Phantastes

I awoke one morning with the usual perplexity of mind which accompanies the return of consciousness. As I lay and looked through the eastern window of my room, a faint streak of peach colour, dividing a cloud that just rose above the low swell of the horizon, announced the approach of the sun.
As my thoughts, which a deep and apparently dreamless sleep had dissolved, began again to assume crystalline forms, the strange events of the foregoing night presented themselves anew to my wondering consciousness.


Slik starter den nydelige romanen Phantastes: a Faery Romance for Men and Women (1858) av George MacDonald, boka som regnes som starten på selveste fantasysjangeren. Fantasyfortellinger handler om ting som rett og slett ikke kan skje i virkeligheten, gjerne i en parallell verden der våre naturlover ikke gjelder. Noe lignende har vært skrevet før; Gullivers reiser kan kanskje ligne på fantasy, men med Phantastes introduserte MacDonald den typiske overgangen fra vår verden til den magiske. Og den magiske verdenen var ikke ment som en allegori, den hadde en verdi i seg selv (men sier selvfølgelig noe om livet, døden og kjærligheten).

Hovedpersonen, Anodos, får et helt spesielt besøk på sin tjueførste bursdag. En bitteliten kvinneskikkelse dukker opp i et skatoll og viser seg snart i stor størrelse som en "høy, grasiøs kvinne, med lyst ansikt og store blå øyne. Hennes mørke hår fløt bak henne, bølgete men uten krøller, ned til hennes midje, og så stod hennes skikkelse klart fram i sin hvite drakt." Hun sier at han skal få reise til eventyrlandet neste morgen.
Og neste morgen, når Anodos våkner i sengen sin som han pleier, oppdager han at rommet er overfylt av vann og står midt i en skog.

Anodos begynner reisen sin litt uten mål og mening. Han møter frekke blomsterfeer, gode hjelpere og et forferdelig uhyre, hovedskurken Eiken (blanding av tre og troll), som han blir reddet fra av et kvinnelig bøketre. Men så kommer han inn i en hule der han ser den Hvite Damen, nediset i et marmorgulv. Han klarer å synge henne fri fra marmoren, men hun forsvinner. Siden blir oppholdet hans i eventyrland en intens og til tider hodeløs leting etter henne. Men han (spoiler spoiler spoiler!) forstår til slutt at du må sette fri den du elsker.

Dette er, som sagt, ei nydelig bok. Magisk. Klassisk. Og faktisk er språket lett å forstå for den som kan engelsk. (En av MacDonalds etterfølgere, William Morris, brukte et eldre, mer arkaisk språk helt bevisst.) Poetisk.

Jeg merker også hvordan denne boka har påvirket andre fantasybøker! Et eksempel er huset med de fire dørene (Tårenes dør, Sukkenes dør, Skrekkens dør og Evighetens dør), der jeg kom til å tenke på beskrivelsen av et rom i Magidepartementet (Harry Potter og Føniksordenen; en av mine store skuffelser at rommet ikke ble med i filmen) med helt like dører som skjuler ukjente farer. Ellers har du for eksempel portalene i Tidshjuletserien (Jordan) og Den mørke materien (Pullman).

Er glad for å ha fått lese denne! Burde være pensum for alle fantasyelskere!

Mange tenker forresten at fantasybøker er eventyr, altså først og fremst for barn. Men McDonald sa:

I write, not for children, but for the child-like, whether they be of five, or fifty, or seventy-five.