Bokbingoen - hvordan går det?

For tida er det mye boksluking, mye tankevirksomhet og ytterst lite bloggskriving her i gården. Det presser på med bøker (og en film og et teaterstykke) jeg gjerne skulle skrevet om, som både har berørt og engasjert. Noe vil dere kanskje få se snart.

Men for å stikke hull på bloggebobla tar jeg en liten oppdatering på bokbingo-prosjektet, som jeg skrev om (og lagde video om) i februar.

Jeg har faktisk det meste i boks.

Tiden, 2017

Diktsamlingen ble Dette skjer ikke av Ida Lórien Ringdal. Veldig personlig, ganske sår diktsamling om en "jeg" som sliter følelsesmessig, særlig etter et kjærlighetsbrudd. Enkelte av diktene konkretiserer slitet med å være nesten voksen og ikke helt takle det.
Notatboka mi ble full av sitater og til dels hele dikt, så Ringdals diktbok får nok et eget innlegg.

Goliat, 2018

Kriminalromanen ble Fuglekikkeren av William Shaw. En ganske snill krim, men med skikkelig thrillerstemning mot slutten. Krimhandlingen foregår ute ved den forblåste Kentkysten, blant både narkomane i telt og campingvogner, fuglekikkere i hytter og rikinger i store eneboliger. Vi har to etterforskere, hvorav den ene (som vi blir best kjent med) har en stor, stor hemmelighet. Oppveksten i Nord-Irland tar ham igjen når mordet på vennen hans skal oppklares - og vi får glimt fra nettopp denne fortiden underveis.

Aschehoug, 2019

Bestselgeren var ungdomsboka Kjære Evan Hansen av Val Emmich. Boka er riktignok helt ny på norsk (jeg leste den som ebok), men originalen har solgt masse. Den var først en musikal, faktisk.
Boka fenget meg og traff meg rett i hjerterota, her var det full sprut fra tårekanalene mot slutten. Jeg kjenner at jeg må få skrevet mer om Evan Hansen og hans fortvilte forsøk på å holde hemmeligheten sin hemmelig: at han faktisk ikke kjente Connor, som Connors familie tror han var bestevennen til før selvmordet.  

Ut fra definisjonen av en klassiker på Wikipedia har jeg dessverre ikke lest den siden jul:

Klassiker er et begrep som enten refererer til et kunstverk av en viss alder som er banebrytende og verd å huske, eller en framstående forfatter eller kunstner som har skapt verker av varig verdi. I overført betydning kan ordet klassisk også benyttes som et perfekt eksempel på særskilt stil, noe som har varig verdi eller av tidløs kvalitet.

Lyche, 1961

Ellers ville jeg gjerne ført opp ungpikeboka Umulige Cecilie (1961) av Annik Saxegaard, funnet i hylla på en bruktbutikk i Lyngdal. Forfatteren vil nok kunne kalles en klassiker i den norske ungdomslitteraturen, selv om hun aldri ble så godtatt som Evi Bøgenes (som jeg pløyde igjennom selv). Ei tidlig bok av forfatteren, En time med rutebil fra 1937, husker jeg forresten at jeg lånte av farmor!

Umulige Cecilie handler om en foreldreløs tenåring (bor hun på Sørlandskysten?) som har blitt husmor for ste-storebrødrene sine i ung alder, men har en viss frihet og ikke vet så mye om hvordan et hus skal drives. Hun er en typisk "guttejente" som elsker svømming, er flink med motorer og får seg sertifikat så fort som mulig.

En stor omveltning skjer når broren som eier huset hun bor i, gifter seg, og Cecilie blir hjemløs. I tillegg ser hun kontrasten til den perfekte måten den nye svigerinnen styrer huset på og føler seg for første gang utilstrekkelig og liten. Heldigvis har svigerinnen en kusine Cecilie kan bo og jobbe hos i Oslo; hun får på mange måter en ny familie. De er en rik doktorfamilie, så forholdene ligger til rette for at Cecilie kan bli et sivilisert menneske! Akkurat dette "fra villbasse til pen dame"-plottet reagerte jeg litt på, men ellers har boka mange moderne trekk til 60-tallet å være. Kjærlighetshistorien som oppstår ser ut til å lede inn i et ganske likestilt forhold, selv om Cecilie må gi opp den første drømmen om å bli bilmekaniker (hva hun blir, røper jeg ikke, men det er ikke husmor). Umulige Cecilie  kan du lese på Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle.

Boka fra et land jeg vil reise til (New Zealand - bestemt før terrorangrepet...), Prøve av Eleanor Catton, måtte jeg gi opp. Det kan ha hatt flere årsaker; blant annet var det en del usympatiske karakterer. Fortellermåten var helt spesiell - mange monologer med handlingsreferater i, eller personenes versjoner av ting som har skjedd (eller ikke).
Jeg hadde nok også ønsket meg en roman som klarere viste at dette var New Zealand og ikke et annet engelskspråklig land. Jeg vurderte Sarah Larks bøker, men de er noen kolosser.

----

Det jeg altså mangler før bokbingo-brettet mitt er fullt, er en novellesamling (kanskje en av de nye kulturfondbøkene på biblioteket?), en klassiker og en bok fra New Zealand. 

Går det i løpet av elleve dager, tro? 

Kom gjerne med tips - og andre kommentarer!