Fred, min viktigste rikdom

Fredag 22. oktober 1993. Det er bare åtte dager til jeg fyller 16. Jeg går første år på videregående. Jeg liker å gå på skolen, å lære. På fredager har jeg et "valgfag" (obligatorisk) som heter Fred og sikkerhet. Vi skal reise til Brüssel og besøke NATO i løpet av skoleåret. Det høres litt skummelt ut, men spennende på en positiv måte også. Har aldri reist så langt før.
Det er så godt her hjemme. Jeg har familie, mat og en følelse av å høre til.

Fredag 22. oktober 1993. John Bosco Ngendakurio på 13 står foran huset sitt i landsbyen sin i Burundi. Han ser moren, faren og storebroren bli hogd i stykker med macheter av en hutumobb. Han klarer å rømme sammen med lillebroren sin Bernard. Det blir begynnelsen på en kamp for tilværelsen, en kamp jeg aldri vil kunne forestille meg.

Johns historie har jeg nå lest i boka Kryssild: Mitt liv som flyktning i Burundi, Tanzania, Norge. Den er lett å lese, men er forferdelig vanskelig på samme tid.

Fred, min viktigste rikdom!
Jeg elsker deg,
og alle skulle elske deg.
Du beskytter livet mitt.
Der du er,
bor mennesker i harmoni.
      (Dikt av gammel kvinne på flukt i Burundi)