende etter hvert som datoen for vedtaket nærmer seg. Får hun godkjent-stempel? Enkelte deler av boka kunne hørt med i en krimbok for voksne.

Likevel, det som aller mest traff meg Bjørnstads ungdomsbok, var scenene med Nokokure og den vanskjøtta hesten. Det ene var det uvante med den sammensetningen - ei afrikansk hestejente. En ny tanke. Så lik hun er hestejentene i Norge, og likevel så milevidt forskjellige liv.  
Det andre var symbolikken, eller det meningsfylte i akkurat det som skjer: jenta på flukt har vokst opp med dyr og vet hvordan de skal ha det for å være friske; hesten som trenger hjelp blir det som holder mennesket oppe når hun selv ikke vet om hun vil få hjelp.