Magiske Gaiman

Bilde: Serieforlaget

Merkelig at han heter Gaiman egentlig (lystig mann). Jeg har et inntrykk av at han er ganske dyster og mørk!
Det er Neil Gaiman jeg tenker på. Jeg skrev om en av bøkene hans her. 

Nå har jeg lest to bøker til. Den første er en tegneserie, Aldristeds, som bygger på Gaimans bok Neverwhere og er skrevet/tegnet av Mike Carey og Glenn Fabry.

Dette er ei sånn bok som jeg får en grøssete følelse av. Ikke nødvendigvis fordi det er monstre og brutale mord/torturscener der, men fordi jeg ikke får verdenen til å henge sammen. Og det er meningen. Den handler om en hemmelig verden, et alternativt London (London Neden) som du kommer inn i med litt hjelp. Og da kommer du for eksempel inn i denne verdenen langt oppe i lufta, for eksempel på en skyskrapervegg. Det er flere nivåer og verdener i London Neden, og den inneholder steder som tilsvarer det virkelige London.

Hovedpersonen Richard Mayhew redder ei hardt skadd, merkelig kledd, jente (Door) på fortauet i vår verden og tar seg av henne. Han er (dum)snill og gir en beskjed fra henne til Markien av Caracas, som fører Richard med seg i London Neden. Markien er svart i ansiktet (du ser bare øyne og røde lepper) og en mystisk skikkelse som jeg har bestemt meg for å se på som en hjelper.
Richard kommer seg ut av eventyrverdenen, men ting har forandret seg: han eksisterer ikke lenger i den virkelige verden. Kjæresten har glemt ham, jobben hans har andre tatt, leiligheten blir solgt. Kanskje ikke så rart at han går tilbake til Doors verden. Der blir han med på et oppdrag han nesten ikke kommer levende tilbake fra.

Det var på mange måter ei skremmende bok. Men god? Ja. For en fantasi!



Gollancz forlag (2007)

 Og så noe ganske annerledes: Good Omens, som Gaiman har skrevet sammen med Terry Pratchett (se her og her), en av mine favorittforfattere i fantasysjangeren. Dette har blitt en slags moderne, sykt morsom, apokalyptisk (endetids-) spenningsroman med noen overnaturlige - nærmere bestemt guddommelige/satanistiske - innslag. Hvis jeg tipper rett, så er det Pratchett som har bidratt med humoren. Den er over alt. Ting blir snudd opp ned, parodiert og overdrevet. Jeg elsker det! Og nevner i fleng: en radio som ikke vil spille annet enn Queen-låter, en bibelutgave der oversetteren har skrevet inn et nidvers om sin egen strenge sjef, en "proff" heksejeger som tror at alle hekser har flere enn to brystvorter, Hells Angels-medlemmer som skaffer seg navn som Grievous Bodily Harm og Really Cool People.

I korte trekk handler boka om en fallen (eller sakte dalende) engel og en fremdeles himmelsk engel som har feilet i oppdraget sitt: å passe på Antikrist, som ble født hos den sataniske nonneordenen the Chattering Order of St Beryl (chattering betyr plaprende, og plapring er deres hovedgeskjeft). Det har blitt en forbytting av tre babyer, så Antikrist (med menneskenavnet Adam) vokser opp helt uten planlagte påvirkninger fra den "onde" og den "gode" siden. Når feilen er oppdaget, må de to englene finne ham straks for å få ham til å velge side og styre jordens siste dager. I mellomtiden har de fire rytterne fra Johannes Åpenbaring - Krig, Hungersnød, Forurensning og Død - gjort sitt for å forberede undergangen med henholdsvis framtrylling av strid på fredelige plasser, lansering av kunstig mat uten næringsstoffer og dumping av olje i sjøen.

Å, det er så mange ting jeg kunne sagt om boka. Ord blir fattige. Jeg skulle ønske Good Omens var oversatt til norsk; alle burde få sjansen til å lese den. Men vis meg den oversetteren som vil ta på seg den oppgaven!