Adventsutfordring, del 9

Jeg bare venter på at Buffy skal snu seg rundt.
Hun klarer sånt.

Gårsdagens utfordring var rett og slett "Buffy".

Sommeren 2010 var begynnelsen på min Buffy-dilla, og det ble kjøp av hele serien (pluss Angel) med tilhørende dvd-titting i "Buffy-gjengen", kjøp av faktabøker og romaner og tegneserier...det meste handlet rett og slett om Buffy.
Nå er den verste tenåringsekstasen over, og filmene og bøkene står der og samler littegrann støv. Men er magien over? Burde jeg egentlig bare glemme den spretne vampyrdreperen med følge? Det var det jeg ville prøve å finne ut.

Jeg så episoden Something blue fra sesong 4, hvor Buffys venn Willow prøver å fjerne sin egen kjærlighetssorg med hjelp av hekseri - og det går helt galt...
Etterpå leste jeg fortellinga One Thing or Your Mother fra ei roman-samlebok; her må Buffy redde Sunnydale fra en demon som fratar innbyggerne drømmesøvnen.

Hva kan jeg si?
Det ble litt nostalgisk. Kjekt å gli litt inn i Buffyverset igjen og vite at jeg husker hva som skjedde. Der kom den personen inn, ja, og der er det frampek til det... Jeg har fått litt avstand til det hele og kan se på oppbygningen av spenning, effekter (i tv-serien), hvordan karakterene blir framstilt, om det fins et tema jeg kan lære noe av. Ja da, jeg vet det høres kjedelig ut, men det ble en interessant kveld!  Og Buffy-tingene blir foreløpig stående der de er.

Ellers har jeg nå begynt på tegneseriebøkene om Buddha - "prinsen som våknet" av Osamu Tezuka, og har lest 2 av 4. Spennende fortellinger og en mytologi som jeg egentlig husker lite fra fra skolen. Litt usikker på hvor mye som er mytologi og hva som er forfatterens diktning. Men nå aner jeg hvor Terry Pratchetts skilpadde Great A'Tuin kommer fra (riktig nok ikke buddhismen, men hinduismen)!
     

Lesing i september (del 3). Barnebøker

Gyldendal, 2020

Et tips: jeg har lagt inn lenke til forlagssiden på bildene. Ofte vil det ligge en mulighet til å bla i starten av boka der. 

Bjørn Ingvaldsen er en forfatter som kan skrive både morsomt (som i Jeg er berømt! m.fl.) og nitrist (som i Nattskift i Nekropolis). Nudistene må en vel kunne si er på den lyse sida. Ofte har det vært hovedpersonen som har hatt noe helt spesielt og litt naivt med seg; i denne boka er den mest interessante personen en biperson. Nemlig Tjodolf, den nye gutten i klassen som ser ut til å fullstendig mangle sosiale antenner. Eller er han bare velsignet med en eksepsjonell selvtillit? Noe av det første som skjer er iallfall at han introduserer seg for de mest populære jentene i klassen (jeg-fortelleren inkludert) og sier uten å rødme at han vil bli kjæreste med en av dem. 

Og når Rose og venninna Sina (i tospann kalt Rosin) blir nødt til å jobbe sammen med Tjodleik på en gruppeoppgave, skjønner de at det ikke bare er Tjodleik som er noe for seg selv. Det gjelder i høyeste grad også familien, som er nudister og bor i et gartneri.    

Ei artig bok; jeg kan ikke huske at jeg har lest noe som ligner! 

Cappelen Damm, 2020

---

Og så leste jeg bok nummer to om ei fattig jente i Oslo med et skikkelig ståpå-humør. Buffy By er inspirert av Ingeborg Arvola er ny i år. 
I førsteboka, Buffy By er talentfull, hadde Buffy to prosjekter: å lære slalåm og å bli bedre kjent med faren sin. Denne gangen er det også to ting: skrive en spennende selvbiografi som hun skal tjene MASSE penger på, og å få seg kjæreste. For det skal man visstnok ha. 

Og her har Arvola gjort noe originalt. Hun har gitt Buffy ikke en drømmeprins, men en ganske ufordragelig liten kjæreste med sadistfakter og maur i rompa. Mange voksne vil nok krible etter å sette en diagnose på Viktor.
Grunnen til at Buffy velger ham, er at han er eldre enn henne (i år, iallfall) og dermed, per definisjon, veldig bra. 

Ja, og så får Buffy og familien endelig reise på ferie til ei ekte sommerhytte. Mamma Lillie er ekstremt lite glad i å sette seg i gjeld hos andre, uansett hvor mye det kommer familien til gode. Så hun må lures til å passe på hytta til familievennen Bolla - og går inn for oppgaven med plagsomt mye alvor.
Likevel blir det en minneverdig sommer.   

---

Samlaget gir i år ut starten på en ny spenningsserie for barn, Klodeklubben. Som navnet antyder, er miljøvern og miljøkriminalitet bi-tema i disse bøkene fra en liten kystbygd. Den kan sammenlignes med Jørn Lier Horsts serie Detektivbyrå nr. 2, men også andre lettleste og illustrerte krimserier som har kommet de siste årene. 
Hver av bøkene runder av med miljøfakta fra Ole Mathismoen. 

Vennene Sivert, Vanja og Mo (som er ny i bygda) må finne ut hvorfor svanene i fjorden blir svarte av oljesøl (i førsteboka Dei svarte svanene) og hvorfor sauer plutselig blir syke (i andreboka Hytta som forsvann). De tar store sjanser for å finne bevis for mistankene sine og kommer i nærkontakt med både den ene og den andre skurken. Og jenta i gjengen, Vanja, er den tøffeste (men også mest uforsiktige) detektiven. 

Bøkene er fargerikt illustrert av Jens Kristensen, som har en lett gjenkjennelig animasjonsstil. Med mer naturalistiske tegninger og en mørkere fargepalett kunne nok bøkene appellert enda lenger opp i alder. Men for all del, dette er fine bøker som en barnebibliotekar gjerne kan anbefale! 

Og nå med årets TV-aksjon rett rundt hjørnet (WWF, mot plast i havet) er de ekstra aktuelle. 

--- 

Hvis du har hatt noen særlig kontakt med lesende barn de siste ti åra, har du mest sannsynlig hørt om En pingles dagbok (Diary of a Wimpy Kid), den internasjonale suksessen til amerikanske Jeff Kinney. Gjennom det som nå er 14 (snart 15) bøker har leserne blitt kjent med Greg, en ganske så oppfinnsom, pengeglad og ofte uheldig fyr. Men så har Greg en bestevenn, dumsnille Rowley, som litt for ofte blir utnyttet av "helten". I en ny spinoffserie får Rowley selv fortelle sin versjon av vennskapet deres. Men det skal mye til før Rowley tenker og skriver stygt om Greg, så mye av urettferdigheten må leses mellom linjene, og det blir både morsomt og litt sårt. 

Gyldendal, 2020

I Rowley Jeffersons superkule eventyr prøver Rowley å skrive en bok, kanskje en fantasyfortelling? Men han strever litt med å følge med på Gregs anbefalinger om mest mulig action, vold og skurkeri (og tøft spinoff-utstyr til butikkene). Rowley er solid oppdratt og vil helst ha en god moral i fortellingen, noe som er veldig lite salgbart, sier Greg! 

---

Gyldendal, 2020

Girlskate av Steffen R. M. Sørum og Eldrid Johansen leste jeg som ebok. Under lesingen trodde jeg at Sørum hadde skrevet den alene. Lurer på om det ga meg et annet inntrykk av boka? Vanskelig å si.  

Paret har skrevet sammen før, nemlig skrivetips-boka Skriv genialt! (2016). 

I Girlskate møter vi Molly, som er midt oppi et dilemma. Hun har begynt å trene fotball, men ikke fordi hun har lyst; hun vil holde på bestevenninnen sin, som har blitt bitt av fotballbasillen. En ekstra stressfaktor er Mollys egen  fotballfamilie, som mer enn gjerne støtter opp under det de oppfatter som en lystbetont hobby. 

Molly er redd for å spille. Hun vet at hun ødelegger for de andre på laget. Og det hun egentlig liker best, er ikke ballspill, men tegning. Det er hun flink til!

Så endrer alt seg; hun blir interessert i skating og prøver det. Liker det. Klarer det! De andre skatejentene er flinke til å oppmuntre. Molly skofter fotballtreninger for å lure seg på skating. Det kan ikke gå bra i lengden. 

Jeg stusset litt på at en familie som ellers virker så fokusert, tar sjansen på å spandere tusenvis av kroner på flere korttids-hobbyer før de setter grenser for en vinglete datter. Men det får lesere med barn heller svare på! Og alt i alt: fin historie. 

---

Cappelen Damm,
2020

Benny går igjen er andreboka til Tom-Erik Fure; fortsettelsen av Benny går berserk, som ble gitt ut som "julebok" i fjor. Andre bok går ganske rett inn i handlingen, så det kan være på sin plass å nevne to viktige fakta fra starten: 

1. Benny blir forelska i gutter, og særlig har han lagt sin elsk på kjekke Ken, sønnen i en vennefamilie som kom på besøk til jul. I andreboka overnatter han hos Benny, som har sitt svare strev med å forholde seg sånn noenlunde kul. Ken kan jo ikke være interessert i ham?  

2. Benny har en god venninne, naboen og eks-skuespilleren Magda Rose. Hun er ganske så åndsfrisk, men såpass oppi årene at svigerdatteren hennes har sendt henne på gamlehjem - for å få overtatt huset hennes. Dette er selvfølgelig trist for både Magda Rose og Benny.

Nå finner Benny, Ken og ei felles venninne ut at de skal hjemsøke Magda Roses hus for å få de nye eierne til å flytte.      

Her er det masse fantasifulle krumspring og hjertevarme. Forfatteren kunne virkelig kuttet ned på beskrivelsen av Bennys rødmeatferd og Kens kjekke framtoning; vi skjønner uansett at mye står på spill. Ellers likte jeg boka godt og tror den vil slå an hos mange, uansett hvilke(t) kjønn en forelsker seg i. 

Tegneserier

Fontini, 2020

Kampen mot mørket av Tim Probert er starten på en ny tegneserie, Lightfall. Den minner om den populære Amuletten-serien, men er ikke fullt så skummel - enda - og passer også for litt yngre. Lightfall er mer ren fantasy (Amuletten og et par andre sammenlignbare serier, som Zita-bøkene til Hatke, har elementer av sci-fi). Også her har vi en jentehelt som skal redde en verden. Her med hjelp fra en ikke-menneskelig skapning; en kampdyktig og vennlig galdurianer. 

Dette er en fin historie med en fascinerende fantasyverden og flotte tegninger. Men nettopp derfor skulle jeg ønske at formatet var større enn A5, så detaljene i tegningene kunne kommet bedre fram. Boka blir litt vanskelig å lese. Jeg vet ikke hvilket format originalen er i.

---

  

Døden av Endre Lund Eriksen og Sigbjørn Lilleeng er en perle! Her har vi en "dødsredd" gutt skrevet inn i en faktabok om temaet som er litt skummelt, men som alle må tenke over på ett eller annet tidspunkt. Hvorfor dør vi? Hva skjer med kroppen da? Og er det noe igjen av oss etterpå? 

Tegneserien går stort sett i hvitt og svart, med rødt som en effekt innimellom. Og hele veien er det en dialog mellom Mikkel og mannen med ljåen/ døden. Døden vil forklare og beskrive, Mikkel vil helst være i fred. Særlig når Døden vil snakke om mamma, som er kreftsyk og som Mikkel virkelig ikke vil miste.  

---

Hva skjedde egentlig med deg? av Jenny Jordahl har også et tydelig tema: spiseforstyrrelser. 

Janne er lubben allerede som barn, og får høre det av både barn og voksne. Hvorfor er hun større enn de andre i familien? Hun elsker mat, og gjerne søt mat; det blir en trøst når selvtilliten er på bunn. Foreldrene ser at hun spiser vel mye, men vet ikke hva de skal gjøre. Mamma kommer med et forslag: Janne skal få penger for hver kilo hun går ned i vekt. Janne blir med på det. Men når hun først har begynt med å sløyfe måltider, kaste opp maten og overtrene, er det ikke lett å slutte...
Og hun blir heller ikke automatisk populær på skolen selv om hun går ned i vekt. 

Janne har en ufyselig lærer som lar henne sitte mellom to urolige gutter for å straffe dem. I det hele tatt er det mange rundt jenta som svikter. Det blir ganske så alvorlig før noen tar tak og hjelper. 

Høstlesing: grafiske romaner og sådant mere

Cappelen Damm, 2008

1. Muren av Markus Midre (siste "e" skal ha aksent) og Flu Hartberg. Dette er vel heller en gjennomillustrert roman enn en tegneserieroman/ grafisk roman - omtrent som ei bildebok for voksne. Svarthvitt-illustrasjonene til Flu Hartberg gir boka særpreg og er fulle av detaljer. Kanskje vi også har med ei såkalt myldrebok å gjøre? 

Det var først og fremst plottet - lest fra baksideteksten - som fikk meg til å låne boka. Dag bor på byplaneten Misantropolis (altså en menneske-uvennlig planet), der en skyhøy mur har blitt satt opp og deler hele kloden i to. Muren har først og fremst vært en garantist for arbeidsplasser, og den er i tillegg et litt uklart symbol for planetens storhet. Men når den vokser, skaper det etter hvert ulevelige forhold i Dags by ved grensen - og han merker det på tomatplantene sine, som dør. I tillegg virker det merkelig at innbyggerne ikke skal få vite noe om de som bor på den andre siden.

Et miljøbudskap, kanskje også et politisk budskap, leser jeg ut av dette. Men hva skal slutten bety? Den (SPOILER) bryter med hele fortellinga fram til da og spenninga som er oppbygd. Hvis andre har lest boka vil jeg gjerne få kommentarer på den!

IDW, 2012

2. Spike: the complete series av Brian Lynch & co: så var det ren og skjær underholdning igjen!
Det er ett år siden jeg (nesten som en tenåring) slukte alt jeg kom over av Buffy-episoder, tegneserier og bøker, men det er fint å kunne følge med på det som skjer nå som TV-serien er slutt og tegneseriene har tatt over. Spike: the complete series er et samlealbum med 8 tegneserier om den platinablonde vampyren. (For de som følger med: handlinga skal visstnok foregå før Buffy sesong 8 og etter Angel: After the fall, men det har kommet album om Spike også utenom disse, og jeg er en smule forvirra.) Uansett - Spike er nå sin egen sjef i Los Angeles og må kjempe mot de (andre) mørke kreftene som en ekte helt.

Og her om dagen fikk jeg en flott gave fra en av mine Buffy-venner: de to første bladene i Buffy sesong 9 fra USA. Takk, Rebecca!

Minuskel, 2012

3. Aya av Marguerite Abouet og Clement Oubrerie. Ikke lenger science fiction eller fantasy/grøss, men realisme og historie: Elfenbenskysten i 1978, fortalt gjennom livene til tre tenåringsjenter og menneskene de er i kontakt med. Bintou og Adjoua vil helst at livet skal være en fest og sniker seg ut til hemmelige nattmøter, mens Aya har høyere ambisjoner; hun vil bli lege. Hun vil ikke ende i K-serien: kam, klær og klappjakt på menn. Men faren har et annet syn på saken...
Det er veldig interessant å lese om et samfunn som stod i spenn mellom det moderne ("vestlige") og det tradisjonelle afrikanske, mannsstyrte. Fortellinga er både humoristisk og tragisk.

Litt fakta (hentet fra Wikipedia): I 1978 satt fremdeles president Houphouët-Boigny ved makten i Elfenbenskysten, og selv om det var en ettparti-regjering og ingen fri presse, var det fred mellom de religiøse grupperingene i landet. Det endret seg med neste president, og i 2002/2003 kom borgerkrigen som mange sikkert har hørt om. For ikke mange år siden reiste lillesøster dit på en ukes tur, og jeg var ubehagelig engstelig helt til hun kom hjem.

Baksjå og framsjå: desember

Årets siste lesemåned skal oppsummeres! Her kan du lese oppsummeringa for november.

I desember leste jeg litt mer enn i november. 4 av de 10 bøkene ble lest i forbindelse med juleferien. Og tenk, jeg blogget om over halvparten! Resten kan jeg bare nevne kjapt:

• Doppler av Erlend Loe burde jeg nok sagt noe lurt om; den var virkelig fornøyelig
• Bian Shen-innlegget blir utsatt fordi det var et leseeksemplar jeg fikk, men boka blir sannsynligvis med i Best i 2012-videoen.
• Jeg kommer nok også til å skrive litt om Da Gud var en kanin, som jeg nettopp leste
• Buffy sesong 9 (tegneserie) går liksom av seg selv! Jeg må innrømme at jeg leser litt fort igjennom denne serien og glemmer fort hva som har skjedd fra bok til bok. Kanskje på tide med en Buffy-kveld igjen?

Men jeg skrev om

• en spenningsroman med utgangspunkt i forsinka jordrotasjon (Miraklenes tid)
• Ingelin Røsslands nye voksenroman (Kirsebærsnø - smakebitinnlegg)
• ei veldig hjelpsom bok for Lesehest på togtur (Mer selvfølelse!)
• innvandrerboka jeg lenge har hatt lyst til å lese (Tett inntil dagene). Den kan også regnes som biografi, altså kom jeg ei bok nærmere lesemålet mitt...
• faktaboka om Julenissen 
• andre bildebok om Hoppalong

Ellers skrev jeg et innlegg om blod (eller krim, om du vil) og ett om familien Fredriksens leseutfordringer.

Flere av bøkene kan faktisk havne på Best i 2012-lista. Herlig! Det gjelder Miraklenes tid, før nevnte Bian Shen, Mer selvfølelse og Tett inntil dagene. Og kanskje Kirsebærsnø? En god lesemåned, altså.

Jeg er spent på året som kommer, og måneden. I løpet av januar håper jeg på å publisere best-videoen, og jeg har allerede begynt på å lese en fin roman jeg fikk til jul (Drømmehjerte). En annen sak kan nevnes: 23. januar skal jeg ha et foredrag jeg både gruer og gleder meg til. Jeg vurderer å lage en egen blogg for temaet jeg da skal ta opp. Det blir på siden av det som passer i en bokblogg.

Til slutt vil jeg fortelle at jeg fikk en veldig koselig pakke i går fra en kanadisk Virtual Choir-venn som var med på "min" Google Hangout i april! (Vi "møttes" først i ABC-intervjuet du kan se her. Takk, Jaen!)  Jeg hadde tenkt å legge ut et bilde her, men Blogger har visst slått seg vrang. Gaven var iallfall et smykke, spesiallagd til meg som Virtual Choir-sanger og med mottoet "No Singer Left Behind" i sentrum. Er du glad i å synge, bli gjerne med på neste års prosjekt!

Og så italiensk fantasy - det var noe nytt!

Vega forlag, 2009

Da var det tid for å skrive noen linjer om Nihal fra Vindlandet av italienske Licia Troisi. Dette er første boka i en ganske ny serie som heter Drageriddernes orden. Neste bok kommer i år, den heter Reisen til Sublandis.

(Jeg har sett på gamle blogginnlegg og blitt litt nostalgisk, innleggene var vel mer fyndige og konsise den gangen? Alt var mye bedre før. Så her kommer altså bare noen linjer, og det viktigste først:)

• dette var ei bok jeg hadde en god følelse for! Jeg måtte til og med gråte litt mot slutten.
• det er lenge siden jeg har kjent en sånn lengsel etter å bli kjent med en oppdikta person, denne gangen Nihal - en blåhåra og spissøra halvalv i tenårene som elsker å krige. I den aller første scenen gjør hun seg klar til å lede leke-hæren sin i krig mot "fienden" innenfor byens grenser. Helt ulik meg, men jeg kan likevel forstå henne. Og hun er ikke endimensjonell, hun utvikler seg utover i boka. En fin ting.
• boka er typisk high fantasy (det fremste eksempelet på slikt er Ringenes herre), med alver og trollignende skapninger (samt noen biologiske eksperimenter), magiske gjenstander og profetier og så videre og så videre! Et stykke utover i boka blir drager en ganske viktig ingrediens (men ikke så mye som for eksempel i Eragon-serien).
• selv om det fins et kart og verdenen helt klart er gjennomtenkt, er det få detaljer. Det som skjer med personene er viktigst. Av og til kunne jeg ønsket meg ei tidslinje å se på, men det ville kanskje bli for pretensiøst?
• både dragene og (faktisk) våpnene blir beskrevet med kjærlighet.
• byen Nihal bor i sammen med faren, våpensmeden Livon, er bygd som et digert tårn på ulike nivåer (jeg tenker på Minas Tirith? i Ringenes herre), et kjennetrekk ved alle byene i Vindlandet.
• den som liker romantikk og hjerteknusing får også sitt, uten kliss. Først og fremst fronter boka respekt og omsorg på tvers av alder, kjønn og rase.

Til slutt: Nihal stiller seg i den etter hvert lange rekka med sterke kvinner jeg har lest om og sett de siste åra: Mira, Mercy, Buffy, Trella, Lady Katsa, Yelena... og Katniss. Dette kunne jeg sikkert skrevet en avhandling om!

Buffy Summers (Joss Whedon)

Katniss Everdeen (Suzanne Collins)

Yelena Zoltana (Maria V. Snyder)

Mercy Thompson (Patricia Briggs)

5 år med Lesehesten fra Sørlandet

Da var det tid for jubileumsinnlegget! Jeg hadde tenkt å krydre det med litt lyder og små kommentarer i bildet, men da ble snakkelyden dårlig, så dette er omtrent et råopptak. Håper det likevel faller i smak!
Takk til alle som har fulgt med så langt!

Her er ei liste for deg som vil finne innleggene og temaene jeg snakker om i videoen (to av innleggene er fjerna fordi filmen er fjerna):

• første innlegg om lesing: hvorfor må folk lese?
• første innlegg med bilder: turen til Israel  (også første innlegg med kommentar)
• første innlegg med bokomslag: Fortellinger fra ytre utkant
• første innlegg med kommentar fra en jeg ikke kjente (den gangen): En lesering, en lesering

Noen tema

• papirboka si framtid
• intervju med meg selv som 11-årig lesehest
• hva er ei god bok?
• kunsten å lese noter
• å lese barnebøker som voksen
• lesing som tema i bøker
• boklister fra gamle skoledagbøker
• bibliotekar: dikt 
• musikk og sang: Virtual Choir
• film og TV-serier: Buffy, Harry Potter, Dødslekene, Twilight
• ondskap og snillskap
• reising: Lyngdal, Irland
• møbler
• beinbrudd
• sosiale medier
• tidsreiser
• gamle brev
• Leserrettighetene 

Lesemål for oktober: tegneserieromaner

Lesemålet for oktober var altså å lese fire tegneserieromaner. Jeg leste tre frittstående bøker som var nye for meg, i tillegg til at jeg fant fram igjen fortellingene fra Alvefolket (Elfquest).

Hvorfor tegneserieromaner?
Jeg har alltid likt tegneserier selv. Det startet med bibeltegneserier da jeg var liten, og fortsatte med sniklesing av Donald Pocket hos naboen over veien, Sølvpilen hos venner... og så det før nevnte Alvefolket. De siste årene har engasjementet for tegneseriebøker steget igjen, og jeg har elsket Bone, Buffy, Knøttene og Craig Thompsons kunstverk Tepper og Habibi. Jeg går gjerne innom tegneserie- og fantasybutikken Outland når jeg er i Oslo.
Jeg skrev et innlegg om flere av mine favoritter for fire år siden.

Tegneserier er ikke bare for barn. Dessverre lever fremdeles mange voksne i den villfarelsen, bare fordi de selv ikke trives med det mediet. Nå har Norsk kulturråd ei stund sendt ut norske og oversatte tegneserier til folkebibliotekene. Besøk gjerne biblioteket ditt og se hva de har der!

Egmont forlag, 2010

Ei bok som kom på "kulturfond-ordningen", var Jeg, Tor Ærlig av T. E. (Tor Erling) Naas. Naas skrev faktisk Norges første tegneserieroman, Ser du meg nå? (utgitt 2006), men Jeg, Tor Ærlig er det jeg vil kalle en tegnet novellesamling. 15 fortellinger i ulik lengde og med forskjellig tematikk, selv om mye faller innenfor det selvbiografiske - i det minste inspirert av tegnerens eget liv, fra barndom til voksen alder.

Fortellinga "På dypt vann", om ubeleilig vannskrekk. 

Hvordan er det å være tegneserietegner? Ungdom i rockeband? Liten gutt med intens lengsel etter en hund, eller litt større gutt med lengsel etter svømmelæreren? Født samme år som Frederic Hauge i Bellona? Og hvordan går det når den lille, ikke 100% ferieklare familien hans sjekker inn på Ondskapens hotell? (Joda, det magiske og grøssete har også en plass.)

I fortellinga "Deadline" møter tegneren kjente tegneseriefigurer,
blant andre mine to venner fra "Bone". 

Tegneren bruker også ulike tegnestiler i fortellingene (som er tegnet over flere år); noe svart-hvitt og noe farget. Det er variert, passe konkret og friskt, syns jeg. Både til lyst og tankespinn!

Vega forlag, 2014

Jaybird: Redet av Lauri og Jaakko Ahonen er noe helt annet. Her har et brødrepar fra Finland lagd en sammenhengende fortelling som framstår som en liten, kunstnerisk tegnefilm. Store bilder og lite tekst, utsnitt, kontraster og perspektiv.

"Så du ikke at det var et annet hus bak døra?" spurte søstera mi da hun hadde lest boka. Og jeg skjønte at jeg hadde brukt for lite tid på å studere bildene. Viktige vendepunkt og symboldetaljer hadde gått meg hus forbi. - Så bruk tid!

Boka gir inntrykk av å være en fabel, med tre spurvelignende fugler i rollene. Vår "forteller" er en liten unge som bor alene med den sengeliggende mora si i et gammelt hus. Her må ungen lage mat, vaske huset, skifte på moren - og holde vakt. For utenfor de igjenspikrede vinduene er det farlig, sier moren. Der er de slemme fuglene.

Så våkner ungen en natt av banking på ei dør. Fra døra skinner det sterkt lys. Hvem kan dette være? Og hvordan skal ungen reagere? Han har med seg våpen for sikkerhets skyld...

Handler det om fremmedfrykt? Familiekonflikter? Sorg og innpakkede følelser?
Uansett er det gripende og vakkert, og anbefales.
På Facebook kan du faktisk lese de første 66 sidene på engelsk.

Cappelen Damm, 2009

Vals med Bashir av Ari Folman og David Polonsky er ingen fabel, men grell historisk virkelighet i slekt med tematikken fra Jaybird. Krig. Slakting.
Du bør ha lest baksiden før du leser boka. Og gjerne kjenne til historien om massakrene av palestinske flyktninger i Vest-Beirut i 1982. Det er fordi boka har en litt komplisert og oppstykket handling med flere aktører, og det som har skjedd blir avslørt litt etter litt.

Fortelleren (forfatteren) er israeler, en tidligere soldat som begynner å huske ting han har fortrengt fra tjue år tilbake. Han oppsøker venner og medsoldater for å fylle inn hullene i hukommelsen. De forteller sine versjoner av det de husker. Hvordan det var å være ung soldat. Å flykte, frykte døden. Å ikke vite hvorfor en egentlig skal skyte, men gjøre det likevel. Hvem var egentlig fienden, og hvorfor?
Og så: avsløringene av det forferdelige som skjedde.




Vet du om en tegneseriebok eller to andre burde lese?

Mothers and Brothers and Sisters (og hemmeligheter)

Jeg har nettopp kommet meg igjennom alle sesongene av ABC-serien "Brothers and Sisters" på dvd. Jeg kjøpte dem en gang i høst; begynte på første sesong men så ble livet så travelt. (Burde jeg startet en "Brothers and Sisters"-gruppe à la Buffy-gjengen?) Nå har jeg altså fått høre matriarken Nora Walkers siste visdomsord, lånt fra George Eliot:

It's never too late to be what you might have been. 

Stemmer det? Det er kanskje en typisk amerikansk tanke, men det er lov å holde på den littegrann.

Det har vært ei veldig fin reise gjennom fem år av Walker-familiens liv. Det startet ganske så dramatisk og med en mørk tone egentlig; vi møter en familie som virker litt dysfunksjonell og kranglete, selv om de varme følelsene helt klart ligger i bunnen. Mye er vanskelig - eller nesten umulig - å prate om. Men så dør faren i familien - patriarken og styreren av familiebedriften Ojai Foods - i første episode, og han har hatt hemmeligheter både privat og i bedriften. Mor Nora, onkel Saul og barna Sarah, Tommy, Kitty, Kevin og Tommy blir rett og slett nødt til å snakke ut om ting. Jeg skal ikke røpe for mye, men stadig nye hemmeligheter blir avslørt, allianser blir bygd og familien må streve med å holde sammen. Men det KLARER de. Helt utrolig, faktisk.

Én ting er ikke helt som det skal, kanskje: det er stort sett umulig å holde lenge på hemmeligheter i Walker-familien. Det er alltid noen som sladrer om den minste ting, uten eller under press. Det trenger ikke å være fakta som "avsløres", flere av dem er også flinke til å trekke feilslutninger, og det skaper forviklinger. Av og til morsomme, andre ganger ganske alvorlige. Personer som kommer utenfra og får et møte med Walkerne blir gjerne sjokkerte over hvor mye som blir diskutert og betrodd og analysert og ristet fram - gjerne ved middagsbordet. Men gjennom alt klarer de å beholde et godt forhold til hverandre.

Så tenker jeg: hva er egentlig den ideelle familien? Den fins ikke, antar jeg. Uansett måtte det være én der en føler seg trygg på å si ting og føler seg verdsatt.

Jeg vet at jeg er veldig glad i familien jeg vokste opp i. At brevene hjemmefra for alltid vil bli bevart. Og jeg elsker hver telefonsamtale og gleder meg til ferier sammen.

Baksjå og framsjå: april. Andre del (fakta og bu-bøker)

Del 1 av innlegget finner du her.

Fakta og dokumentar

Press, 2018

Jeg leste Hvorfor vi sover av Matthew Walker, litt av akutt behov og mest av interesse. Dette er ei mangfoldig og grundig, samtidig lettlest faktabok hvor nyere søvnforsking blir presentert. Livsviktig tema, viser det seg. Sover du ikke godt nok, fungerer du rett og slett ikke, og Walker forklarer hvorfor. Hvorfor er drømmesøvn så viktig? Hva har døgnrytme å si for kroppen? Nattevakter? Alkohol og kaffe? Fins det A- og B-mennesker, og bør en kanskje tilpasse samfunnet til disse ulikhetene? Hvorfor trenger ungdommer mer søvn tidlig på dagen, og hva gjør tidlige morgener med hjernen deres? Og har sykdommer som diabetes og Alzheimers noe med søvnproblemer å gjøre?
Burde egentlig Donald Trump skryte av hvor lite søvn han trenger?
En smule skummel lesing til tider. Så mye her i samfunnet hviler på skuldrene til folk som sover for lite. Men. Les denne!

Aschehoug, 2018

Du har sannsynligvis hørt om YouTube-stjernene Prebz og Dennis. Kongen av gutterommet er Dennis Vareides historie - om hvordan han vokste opp med dataspill og oppdaget YouTube, hvordan samarbeidet med Preben kom til - og utviklinga av deres kanal(er). Oppturer og nedturer. I boka får du et visst innblikk i både den norske (og internasjonale) spillverdenen og i det som skjer bak kulissene i nordiske videokanaler. Fans, fiender, samarbeidspartnere. Og et YouTube-troll som spesialiserte seg på skitten ryktespredning.

Humanist forlag, 2006

Demoner av Asbjørn Dyrendal snek jeg med meg fra en bunke med kasserte
bøker på jobb. (Lite utlånt, men det trenger ikke bety at den ikke er lesverdig.) Her gjennomgår Dyrendal, som er religionsviter, demonenes historie. Når oppstod troen på disse mørke vesnene? Hvordan endret forestillingene seg, i oldtidens religioner og senere i kirkehistorien? (Her har utviklingen av gudsbilder og kampen mellom godt og ondt mye å si.) Og så: hva med demonene i dag? Hvordan framstår de i populærkultur: filmer, tv-serier (som Buffy!) og bøker? Og forresten, fins det fremdeles eksorsister i den moderne verden? Ei mangslungen bok som er kjapt lest.

Cappelen Damm, 2000

I april sang jeg på et eldresenter. På repertoaret stod blant annet "Seterjentens søndag", som Sissel Kyrkjebø sang for noen år siden og som Ole Bull (1810-1880) skrev melodien til. Under litt googling fant jeg ut at komponisten og musikeren faktisk var inspirasjon for Ibsen da han lagde karakteren Peer Gynt.
Denne personen måtte jeg bare finne ut mer om, og lånte praktboka Ole Bull, ført i pennen av Bulls oldebarn Knut Hendriksen.

Bildene - blant andre fotografier fra Bulls eventyrslott på Lysøen  - var det jeg festet meg aller mest med. Jeg fikk lyst til å se stedene han skapte med egne øyne. I tillegg er selve historien om denne kunstneren og drømmeren ganske så fascinerende. Ole Bull var Norges store kjendis for 150 år siden, i den grad at en amerikaner stjal identiteten hans for å tjene penger. Og han gjorde mye for den norske kulturen; det er blant annet Bull som har mye av æren for at vi feirer Edvard Griegs 175 års-jubileum i år.

Barnebøker

Da bibliotekbøkene jeg lånte i ferien var lest opp, fant jeg fram ei kristen barnebok i barndomshjemmet sørpå: Filo fra Tyrus av Patricia M. St. John. St. John er en god forteller; det er lett å bli revet med av Filos historie. Boka gir en ny opplevelse av hendelsene evangeliene forteller om, sett fra øynene og tankene til en liten "hedning". Filo er en som de mest religiøse jødene ser ned på, en fiskergutt som mister faren sin på sjøen, broren til den jenta som Jesus befrir fra onde ånder. Du trenger ikke ha en kristen bakgrunn eller huske bibelfortellingene for å få noe fint ut av denne boka.

Gyldendal, 1932

"Jeg er redd du ikke kan få noen mat," sa Kristoffer Robin, "det er om å gjøre å bli tynn fort. Men vi skal lese høit for dig."

Ole Brumm av Alexander Milne leste jeg altså. Fra jobbsalget fikk jeg med meg en ekte klassikerutgave som Rikka Bjølgerud Deinboll oversatte i 1932 (opptrykt i 2000). Du kan faktisk lese hele den første norske utgaven i Nasjonalbibliotekets ebokkatalog Bokhylla!

Og nå finner jeg ut at Kristoffer Robin skal spilles av min yndlingsskuespiller i filmen "Christopher Robin", som kommer i august...
Eller skulle jeg sett "Goodbye Christopher Robin", som kom i fjor? Den frister faktisk mer.

Ungdomsbøker

Kolofon, 2018

Inntrengeren av Hedvig Ringnes er en klassisk "ungdom i opprør"-historie om ei jente som for alt i verden vil være kul blant sine jevnaldrende og "hater" sine nye familiemedlemmer. Hun kan minne littegrann om Emma i Hun ba om det (blogget om her), og også Victoria opplever overtramp fra en gutt på fest, men med mindre konsekvenser.

Vi kjøpte boka på biblioteket fordi den skulle handle om en person med hørselshemning, og dette viste seg å være en biperson, ei lita jente som Victoria møter i andre del av boka og får god kontakt med. Etter dette forandrer hovedpersonen seg til ei skikkelig godjente, såpass at det for meg virker urealistisk. I tillegg har debutteksten litt å ta igjen på det språklige.

Piggsvin forlag, 2018

Bjørn Sortlands nyeste bok med handling fra Syria, Hver morgen dyppet søsteren min brystene sine i isvann for å bli pen, var fin, selv om denne leseren likte Taran Bjørnstads flyktningebok bedre. Det er vanskelig å sette ord på hvorfor.

Sortland er iallfall på sitt beste når teksten - som her - er enkel og personlig, med mye luft på sidene.

Mariams historie starter med helt korte dagbokstekster fra en gjenkjennelig, moderne hverdag. Så starter uroen i hjembyen, familien flykter til Aleppo - og vi hopper tre år fram til en helt annen virkelighet. Mariam er alene med sin syke lillebror. De andre er drept, også kjæresten hennes, og hun er redd for å måtte selge kroppen sin for å skaffe mat og medisiner. Løsningen er flukt, nordover i Europa.
Ei enslig ung jente med en syk lillebror vil slite i en sånn situasjon. Og det gjør Mariam. Snart blir hun solgt til en tyrkisk mann av ei dame som vil "hjelpe". Jeg vil ikke røpe hvordan det siden går, men kan si at Mariam er både tøff og oppfinnsom. Nesten litt i overkant. Men.
Slutten er åpen, men troverdig.   
    

Mangschou, 2017

Dronen av Tor Arve Røssland er ei ny, frittstående bok i det lettleste spenningskonseptet Skumring (Mangschou forlag). Her utforsker Røssland hva som kan skje når en tenåring opplever seg maktesløs (etter et overfall) og griper til noe som gir en ny følelse av makt: det å være en av de tøffe. Men er det greit, liksom, uansett hva de "ekte nordmennene" gjør og mener?
Det som skjer i hodet til hovedpersonen her minner meg om #alfahann av Jan Tore Noreng. Og det løser seg vel ikke akkurat her heller. Litt dystert altså, men spennende og verdt å lese.

Aschehoug, 2018

Nørd av Mina Lystad leste jeg som ebok. Nå nylig kom papirboka til biblioteket mitt (og ditt nærmeste folkebibliotek også).

Jeg legger rett og slett ut kommentaren jeg skrev på Facebook etter endt lesing. Den kan få stå alene.

Gyldendal, 2018

Nå er alt av Amy Giles handler også om ei tenåringsjente som ikke har det så bra. Men her handler det ikke om mobbing fra medelever, men en ekstremt kontrollerende, perfeksjonistisk og kald far. Boka er bygd opp med vekselvis fortelling fra nåtid og fortid, og dette skaper intens spenning. En får en følelse av at det haster å få vite hvorfor Hadley ligger hardt skadd på sykehus.
Fins det virkelig slike fedre? lurte jeg på da jeg leste boka. Og ja, de fins helt sikkert. Jeg er glad for at jeg ikke vokste opp med én.

Alt i alt

Når jeg ser over bøkene jeg leste i april, slår det meg at det har vært en del mørke fortellinger. Men også møter med interessante mennesker fra virkeligheten, og litt å tenke på. Igjen veldig variert i sjanger og tematikk, og det kjennes bra. Jeg vil nok aller mest huske Nørd, Ole Bull-boken og Snø (forrige innlegg). Ja, og søvnboka!

Fantastiske Grand Prix

Da jeg kom innom Grand Prix i forrige innlegg slo det meg: flere av bidragene jeg likte hadde ett eller annet innslag av det fantastiske eller magiske i seg! Enten gjennom framføringa på scenen, teksten eller - i et par tilfeller - en musikkvideo jeg så i forkant. Her kommer noen ord om Synnes utvalgte!

1. Sverige (Euphoria)

Musikken er mystisk og science fiction-aktig, samtidig litt tidløs. Loreen på scenen får meg til å tenke på en magisk kriger som leter etter ett eller annet hun har mistet, noe hun vil kjempe for. Kanskje det passer å minne om Buffy, Katniss, Katsa eller Mercy - eller for sin del, Clary?

2. Kypros (La La Love)

Sangen er veldig lettbeint og leken og passer egentlig ikke nevneverdig til videoen, men videoen er nydelig lagd og bygger som dere ser på eventyr. Snehvit er forresten ekstra aktuell i disse dager også!
Og sangen til Ivi Adamou, ja, den har jeg fått på hjernen. - Blant de kjærlighetssugne fantasyheltene nevner jeg bare to av mange: Bella og Ever.

3. Island (Never forget)

Frysende vakker film og sang, og her er det alver det er tale om. Sangen bygger visstnok på et sagn om en gutt som møter ei alvejente. Det er iallfall de keltiske sagnene kjente med! Jeg husker Irish Folk and Fairytales og Daughter of the Forest (Sevenwaters-serien) (begge to med ganske skumle trollfolk). Ja, og så fantasyromanen over alle fantasyromaner selvfølgelig - med skjønne Arwen og Aragorn (egentlig ei bifortelling i Tolkiens verk).

Til slutt:

4. Albania (Suus)

Her er vi over på science fiction! Jeg skjønner de som syns det blir mye skriking - men da jeg så denne videoen og visste at sangen foregår i ei (fantasert) dyster og kjærlighetsløs framtid, spratt faktisk tårene i øynene mine. Og så forestiller jeg meg at hun skriker "My little child". (Den albanske frasen betyr visstnok "La meg gråte". Men.)
Dystopier er det som mange vet også nok av i dag - for eksempel Divergent, Uglies og Det døde landet.

Når alt dette er sagt: fantastisk innhold eller vri borger ikke alltid for magisk resultat i ESC. Jeg fryser fremdeles på ryggen av de hypre tvillingene fra Irland som ikke klarte å bevege seg i takt. Noe måtte være feil med innstillingene på robotene.

Baksjå og framsjå: mars

De to første lesemånedene av året ble til smakebit-innlegg med oppramsing av det jeg hadde lest, her og her. Denne gangen prøver jeg med et oppsummeringsinnlegg à la de jeg hadde i fjor. Jeg likte dem, nemlig.

Trondheimsfjorden sett fra Trondheim!

April er i gang og mars over. Mars var en innholdsrik måned, hvor jeg blant annet reiste til Bibliotekmøtet i Trondheim og faktisk ble leder for Norsk Bibliotekforenings spesialgruppe BUF (Spesialgruppen for bibliotekvirksomhet blant barn og unge). Når jeg først sitter i lederstolen håper jeg å få gjort noe mer med denne utfordringa, men ellers får vi se hva vi i styret finner på! Ellers så jeg i trønderhovedstaden en veldig fascinerende film, Her, som jeg gjerne burde skrevet noen ord om; jeg lurer på om jeg rett og slett burde hatt ei side som heter Sett i 2014? Selv om dette liksom skal være en bokblogg. 

I mars blogget jeg som dere ser ikke overdrevent mye:

• et dikt,
• et sitat fra ei bok som jeg ble interessert i, men som var for tjukk til at jeg orket å sette i gang med den akkurat da, 
• et frustrert innlegg i forkant av den nye Divergent-filmen.

Men hva leste jeg i måneden som gikk?

• Bibelen 2 av Are Kalvø og Steffen Kverneland (ill.), en humoristisk fabulering rundt hva som ville skjedd hvis Jesus kom igjen - til Lørenskog. Og ble venner med noen merkelige typer, prøvde å være venner med media, men ikke for mye, og lagde rockegruppe. Den største utfordringa hans var, tragikomisk nok, å bli trodd - også av de kristne.
• Havet i enden av veien av Neil Gaiman, en fortryllende grøsser/eventyrroman. For hvem? For voksne, tror jeg. Eller hvem som helst som liker en god historie med en litt nostalgisk stil og tåler onde vesener som forsøksvis kveler små barn med mynter, lager orm i beina deres og så videre! Skummel. God. Typisk Gaiman, tenker jeg.    
• Nattens sirkus av Erin Morgenstern, toglesing og en spennende roman. Anbefalt av en kollega i Lyngdal (takk, Miriam!). Ei bok som en gjerne drømmer om mens en leser den; jeg kan dessverre ikke huske konkrete drømmer, men det skulle ikke forundre meg om de var der. Og sirkus blir ikke helt det samme etterpå.  
• Bridget Jones: Mad about the Boy av Helen Fielding. Nyeste boka i serien, om hva som skjedde flere år etter at Darcy og Bridget giftet seg. Morsom (pluss). Oppdatert med chatting og nettdating (pluss). Rosa slutt (minus).
• Alf Prøysen: Præstvægen og sjustjerna av Ove Røsbak og Pappa Alf av Elin Prøysen. Lest fordi jeg skal ha en minikonsert med Prøysen-sanger etter påske, og jeg ville vite mer om denne "hundreåringen". Jeg fikk vite såpass mye at jeg vet jeg ville likt å ha ham som venn!

Alf Prøysen. Foto: Prøysenhuset

• Sorg og sommerfugler av Gunn Hild Lem. Veldig sterkt om hvordan kjæresten Steinar Lem levde, ble kreftsyk, døde og levde videre etterpå i det han la grunnlaget for, men også om hvor viktig og rett det er å leve videre midt i sorgen. Gunn Hild har engasjert seg sterkt i kritikken av alternative behandlingsmetoder, og etter å ha lest denne boka skjønner jeg hvorfor. Jeg plukket den opp etter å sett en tv-debatt med forfatteren (omtalt på den andre bloggen min) og lest boka Religionskritikk.   
• May Lenda av Marte Aune, ungdomsbok som ble nominert til Uprisen, ungdommenes egen pris, og har en ganske så ung forfatter. Godt håndverk og en viktig tematikk (forventningspress, selvmord og sorg). Stusset litt over at en noen-og-syttiåring blir framstilt som en gamling - det var de nok for tjue år siden, men har du sett syttiåringene i dag?:) Det hendte også at jeg reagerte på omstendelige og høytidelige fraser i ei ungdomsbok. Men dette er små ting. Jeg likte personene, plottet, fortellinga rett og slett. 
• Zom-B av Darren Shan, en spenningsbok som handler om... ja, nettopp, zombier (visstnok starten på en zombie-apokalypse-serie). Tittelen spiller på hovedpersonens navn, B, som uten at jeg skal fortelle for mye gir leseren (iallfall meg) noe å tenke på mot slutten. Stikkordet er fordommer. Krystallklart antirasistisk budskap, en smule typisk når det gjelder framstillingen av personer; det tar litt tid før grøsset kommer, men da kommer det til gagns. Litt mot min vilje fikk jeg lyst til å vite hvordan det går videre.
• Markus kjenner ikke Supermann av Tor Fretheim, funnet i magasinet på biblioteket i en rydderunde. En klassiker om identitet og vennskap, kanskje den første norske barneboka (utgitt som ungdomsbok) med homofile følelser og seksualitet som tema? (Kikket også i jentebøkene Mias kråke av Else Breen (1970) og Hver sin lyst av Kari Bøge (1986; Bokhylla) mens jeg var der nede).

Gyldendal, 2013

• Mirakel av R. J. Palacio. Denne barne-/ungdomsboka gjorde så sterkt inntrykk at jeg til og med husker hvor jeg leste den, og følelsen jeg hadde. (Jeg gikk rundt i Drammen, satte meg på et venterom, en benk og ei kirketrapp, og leste.) Tematikken minner meg litt om denne boka, siden det handler om en person med et syndrom som misformer ansiktet; men i motsetning til Angelika er det ikke nettet som blir et fristed hvor August kan være som alle andre; det er Halloween (når alle går med masker). Men nettopp det viser seg å slå uheldig ut. Mesterlig lagd bok; delt inn slik at August og menneskene rundt ham får fortelle hver sin del, tydelig med hver sine tanker og sitt perspektiv. Ble glad i dem alle.  
• Nasevis av Erna Osland. Fin nynorsk fagbok, foreløpig siste i det en vel kan kalle en serie om dyrevenner, dyretenner, dyrevinger og dyrefedre. Ja til barnlig undring om snabler, nebb og tryner! 
• Buffy the Vampire Slayer, sesong 9 bok 3 og 4. Ikke så mye å si om disse - du må kjenne Buffyverset godt for å få noe ut av dem, og selv da kan det være litt vanskelig å holde tråden. Her skrev jeg om tegneseriesesong 8.  
• Ellers leste jeg ungdomsbøkene Muffe 4: Djevel i forkledning av Arne Garvang (sosialrealistisk fra nåtida) og 1920 av Jon Ewo (dystopisk fortid). Likte begge to godt; engasjerende, tankevekkende (spesielt sistnevnte) og godt skrevet.

Kommer noen av disse opp på lista over Best i 2014?
Mirakel henger høyt av barne-/ungdomsbøkene. Nattens sirkus er vel den mest magiske til nå. Eller Gaimans bok? Syns det ble en fin lesemåned.

Hva skjer så i april?
Jeg har enda ei bok igjen om Prøysen som jeg kanskje skal lese. Sangtekster må også leses, og pugges... Jeg lånte ei barnebok i Trondheim, spenningsbok med katter i rollene, som nok blir ferdig snart. Skal snart ut og toge igjen (påske), og er spent på hva som blir togboka! Kanskje ei ny krimbok av Jussi Adler-Olsen, som jeg så vidt har snust på? Ellers er lesinga for tida litt fragmentert, vi får se hva som skjer.

Til slutt i dette passe lange innlegget får lærer Burke i Zom-B komme med et visdomsord (s. 68):

Life's complicated. Answers rarely come wrapped up nice and simple. There are plenty of people out there ready to tell us what we should and shouldn't believe. We always need to be sceptical, to look for the sting in the tale.

God lesemåned!