Skrekk (med aldersgrense)

"Madeline snudde seg endelig mot henne. Huden hennes var beksvart og læraktig. Øynene var store gule rundinger. Gapet hennes var gapet til en løve, og det dryppet spytt fra hoggtennene hennes. En lav guttural knurring steg opp fra strupen hennes.
Sandy skrek."

""Din tid er omme," hveste hun.
Så skjedde noe utrolig nifst. Øynene hennes begynte å gløde som kullbiter. Fingrene hennes vokste og ble til klør. Jakka hennes forvandlet seg til store, læraktige vinger. Hun var ikke et menneske lenger. Hun var en skrukkete heks med flaggermusvinger og klør og en munn full av gule hoggtenner, og hun hadde helt opplagt tenkt å rive meg i filler."

Disse utdragene er ikke hentet fra Darren Shans grøsserserier, men fra henholdsvis Mørkets rike av Frank E. Peretti og Lyntyven av Rick Riordan. 

Perettis bok tar utgangspunkt i den kristne troen på engler og djevler (iallfall én Djevel) og utdyper den til det grøsseligste. Det er ingen barnebok. Og det som står der kan være virkelig, mener Peretti. Mennesker blir forført og besatt og fortvilet gjennom personlige, onde makter som bare gode krefter og bønn kan drive ut.

Riordans barnebok (ny nå) starter med en advarsel:
Jeg har aldri ønsket å være halvblods. Hvis du leser dette fordi du tror du kanskje er det selv, så lytt til mitt råd: Lukk boka med det samme (...) Hvis du er helt normal og leser dette fordi du tror det er fri, fantasi: flott. Les videre. Jeg misunner deg for at du klarer å tro at ingenting av dette har skjedd.
Fortelleren (hovedpersonen Percy Jackson) hevder at det overnaturlige fins, at greske guder har fått menneskebarn som går rundt i vår verden som mistilpassede vesener med spesielle evner. Disse menneskebarna tiltrekker seg ekle monstre og urvesener, som den beskrevet overfor.
Men vil forfatteren si med hånden på hjertet at han tror på Zevs og Athene? Neppe. Han bare får oss til å tro det ... eller?

Jeg har kommet halvveis i Lyntyven og klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker den. Tror kanskje den passer litt for godt på film. For mye av alt, og det fantastiske blir for ekstremt og unaturlig i den "naturlige" settingen. Av en eller annen grunn tror jeg mer på Perettis parallelle, åndelige univers der grusomhetene "bare" syder under overflaten (iallfall i begynnelsen).
Men jeg likte jo Bartimeustrilogien av Stroud, og der var det nok av demoner å ta av. Hm, kunne mennesker se dem?
Tror kanskje det har mest med skrivekunst å gjøre. Forfatterens evne til å skape en virkelighet som vi tror på.

... Hva var egentlig poenget mitt?