To smakebiter på søndag: Hver dag og Da terroren rammet Norge

Smakebit på søndag er oppfinnelsen til Flukten fra virkeligheten, besøk bloggen for å få flere - og bli med på en giveaway!
I dag tar jeg med to smakebiter.

Jeg ble riktignok ferdig med Da terroren rammet Norge av Kjetil Stormark for et par dager siden, men av åpenbare grunner syns jeg den passer i dag. Boka er tykk og tung og bør egentlig leses i små biter, men samtidig er den bygd opp som en ekte thriller der en stadig nærmer seg et høydepunkt. Stormark forteller parallelle fortellinger - nesten i en skjønnlitterær tone - fra ulike menneskers ståsted før, under og etter eksplosjonen og skuddene. De som ble rammet direkte, de som snakket med dem, de som hjalp dem og de som ikke kunne gjøre noe annet enn å vente på nyheter om sine nærmeste - i tillegg til de som styrer landet. Her er sitatet, en sterk scene:


På Sundvolden Hotel er Dana Barzingi i ferd med å gi opp.
"Hun er død. Det er bare å gi seg. Det er ingenting jeg får gjort," tenker Dana.
Han ser at det er flere som kommer bort for å snakke med ham. Men Dana får ikke med seg hva de faktisk sier.
Men der - der kommer det en buss til.
Idet bussen passerer, ser Dana et kjent ansikt. Det er Hajin. Det er faktisk Hajin!
Han kjenner tårene strømme på. Dana greier ikke holde masken lenger (...)
"Jeg skal aldri slippe deg mer. Aldri slippe deg mer. Jeg skal aldri...ja...gå fra dere mer," hulker Dana og holder søsteren tett inntil seg.

På norsk: Gyldendal, 2012

Boka jeg holder på med i dag heter Hver dag og er skrevet av David Levithan. Den handler om "A", en sjel som bytter kropp hver eneste dag. Sekstenårige jenter og gutter fra ulike bakgrunner og med helt ulike måter å leve på får en annerledes dag der A delvis styrer dem, og der de neste dag har problemer med å huske hva som har skjedd. A prøver å ikke gjøre for mye som forandrer livene deres. Men så møter han/hun Rhiannon, som gjør det mye vanskeligere å holde avstand til kroppene han/hun bebor. Her er sitatet fra side 72 (forhåndseksemplar. Takk, Gyldendal!), der A gjennom øynene til ei jente ser på Rhiannon:

Hun sitter rett ved siden av meg. Jeg vil stryke over armen hennes med fingeren. Jeg vil kysse nakken hennes. Jeg vil hviske sannheten i øret hennes.
Men isteden ser jeg på når hun bøyer verb.

Dette er ett av de mest fascinerende plottene jeg har vært borti i bøkene jeg har lest. Hver dag blir nesten som en slags kollektivroman, der en møter mange ulike liv, og alle har en ting til felles: en sjel som styrer dem etter tur.
Det får meg igjen til å tenke: hva er det egentlig som gjør at jeg er jeg? Kunne jeg blitt en annen under andre forutsetninger? På et annet sted, i en annen familie, med andre venner? Hvordan er min sjel?
Og har jeg en tvillingsjel?
Det er et spørsmål for neste innlegg.  (Hvis det passer inn.)
Det samme er spørsmålet: fins det egentlig kvinnelighet og mannlighet?