HVA SKJER?

Jeg prøvde her om dagen å begynne på Tidshjulet (Robert Jordan) for andre gang. Sist (for et par år siden?) ble jeg vel ferdig med bok 6, men tok en pause fordi det var så mye annet å lese.
Denne gangen reagerte jeg sånn på den overdrevent poetiske og samtidig pompøse begynnelsen at jeg ikke fikk lyst til å lese videre.

Palasset skalv fremdeles av og til, mens jorden rumlet av minnene og stønnet som om den ville forsverge det som hadde skjedd. Solstråler som trengte gjennom revner i veggene, fikk støvfnugg til å glitre der de ennå hang i luften.

(Flukten fra Emondsmark, s. 11)

Det er jo egentlig nydelig skrevet. Hvorfor reagerer jeg negativt?

Og jeg prøvde i helga å lese serien Mørket kommer!, som inspirerte meg - sammen med Narnia-bøkene - til å skrive mitt eget fantasy-eventyr for 20 år siden (upublisert!). Denne gangen måtte jeg virkelig jobbe for å komme meg igjennom - ikke fordi bøkene var vanskelige å forstå, det er de ikke, men fordi det her var noe av det pompøse igjen, i magien som skjer, i stor kontrast til den jordnære, enkle fortellinga som tydelig er skrevet for barn.

"Se på meg, Will," sa han. Skjæret fra ringen med vokslysene på bordet glitret i det strie, hvite håret og la de dype, underlig skyggelagte øynene hans i enda dypere skygge. De ble til mørke grotter i det magre ansiktet. "Jeg heter Merriman Lyon," sa han. "Jeg hilser deg velkommen, Will Stanton. Vi har ventet lenge på deg."

(Mørket kommer, s.47)

I det siste tilfellet er det nok voksenspøkelset som kaster sine skygger over leseropplevelsen. En spennende historie som fengslet meg som barn er nå tørr og rar. Og sånn vil det nok være i mange tilfeller, dessverre!

Men Tidshjulet, da?
Jeg liker Ringenes herre veldig godt, og er ikke den storslagen, magisk og pompøs?
Den er vel kanskje enkel og jordnær i sin storslagenhet.
For å si det poetisk.

Jeg skal ikke la dette stoppe gleden min over å lese fantasy!