 |
| Simon & Schuster, 2016 (norsk utgave: Ljå, Vigmostad & Bjørke 2019) |
Hva er et menneske?Godt eller ondt?
Både uskyldig og skyldig, ifølge Ljå Curie.
I Neal Shustermans nyeste dystopiserie er dette viktige spørsmål. Vi befinner oss i en fjern framtid hvor menneskeheten allerede har levd lenge i et slags paradis, etter at to viktige vendepunkt skjedde i 2042 (altså 22 år fra nå!):
1. Internettskyen (minnet) ble til en organisk og altovervåkende bevissthet, Tordenskyen, som tok over hele herredømmet over menneskenes verden fra alle menneskelige (og feilbarlige) styresmakter.
Tordenskyen hjelper menneskene, nøytralt og regelbundet, uten negative menneskelige motiver. Den styrer trafikk, ordner produksjon av mat og andre viktige samfunnsoppgaver, forhindrer ulykker, lindrer smerte og motarbeider sykdom.
2. Udødelighet ble oppnådd for alle. Alle kan nå stille kroppen sin tilbake for å bli unge igjen, så mange ganger de vil. Mennesker som "dør" blir bare "dødaktige"; de blir automatisk hentet av ambulanser og brakt til gjenopplivingssentre.
Det er bare ett unntak fra denne regelen:
De som blir sanket av en ljå, en profesjonell drapsmann, blir borte for alltid. Minnene deres blir bevart i Tordenskyen, men de kan aldri virkelig bli levende igjen.
Tordenskyen ser alt, men blander seg ikke oppi det Ljådommen gjør. Tanken er at de menneskelige Ljåene med sine ti regler - blant annet å sanke uten gruppediskriminering - skal kunne ende andre menneskers liv på en empatisk og fordomsfri måte.
Men i denne serien går det naturligvis ikke helt slik. Visse ljåer begynner å se på sanking som en kunst og en glede i livet de har gjort seg fortjent til. De sanker for spenningens skyld.
Fins det noen måte å stanse dette på? Tordenskyen er bundet av sine egne regler og kan ikke gripe inn direkte.
Litt om handlinga
Vår historie starter med at to tenåringer, Citra og Rowan, møter den empatiske, erfarne Ljå Faraday og blir hans lærlinger. Han underviser dem i menneskenes historie så de skal få empati og forståelse for den forestående oppgaven. Han ser på det som en fordel at ingen av dem egentlig ønsker å bli ljå. De har "high moral fiber": rettferdighetssans, empati og mot til å stå for egne valg.
Rowan har blant annet vist det ved å sitte ved siden av en skolekamerat som Faraday sanket og holde ham i hånden mens det skjer.
Dessverre er Faraday en del av - og dels ansvarlig overfor - en stadig mer råtten og uempatisk Ljådom. Det blir helt tydelig når Faraday blir straffet for å ha valgt to lærlinger i stedet for én (som er vanlig) på en ondskapsfull måte: den lærlingen som vinner lærlingetiden og blir ljå, må sanke den andre. Citra og Rowan opplever et uløselig dilemma som minner om det i boka Dødslekene.
Så skjer det som snur alt på hodet: Faraday forsvinner; de får vite at han har valgt "selvsanking".
De to unge heltene kunne egentlig vært frie og gå tilbake til sine gamle liv, men to ganske så forskjellige ljåer tar over læreperioden for hver av dem. Klarer de, og særlig Rowan, å bevare seg selv i det som skjer og som de blir tvunget til å gjøre? De blir snart viktige brikker i kampen mot råttenskapen i Ljådommen, og de lærer mer om Ljåenes historie enn de ante på forhånd. Utover i serien møter vi også flere unge mennesker som på hver sine måter har en funksjon i det som skjer. En utstøtt. En bibliotekar (!). En båtkaptein.
Og det hele ender ganske så spektakulært.
Mine tanker
Jeg likte denne serien. Livsloven kunne faktisk foregått i en nær framtid. Men her skiller seriens verden seg fra vår egen på så grunnleggende måter. Det er mer en sci-fi enn en dystopi, nesten.
En trenger virkelig ikke ha lest den første serien for å kunne nyte denne, men særlig én scene i bok 2 skaper en viss ekkel déja vu.
Jeg liker det at kapitlene blir rammet inn av dagboksnotater fra ljåene. Og (i bok 2?) Tordenskyens tanker satt opp mot... ja, hva eller hvem da? Noe er fremdeles uklart der, og det elsker jeg! Selv en superintelligens kan føle tvil og frustrasjon. (Når Tordenskyen skriker... wow!)
Noen av disse notatene forklarer mer om verdenen vi leser om, andre gir forpek til ting som skal skje.
Jeg falt i det hele litt for Tordenskyen og idéen om at det skal kunne finnes en intelligens som hjelper menneskeheten med det vi så ofte feiler i selv. Selv om en begynner å lure litt i den andre boka, er Tordenskyen ufeilbarlig og til å stole på. Den er en Storebror, men en storebror som ikke har egoistiske mål eller lider av storhetsvanvidd. Den skal bare hjelpe. Det er en interessant tanke og ganske annerledes enn iallfall det jeg kjenner til fra sci-fi.
På den andre siden: hva skjer med det personlige ansvaret når andre bare ordner alt?
Og hva med spenningen i det å prøve og feile i livet? Lengselen etter spenning får noen tilfredsstilt ved å kaste seg utfor bygninger (de blir jo uansett vekket til live igjen), eller ved å melde seg ut av samfunnet på andre måter. Men det generelle systemet er en slags sovepute eller puter under armene på folk. (Hva skjer når denne plutselig forsvinner?)
Ser vi sovepute-tendenser allerede i dag? Dette at vi blir matet med informasjon, for eksempel?
Og: Hva er i det hele tatt livet verdt i en tilværelse hvor døden ikke er endelig? Heller ikke på cellenivå?
I Sankingens tid er religion ikke lengre vanlig og strengt tatt unødvendig. Tordenskyen har tatt over den personlige bønnen. Det som fins av organisert religion er en ny gruppering av sekter - tonister - som ikke forholder seg til verken Tordenskyen eller ljåene og har skapt sine egne myter.
De fleste tonistene heltene våre møter er mennesker som rett og slett har valgt enklere, meditative løsninger for livet. Noen har gått lengre og gjort alvorlige ting for å bevise at de tror. Både negative og positive aspekter ved religion er altså med. Og ved hvordan religiøse blir behandlet.
Jeg elsket idéen om et digert bibliotek hvor den som vil kan lese dagbøkene til ljåene. Alt de har opplevd gjennom historien, vurderingene de har gjort, livene de har levd. Ekstra artig for meg å se en bibliotekar som en av heltene i en spenningsserie!
Jeg sympatiserte med de unge heltene. De utmerket seg ikke på noen måte hvis en sammenligner dem med andre dystopihelter, men de hadde dette ved seg som gjør at en gjerne vil at det skal gå bra med dem. - Ellers var nok godt voksne Faraday min favoritt.
Bøkene (særlig bok 2 og 3) inneholder et par skikkelig actionfylte, spektakulære scener. En får virkelig et inntrykk av en verden på vei til noe annet, noe nytt (eller gammelt?). Katastrofe.
Ikke alle spørsmål blir besvart. Det gjør ingen ting, da kan vi bruke fantasien.
Shusterman vet hvordan han skal skape spenning. En vil videre og vite hva som skjer.
Men han vil også noe mer med seriene sine. Få oss til å tenke over hvordan vi vil at samfunnet vårt, livet, menneskeheten, skal være.
Også i dag, ikke bare om hundre år eller tusen år til.
2 kommentarer:
Jeg har denne boken og ser frem til å lese den. Men nå ble jeg litt usikker på om det er noe jeg bør lese først? Hva mener du med den første serien? Er det den med Splintret osv. For den har jeg lest en eller to bøker av. Husker ikke helt :-)
Splintret, ja:) du trenger ikke lese den serien, men hvis du har lest starten, vil du skjønne hva jeg sikter til i bok 2 (?) i Ljå-serien. God lesing!
Legg inn en kommentar