Aschehoug, 2017 |
Jeg engasjerte meg virkelig i historien til Nokokure på 16, hun som flykter fra et urolig land i Afrika, alene med en ukjent mann som kjøpte seg "fri" fra hæren mot et løfte om å beskytte henne. Problemet er bare at hun da må lyve om at han er broren hennes. Det betyr at hun får en falsk historie å fortelle - og aldri kan si sannheten i Norge. Hun kan aldri møte familien igjen fordi hun ikke har gitt dem virkelige navn.
Og hun står i fare for å bli sendt ut av landet hvis hun blir avslørt.
Det er lett å leve seg inn i handlingen. Det er personlig og intenst.
Og det er realistisk; det har vært noen slike saker i Norge. (I påsken snakket vi om ei dame som står i fare for å måtte forlate sørlandsbygda jeg kommer fra - og familien.)
Også de voksne Nokokure legger livet sitt i hendene på - som en UNE-ansatt og en seksjonsleder på asylmottaket - får synsvinkelen, og det gjør det hele mer realistisk. Og mer og mer spennende etter hvert som datoen for vedtaket nærmer seg. Får hun godkjent-stempel? Enkelte deler av boka kunne hørt med i en krimbok for voksne.
Likevel, det som aller mest traff meg Bjørnstads ungdomsbok, var scenene med Nokokure og den vanskjøtta hesten. Det ene var det uvante med den sammensetningen - ei afrikansk hestejente. En ny tanke. Så lik hun er hestejentene i Norge, og likevel så milevidt forskjellige liv.
Det andre var symbolikken, eller det meningsfylte i akkurat det som skjer: jenta på flukt har vokst opp med dyr og vet hvordan de skal ha det for å være friske; hesten som trenger hjelp blir det som holder mennesket oppe når hun selv ikke vet om hun vil få hjelp.
3 kommentarer:
Fint å se noen sette søkelys på bok og tematikk. Selv leste jeg den tidligere i år, og selv om jeg syns viktigheten av formidlingen overgår alt, oppfattet jeg resultatet som litt for stillestående og uengasjerende. - Samtidig som det er et stort poeng: Denne ventetiden, det å ikke leve, bare eksistere.
Husker du hvilke deler av boka som engasjerte minst?
Det ble for mye fokus på hesten etter mitt skjønn. Jeg forstår hvorfor hesten og forholdet mellom jenta og den tause lytteren er sentral i fortellingen, men det tenderte litt for mye til å bli en "hestebok" for min del.
Legg inn en kommentar