Mann eller kvinne? Del 1

Jeg er født som jente. Oppvokst og oppdratt som jente. Jeg har i dag gjennomsnittlig høyde og passe vekt for ei voksen kvinne, tilhørende lys stemme og en kvinnelig kropp.

Jeg som femåring. Gutt eller jente?

Jeg er også så heldig at jeg føler meg som jente/kvinne. Det jeg ser utenpå passer med det jeg føler inni. Jeg kan riktignok aldri huske at jeg var "rosajente" som barn; interessene jeg hadde (lesing, skriving, tegning) var verken jentete eller guttete, mer nøytrale. Kjønnsløse? Jeg var sjelden opptatt av å pynte meg. Men jente var og ble jeg, det var som jente jeg følte meg vel. Hva nå enn det måtte bety. For hva er det å være kvinnelig?

Jeg har kledt meg i mannsklær to ganger. Da tenker jeg ikke på jeans og genser, som er mer kjønnsnøytralt, men i farfars dress, skjorte og slips (en gang med påmalt bart). Begge gangene var det for gøy - en gang i et bursdagsselskap der vi skulle skifte kjønn i klesveien, og en gang i russetida. Og det var spennende å prøve det. Ikke bare kle seg om, men legge seg til en litt annen måte å gå på, snakke på, holde hodet på.

Kvinnelige leser: sett deg godt tilbake i sofaen med skrevende bein og armene på sofaryggen. Prøv det i noen sekunder.

Men jeg har aldri følt behov for å kle meg som en mann konstant, eller oppføre meg som en mann. Det er som kvinne jeg føler meg trygg; glem dette med "det svake kjønn"!
Om noe har jeg blitt mer feminin med årene og mer fornøyd med å være kvinne.

Men ikke alle er født sånn som de føler seg inni. Ikke alle har det så enkelt. Jeg har nettopp lest Mann er da kvinne: dagbok fra Jentene på Toten av Marion Arntzen og Kari Kahrs. Her er det dagboksnotater fra flere av "jentene på Toten" (fra TV-program på NRK), som alle er transpersoner født som menn, og noen av menneskene i livet deres.

Piratforlaget, 2011

Så kan en ikke si det så enkelt at alle mannlige transpersoner er kvinner i mannskropp. Noen føler seg som menn og lever som menn, men har en kvinnelig (ekstra) identitet som de utforsker og som betyr mye for dem. Andre vet at de er født annerledes enn de føler seg, og de lengter etter å se ut slik som den kvinnen de har inni seg. Disse er transseksuelle (transkjønnede) og velger da gjerne operasjoner og hormonbehandlinger. Noen forelsker seg i kvinner, andre i menn - eller begge kjønn.
Det var veldig interessant å lese dagboksnotatene - noen var såre, noen dypt depressive og suicidale, andre humoristiske eller fint filosofiske. Stort sett ei blanding. Uansett hvordan en tenker om kvinner, menn og transpersoner (jeg vil for min del alltid syns det er rart å se maskuline personer i kvinneklær), møter en her generelt gyldige tanker om identitet, selvfølelse og selve livet. Jeg likte spesielt det Tone (født som Tor Erik) skriver (her fra s. 209):

Egentlig føler jeg meg som et romvesen hele tiden. Av og til skulle jeg ønske at folk kunne lese følelsene i meg og skjønne at dette er den jeg er - det er ikke noe jeg ønsker å bli, jeg er Tone.

Den mest kjente norske transen er vel Esben Esther Pirelli Benestad, som sønnen Even lagde dokumentarfilm om (Alt om min far, 2002):



Neste ut: Er menn fra Mars og kvinner fra Venus?

Oppdatering: det er viktig å holde tunga rett i munnen når en skal omtale ting en ikke har greie på! Jeg fikk hjelp av LLHs ordliste, og har nå fjernet uttrykket "transe" fra innlegget fordi det ikke (som jeg trodde) betyr transperson, men er et slengord for transvestitt.