Jeg har ikke nevnt dette nye kravet før fordi det har vært lite aktuelt for min del. Minst nittini prosent av bøkene jeg skriver om, er lånt på det lokale biblioteket jeg jobber på, og jeg har altså ikke fått dem privat. Jeg får sjeldent forlagsgaver, og i disse tilfellene gjør jeg det jeg kan for at omtalen skal bli så balansert som mulig. Jeg kjenner meg ikke forpliktet til å rose boka jeg har fått opp i skyene.
Så når jeg skriver "reklame" i tittelen her, er det ikke det i praksis. Jeg har heller ikke annonser på bloggen min og tjener ingen penger på den.
Når det er sagt, sjekker nok forlagene innleggene mine først for å se hva slags bøker som kan passe. Og etter nyttår har jeg fått to bøker fra Kagge forlag uanmeldt; den første var helt klart ei bok som fanget interessen. Jeg forestiller meg at de fikk med seg at jeg har lest litt dystopier og sci-fi-romaner de siste årene!
---
 |
| Kagge forlag, 2020 - takk for boka! |
Her er et sitat fra side 102-103:
"Du har oppført deg rart siden du sto opp", sa Forelder_2.
"Og i går kveld kom du sent hjem", la Forelder_1 til.
Øynene til Forelder_2 flimret. "Er du sikker på at det ikke er noe galt?"
Det er klart noe er galt. Det siste mennesket på jorden er inne i den bygningen. Hun blir jaget av intelligente/grasiøse/blodtørstige/dødelige maskiner. Jeg er kanskje den eneste som kan hjelpe henne.
Disse ordene skrollet gjennom kretssystemet mitt på ett eneste sekund.
Jeg kunne selvsagt ikke si dem høyt.
Så jeg slettet dem.
Det går an å tenke seg en verden som fortsetter uten mennesker, hvor vår art har dødd ut av naturlige årsaker eller på grunn av katastrofer. Vanligvis fabulerer en da om at naturen tar overhånd, som Alan Weisman i boka Verden uten oss (på norsk i 2008).
Men det å forestille seg at menneskene har blitt aktivt nedkjempet og utryddet av andre intelligente vesener "til jordas beste", blir noe annet. Og det er nettopp dette Lee Brown fantaserer om i Det siste mennesket. Nå skjønner en på tittelen at vi ikke er fullstendig utdødd likevel, men det er den offisielle historien i en verden hvor roboter av ulike slag hersker, bor og arbeider.
I mange dystopier lærer innbyggerne fortiden å kjenne som noe ondt og dystert og får vite at nåtiden er et lykkelig sted å være. Hvis det fantes en annen art eller et annet folkeslag som nå er borte, var denne utryddelsen til det beste for verden. I denne sammenhengen: det var best for jordas overlevelse at mennesket forsvant. De ble utslettet av robotene, maskinene, for 30 år siden.
Fortelleren i Det siste mennesket er en ung robot som har i oppgave å installere solcellepaneler. Han er bare en liten bit i det store samfunnet av roboter, hvor alle har hver sin funksjon som de - ideelt sett - oppfyller til punkt og prikke uten spørsmål.
XR_935 (heretter kalt XR) har barnlig nysgjerrighet; det er mye å lære. Snart blir han ekstra interessert i menneskene og deres verden, ruinene som er igjen etter dem. Han lurer på hvorfor deler av informasjonen om menneskene er slettet fra den felles robot-databasen.
Nettopp dette at XR stadig er nysgjerrig og også har en viss åpenhet for uvanlige svar på spørsmål, gjør ham til en uvanlig robot. Og ikke minst: farlig for overmakten. En klassisk dystopihelt! Når XR og robotvennene hans finner en ekte menneskejente, vurderer han et øyeblikk å følge prosedyren og merke henne for sporing til JegerBotene. Men så lar han være. Har han samvittighet?
Og ikke bare det: vennegjengen velger å beskytte Emma i letingen hennes etter en rød flekk på et kart. Det blir en tur fylt av dramatikk, vennskap og læring.
Vennene kommer seg ganske langt før overhodene reagerer. Litt lite realistisk i et overvåkningssamfunn hvor alle er koblet sammen i en felles bevissthet; dette kan likevel tilgis fordi det gir leseren god tid til å bli kjent med både roboter og menneske. Ellers er det ingen ting som butter imot i lesinga.
Logikk er et viktig innslag i både innhold og form i Det siste mennesket. XR jobber stadig med å løse logiske paradokser, og bokkapitlene er nummerert med binærtall! Rekker av adjektiv med skåstrek mellom (grønn/brun) og utheving av oppslagsord gjør det tydelig at vi har med en analytisk forteller å gjøre.
Kapitlene er små, setningene korte; fortellingen er lett å lese. Den har innslag av humor (som robotkameraten Ceerons menneske-vitser), den er søt og har likevel snert. Den har fine beskrivelser av verdenen vennene reiser gjennom; framdriften er samtidig god. Flere barnebokforfattere kan ha noe å lære her!
---
Nå ble denne omtalen ganske positiv likevel. Du som leser dette, kan velge om du tar den for god fisk.
Og kanskje jeg snart får skrevet om en annen dystopi som har liknende tema, faktisk? Scythe-serien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar